Carmina Burana, Oscarsborgoperaen 2017. Foto: Dag Jenssen

Vakkert lysshow med vagt innhold

– Oscarsborgoperaens versjon av Carmina Burana er tidvis en fryd for øyet og helt ok for øret, men sjelen må gå tomhendt hjem, skriver Hilde Halvorsrød.

Carmina Burana er et merksnodig verk. Komponist Carl Orff, mest kjent for akkurat dette verket, har valgt ut og tonesatt 24 dikt fra en større samling tekster i den såkalte goliardtradisjonen, en sekulær poetisk retning fra 1100- og 1200-tallets Europa, som er snodig nok i seg selv: Goliardene var teologistudenter som av ulike grunner ikke fant seg til rette innenfor kirken eller klostervesenet, og som isteden livnærte seg som en slags omvandrende underholdere. De skrev satiriske dikt om korrupsjon i klostrene og om dobbeltmoral og interne stridigheter i kirken, men også om det utsvevende livet de levde, om fråtsing, erotikk, fyll og fanteri. Like snodig er det at Carl Orff, som åpningsnummer til dette sammensuriet av en hyllest til verdslig forgjengelighet, har skrevet en av de mest dramatiske, alvorstyngede og patosfylte musikksekvensene i vestlig musikkhistorie, “O fortuna” – udødeliggjort gjennom utstrakt bruk i film og populærkultur, en passasje som med brask og bram og nervene i helspenn antyder at Livets Store Spørsmål skal behandles. Men den gang ei – isteden kommer goliardenes kjødelige utskeielser på løpende bånd ikledd Orffs likefremme, fengende melodier, suggererende rytmer og tilgjengelige harmonikk.

Overflatisk iscenesettelse
Selv om Carmina Burana er en kantate uten plot eller handling, så Orff for seg at verket skulle iscenesettes, gjerne med dansere og storslåtte visuelle virkemidler, og han har sikkert snudd seg noen ganger i graven over hvor ofte det framføres som et rent korverk. I så måte ser oscarsborgteamet ut til å ha tatt ham på alvor. Det visuelle har fått stor plass, med fargesprakende lyssetting, scene over mange etasjer, skyggespill i borggårdens vinduer, dansere øverst på borgmuren, lange dekorative bannere med norske oversettelser av teksten på hver side av scenen, en balansekunstner og et kor med fargerike og iøynefallende kostymer fra all verdens hjørner, yrker, klasser og historiske epoker.

Scenografien er vakker nok i seg selv rent visuelt, men innholdsmessig savner jeg en tydeligere overordnet idé og flere koblinger mellom tekst, musikk og iscenesettelse. Det er som om de forblir tre separate elementer som bare skal presenteres, de danner aldri en fjerde enhet, et eget univers som gjelder bare for denne oppsetningen.

I tillegg framstår regien som litt naiv og oppstyltet. Diktene handler om livsglede, natur, sanselighet og festivitas, og kor og statister spiller ofte typisk «myldrende menneskemengde» som mimer at de morer seg med de samme klisjéfylte bejaende faktene enten de gleder seg over sommeren, livet, festen eller kjærligheten. Det erotiske uttrykket kan til tider minne om en pubertal guttedrøm – for eksempel er en rekke unge (og vakre) kvinnelige dansere med i de fleste scener, iført ettersittende, utringede (under)kjoler med høy splitt, og de kaster rundt på sine lange hårmanker mens de med jevne mellomrom sprutes ned med vann.

Særlig ett regigrep må jeg klø meg i hodet over: Under sang nummer 8 “Chramer, gip die varwe mir”, står unge kvinner i pastellfargede antrekk bak hver sin gutt i ti-tolvårsalderen. Kvinnene gnir rundt på de små hodene deres på en åpenbart erotisk-ertende måte, med både hender og tidvis brystparti involvert. Guttene har nok fått i oppgave å se kledelig brydd ut, men jeg tviler på at de trengte å late som. Utvilsomt ment som en slags harmløs festlighet – men hadde kjønnene vært byttet om, ville det kanskje ikke vært fullt så morsomt lenger. Å fremstille seksuelle overtramp som en artighet bare fordi kvinnen er den sterke parten, virker merkelig bakstreversk og lite gjennomtenkt.

Carmina Burana, Oscarsborgoperaen 2017. Foto: Dag Jenssen

Festlighetenes skyggeside?
Det kan også synes som om bare én side av verket er representert. Riktignok handler de utvalgte diktene i stor grad om fest og moro, og riktignok er ikke Orffs musikk voldsomt kompleks, men er det ikke likevel noe mer her? Hvem var disse goliardene, eks-munker og sprenglærde teologistudenter som mer eller mindre frivillig valgte et omflakkende liv på utsiden av samfunnet? Hadde de ingen selvironi over sine pompøse utlegninger? Hva har Carl Orff sett i dette materialet som har fått ham til å skrive en hel kantate om det? Utagerende fyll, etegilder og promiskuitet har sine skyggesider, skulle man tro – som fysisk forfall, samfunnsmessig utenforskap, fyllesyke, pengemangel og selvforakt. Både på og mellom tekstlinjene finnes sorg og smerte, over kjødets forgangenhet, lykkens uoppnåelighet, skjebnens ubarmhjertighet, og referanser til sjalusi, knuste hjerter og ensomheten til den som blir festens veggpryd.

Et unntak er de tre solistene. Det er som om de lukker akrobater og dansere og staffasje ute og skaper sine egne lommer av mening. Særlig sopran Alexandra Büchel synger med en inderlighet og vilje som stopper tiden, selv om det kanskje blir litt tynt i toppen noen steder. Baryton Fredrik Zetterström treffer stadig en nerve, spesielt i sang nummer 13, “Ego sum abbas”.

Orkesteret låter stødig og velklingende, men musikken blir litt anonym i alt det sceniske virvaret, og orkesteret kommer kanskje ikke helt til sin rett der de sitter gjemt under «skjebnehjulet» som spenner seg som en bro over scenen. Koret har lykkes med å finne et nydelig felles enhetlig klangideal, men har noen upresise innsatser, noe jeg vil anta har en sammenheng med at de stort sett ser dirigenten på en liten monitor langt unna, sannsynligvis med en ørliten, men avgjørende, forsinkelse. Spesielt merkbart blir dette i siste nummer, som er en repetisjon av den prangende “O fortuna”. Hele ensemblet stopper opp og markerer at noe stort er i gjære, de tar tydelig felles sats – men litt forsinkelse i innsatsen fra koret gjør at den trykkbølgen man forventer, ikke riktig kommer i gang før øyeblikket er over.

Den fargesprakende visuelle helheten og noen musikalske høydepunkter står igjen, men Oscarsborgoperaens Carmina Burana har et stykke opp til toppsjiktet i distriktsoperaenes verden.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER