Foto: Fredrik Floen. Kostymer og scenografi: Fredrik Floen. Lysdesign: Phillip Isaksen og Ingeborg S. Olerud

Være en del av gresset som gror

Fiksdal og Floen får menneskekropper, objekter, tekstiler, lys og lyd til å puste og nynne sammen, som en felles organisme.

-Et skrekkabinett! Det er noe av det første jeg tenker når jeg ankommer Hovedscenen på Dansens Hus. Det er dunkel belysning, jeg kan mer ane enn egentlig se hva som befinner seg på og i den sirkelformede scenen i midten av rommet. Langs veggene er det plassert enkeltstående stoler, med minst én meter mellom hver stol, og én meter skrått foran hver stol er det plassert puter på gulvet. Dette utgjør forestillingens publikumsamfi, og avstanden mellom setene gir en opplevelse av eksklusiv tilbaketrukkenhet. Etter hvert som øynene venner seg til det dunkle halvmørket, skimter jeg tydeligere figurene eller formene som henger ned fra taket. Skrekkabinettet er muligens heller lokalene til en gal dukkemaker, tenker jeg. Når jeg forlater salen en time senere oppleves rommet snarere som en botanisk hage med yrende liv.

Organisk
Det er en lav durelyd, en slags vibrasjon, i begynnelsen av forestillingen. I halvmørket kommer det sakte mer lys, det skimrer og flimrer, og sammen med den lave durelyden gir det inntrykk av at hele rommet er i bevegelse. At alt er en del av en sovende organisme som puster nesten umerkelig. Etter hvert skimter jeg også kroppsdeler på scenegulvet, men i det flakkende lyset er det vanskelig å si hvorvidt de er i bevegelse. Koreografien er seig, mens jeg lar blikket mitt gli over rommet går jeg glipp av de sakte bevegelsene. Når blikket vender tilbake til en utøver har den umerkelig endret positur.

Dette er første forestilling hvor koreograf Ingri Fiksdal og scenograf og kostymedesigner Fredrik Floen sidestilles som kunstnere i krediteringen, men de har også jobbet sammen tidligere i forestillingen Diorama (2017). Det er flere likhetstrekk mellom disse forestillingene, som begge utforsker forholdet mellom menneskelige og ikke-menneskelige organismer og gjenstander. I presentasjonen av Diorama beskrives scenografien som «en økologisk praksis med både menneskelige og ikke-menneskelige kropper». Det er en beskrivelse som passer vel så godt til Spectral. Rent visuelt skjer dette gjennom sammenfiltrede kropper: menneskelige og ikke-menneskelige. Sammenfiltrede delvis i hverandre, men kanskje mest av alt i alle materialene som fyller scenegulvet. Tekstiler i pastell- og jordfarger, med innslag av sterk oransje, med farger som smelter over i hverandre. Fra taket henger det tekstilobjekter, og jeg tar meg innledningsvis i å lete etter menneskelige karaktertrekk eller former fra dyreriket. Én kladeis, hvis vi kan kalle det det i mangel på et bedre begrep, gir meg assosiasjoner til en trollmann, mens en annen ser litt ut som en blekksprut. Uformelige eller utflytende karakterer som Tove Jansons Hufsa og Skraphaugen Mathilda fra 1980-tallets tv-serie Fraglene er andre assosiasjoner som dukker opp underveis.

Manipulert tid
Også dramaturgisk har Spectral mange likhetspunkter med Diorama. Som tilskuer ankommer man et landskap, som tilsynelatende er ren scenografi, forstått som objekter og materialer dandert utover et landskap (dette har variert – jeg har blant annet opplevd Diorama langs den engelske kysten, ute på Huk i Oslo, på en strand i Italia og utenfor et kjøpesenter i Bergen). Danserne er derimot mer tydelig til stede som individuelle kropper her enn i Diorama. I sistnevnte var de fullstendig tildekket av materialer, mens de her vikler seg inn og ut av tekstilene på scenen, hvor bare ben, hender og hoder dukker fram og forsvinner i tøybyltene. Den seige koreografien oppleves litt som pust, eller tidevann, hvor kropper, objekter, lydnivå og lys heves og senkes.

Lyddesignet til Camilla Vatne Barrat-Due har i likhet med scenografiens fargepalett noe organisk over seg, med knirking og lav uling, ispedd mer utenomjordiske klanger. I den seige koreografien og den omsluttende scenografien senkes pulsen min sakte, og jeg glir inn i en meditativ, nærmest vegeterende tilstand hvor jeg fullstendig mister grepet om tidsforløpet. Har det gått tjue minutter? Førti? Jeg har ingen anelse, og blir overrasket når forestillingen er over på slaget én time etter at den begynte. Det føles litt som om vi nettopp har kommet i gang.

Foto, scenografi og kostymer: Fredrik Floen

Øko-sorg og posthumanisme
Med referanse til filosofen Timothy Morton, søker Fiksdal og Floen etter en utjevning av forholdet mellom livløse objekter og levende vesener. Ambisjonen er at alle elementene i forestillingen skal «få synge like høyt», og både utøvere og øvrige elementer i forestillingen krediteres som medskapende i lyddesign, for eksempel. Begrepene ‘nymaterialisme’ og ‘posthumanistisk tilstand’ slår meg i møte med Spectral. Filosofen Rosi Braidotti skriver i essayet «Posthuman, All Too Human: The Memoirs and Aspirations of a Posthumanist» om vendingen bort fra et verdenssyn hvor mennesket er selvutnevnt hersker over øvrige komponenter. Her er kunnskapsproduksjon og tenking ikke lenger kun forbeholdt menneskene:

And yet, thinking does take place everywhere, not only within the anthropomorphic subject—if by “thinking” we do not mean the despotic eye of transcendental consciousness but also the powers (potentia) of embodied and embedded subjects, which are the same in their essential capacity to affect and be affected, and to express their unrealized, that is to say virtual, potentialities. (…) Thinking, in the sense of relational and collaborative co-construction of sustainable ways of persevering in our existence, is the task of producing adequate ways of understanding what is happening to us so that we can intersect productively with others. Thinking, thus defined, is what being alive feels like.

Jeg leser Spectral i forlengelse av en slik filosofi og lesning av verden/kunsten, hvor tenkning er en relasjonell aktivitet og betegnende for det å være levende. Tidligere samme uke har jeg vandret i Berstad og Carlsens Gangar fra Svartdalen, og kjent på det Braidotti (med referanse til Donna Haraway) kaller ‘øko-sorg’, og etterdønninger av dette melder seg også på i Spectral. De mange ulike og komplekse mellomrommene mellom levende og livløst (som syntetisk fremstilt kjøtt) som Braidotti skriver om, ligger som en slags tåke eller dis mellom Spectral og meg der inne i scenemørket på Dansens Hus.

Kostymer med agens
En uke tidligere har jeg deltatt i den digitale konferansen Critical Costume og Costume Agency, hvor jeg gjennom flere arbeidsgrupper har fulgt scenografer og kostymedesigneres diskusjoner om agens innenfor nettopp kostyme og scenografi. Hva slags agens (av engelske ‘agency’) har objekter? Samtalene har da i stor grad dreid seg omkring i hvilken grad ‘agency’ er noe som blir gitt av det menneskelige blikket, at vi gjerne forestiller oss objekter og materialer som levende, og på hvilke måter de har agens uavhengig av oss. Sagt på en annen måte: hvilken agens har objektene i Spectraluten dansernes kropper, scenografens formende hender og vårt (publikums) blikk?

Jeg synes teorier om posthumanisme, transhumanisme og det spektrale er fascinerende, men jeg får samtidig ikke helt tak på det. Kanskje handler det også om at jeg ikke kommer helt utenom mitt eget blikk og egne interesser, at jeg ikke kan fristille meg fra kroppen min og dens interesser (selvoppholdelsesdrift inkludert). Det handler også om at jeg gjerne gir objekter agens når jeg opplever dem som handlende. At objektene som henger fra taket, som svinger og svaier, vrir og vender på seg i lufta, gir meg assosiasjoner til noe som lever. Til kropper i bevegelse, pustende kropper.

I ettertid er det en etterklang som sitter igjen i kroppen min, en lengsel tilbake til et saktepustende rom. Til en nærmest vegeterende form for tilstand, hvor man ikke bare ser på gresset som gror, men også selv er en del av denne saktevoksende vegetasjonen. På den måten lykkes Spectral med sitt ønske om å få alle elementer til å synge – eller puste – sammen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER