Det skal visstnok ha blitt spilt teater på Stortinget en gang tidligere. Under forrige Ibsenfestival, mente skuespiller Per Egil Aske å huske. Men da nyskapningen “Dramatisk kvarter” tirsdag inntok Vandrehallen, var det et visst sus over begivenheten.
Uvant i Vandrehallen
Publisert
11. mai 2004
Sist endret
25. mai 2023
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/uvant-i-vandrehallen/
Klokken tre var det slutt på Stortinget formiddagsmøte, og politikerne kom ut av salen. Da hadde allerede skuespillere, regissører, dramatikere og noen spesielt innbudte gjester inntatt Vandrehallen. Men slik avtalen var, skulle det første av de to dramatiske kvarterene spilles kl. 15.30, og det andre kl. 16. Så representantene gikk hver til sitt, kanskje helt uvitende om at noe helt uvanlig snart skulle skje. En stund var det temmelig glissent i Vandrehallen. Det var stort sett bare de opptredende selv med følge som fremdeles befant seg der. Men da klokken nærmet seg halv fire, var iallfall et titalls tilskuere kommet til. Og de likte tydeligvis dette uvanlige avbrekket i hverdagen for de holdt seg på plass helt til også dramatisk kvarter nummer to var ferdig spilt. De to stykkene som var blitt valgt ut til Stortinget var Gunnar Germundsons Bolsen Bankers – en lettere absurd scene mellom to menn, den ene (Kyrre Hellum) ung og velkledd, arrogant og herskesyk, den andre (Even Rasmussen) eldre og noe mer pjuskete i sin fremtoning. Akustikken i Vandrehallen er ikke av de beste, og alle replikkene nådde ikke fram til der hvor jeg befant meg. Det er nok en del av forklaringen på at jeg ikke helt skjønte hva som egentlig var meningen med den sterke konfrontasjonen mellom de to mennene.
Lisbeth Hiides stykke har fått tittelen Hvite hester, den kvinnelige hovedpersonen heter Rebekka, og en viss Beate er hennes tidligere rivalinne. Ibsens Rosmersholm spøker altså i bakgrunnen. Slik Rebekka (Juni Dahr) og hennes elskede (Per Egil Aske) brukte Vandrehallen, var det ingen problemer med å høre alt de sa. Når jeg likevel også her opplevde at jeg ikke fikk med meg selve den dramatiske utviklingen i konflikten mellom de to, tror jeg det skyldes at teksten – ikke minst på grunn av dens litterære allusjoner – er så tett og meningsladet at den egentlig sprenger 15-minutters grensen. Men av de to tekstene var det likevel Lisbeth Hiides som egnet seg best til denne typen tilsynelatende improvisert teaterlek der tilskueren umiddelbart skal fanges inn i forestillingen, og bli der.
Formen er morsom, og selve ideen er god. Men skal denne typen forestillinger overbevise sitt publikum, bør de nok ha noe av kortnovellens dramaturgi, og bygges opp mot ett poeng. Det er kanskje enda viktigere for dramatikeren her enn i teatersalongen å gå målbevisst inn for å erobre – de kanskje motvillige – tilskuerne. Å klare det på 15 minutter er iallfall litt av en utfordring.
