Utredning om kunstnerøkonomien

Kulturdepartementet igangsatte utredningen 21. februar i fjor, med Vigdis Moe Skarstein som utredningsleder. En inntektsundersøkelse, gjennomført av Telemarksforskning, utgjør en stor del av rapporten.

Inntektsundersøkelsen har blant annet sett på hvor mye tid kunstnere bruker på kunstnerisk arbeid sammenlignet med annet arbeid.

Lavere kunstneriske inntekter Her har scenekunstnere og dansekunstnere lavere inntekter fra kunstnerisk arbeid i 2013 enn de hadde i 2006 (da Telemarksforskning gjorde en lignende undersøkelse). Nedgangen er størst for danserne, som også i 2006 hadde en lav kunstnerisk inntekt. Når det gjelder total inntekt, er inntrykket for scenekunstnere at "noen har et relativt bra nivå, mens andre har et betydelig lavere nivå. Særlig har koreografer og dansere et lavt nivå – langt lavere enn befolkningen for øvrig.” (s.45)

Unntaket er dramatikerne: ”de har betydelig høyere kunstneriske inntekter sammenliknet med situasjonen i 2006.” (s.38)

Markedsinntekter Scenekunstnere i undersøkelsen henter i all hovedsak inntektene sine fra det Telemarksforskning definerer som markedet, hvorav over halvparten er lønnsinntekter. Men også salg til private og offentlige aktører utgjør en nokså stor andel av de kunstneriske inntektene til scenekunstnerne.

Undersøkelsen slår fast at nesten 60 prosent av alle kunstnere i Norge hovedsakelig er næringsdrivende. Den reelle lønnsveksten for kunstnere i perioden 2006 til 2013 er på 10,5 prosent, mot en realvekst på 22,8 prosent for den norske befolkningen for øvrig.

Få fast ansatte 16 prosent av scenekunstnerne er fast ansatte, og 16 prosent oppgir å være midlertidig ansatte. 41 prosent er næringsdrivende.

Faglitterære frilansere og kunstkritikere rapporterer om nedgang i kunstnerisk arbeidstid – mens billedkunstnere og oversettere rapporterer om uendret kunstnerisk arbeidstid. Dansere og populærkomponistene bruker derimot mer tid på det samme.

60 prosent av skribentene er selvstendig næringsdrivende. Kun 8 prosent er fast ansatte. 45 prosent av kunstkritikerne (som inkluderer scenekunstkritikere) er frilansere, og omtrent en tredjedel er selvstendig næringsdrivende. I likhet med scenekunstnere består også mye av den kunstneriske inntekten for skribenter av markedsinntekt – hele 93,5 prosent.

Vederlag og stipend utgjør en lav andel av de fleste av scenekunstnernes kunstneriske inntekt. Forholdet mellom fast ansettelse, midlertidig ansettelse og selvstendig næringsdrivende problematiseres også. Siden kun 17 prosent av kunstnerne i undersøkelsen er fast ansatte, oppfordrer rapporten til at oppdragsgivere bør stimuleres til å foreta ansettelser for å styrke oppdragstakerens rettigheter – både hva gjelder arbeidsmiljølovgivning og bedre rettigheter knyttet til sosiale stønader. (s.120)

Utredningsleder Vigdis Moe Skarstein overleverer rapporten "Kunstens autonomi og kunstens økonomi" til kulturminister Thorhild Widvey.Foto: Kulturdepartementet.

Sosiale rettigheter I tillegg kommer rapporten med oppfordringer om å styrke den næringsdrivendes rett til sykepenger ved å behandle frilansere og næringsdrivende likt, ”ved at den næringsdrivende har rett til 100 prosent dekning av sykepenger fra 17.dag uten å tegne tilleggstrygdeordninger.” Undersøkelsen til Telemarksforskning viser også at kun 6,3 prosent av selvstendig næringsdrivende har egen pensjonsordning. Rapporten problematiserer også at kombinasjonen av å være arbeidstaker, frilanser og selvstendig næringsdrivende (som mange kunstnere er), gjør det vanskelig å beregne opptjening av rettigheter når det gjelder pensjons- og sykepengerettigheter. Det samme gjelder arbeidsledighet, hvor det er vanskelig å skille mellom ”uforskyldt og ikke ”motivert” lediggang” – uten at rapporten kommer opp med forslag til endringer, da de medgir at dette er vanskelig å dokumentere. (s.121/2)

De fleste scenekunstnerne, samt kunstkritikerne, har høy andel av sin kunstneriske inntekt fra markedsinntekt – mellom 89 og 93,5 prosent. Unntakene er dramatikere (66 prosent) og koreografer (67,8 prosent).

Det internasjonale markedet og DKS Rapportforfatterne finner også at flere kunstområder, for eksempel scenekunst, har potensielt større tilgang til egen inntjening på det internasjonale markedet enn det nasjonale. Insentiv som styrker virksomhetenes evne til å kunne satse på utvikling, blant annet mot et internasjonalt marked, vil kunne ha betydning, skriver de.

I tillegg til å anbefale at ”kunstnerne selv bør dyktiggjøres i å markedsføre sin kompetanse”(s.156), foreslår rapporten også å opprette en tariffavtale for Den kulturelle skolesekken – for å ”skape forutsigbarhet for både kommuner og kunstnere; den vil også bidra til at kunstnere får bedre lønns- og arbeidsvilkår og lik lønn for likt arbeid med Skolesekken.” (s.174)

Kunstpolitikk Avslutningsvis tar rapporten for seg kunstpolitikk, og anbefaler at det opprettes ”en egen instans for utforming, oppfølging og tilrettelegging av en kunstpolitikk. En instans som både setter dagsorden for kunst- og kunstnerpolitikken og som er en pådriver for den.” (s.179). Her nevnes Konstnärsnämnden i Sverige som et eksempel til etterfølgelse. Men det foreslås også at et slikt organ kan opprettes i Kulturrådet, og en slik nyetablering foreslås også å ha som sitt mandat å bidra til samarbeid mellom det offentlige og det private – samt ha ansvar for tildeling av Statens kunstnerstipend.

Anbefalinger Rapporten anbefaler at Skuespiller- og dansealliansen bør videreføres og utvides. Den regnes som et ”viktig kunstpolitisk tiltak for å bidra til at kunstnerne kan få lønn for sin kunstneriske virksomhet.” Den anbefales også vurdert utvidet til å omfatte andre kunstnergrupper, som musikere. (s.52)

I tillegg er følgnede anbefaling oppført, for scenekunstnere spesielt: ”Gruppen scenekunstnere har en relativt stor andel frilansere, og for denne kunstnergruppen er derfor stipend og tilskuddsordninger viktige. De bør få prioritet i kvotefordelingen av stipend for etablering og talentutvikling i Statens kunstnerstipend.” (s.185)