Foto: Øyvind Eide. Scenografi: Fredrik Floen, Ingeborg Staxrud Olerud

Utopia nå!

Vandringsdramaet «Utopia – et drømspel fra Tøyen» gir en generøs, drømmende inngang til en hardt pressa bydel. Det gleder en gammel utopikers hjerte.

Fattigdom. Dopsalg. Vold. Gjenger. Mulla Krekar. Velkommen til (myten om) Tøyen, en av Norges mest berømte, berykta og mytiske bydeler. Det har kanskje gått opp for de fleste at Mulla Krekar er blitt utlevert til Italia. Men alle presseoppslagene om «redningspakke» og «Tøyenløftet» har kanskje bare bekreftet myten for alle som ikke ved selvsyn har kunnet følge utviklingen i bydelen de siste åra. Uansett: Tøyen har status som en slags prøveklut for byutvikling. Satsingen innebærer en opprustning av området som forutsigbart nok har medført en synlig gentrifisering med økte bolig- og leiepriser. Unge, hvite, hipstere i stort antall har rykket inn, med sine caféer og utesteder. «Løftet» er blitt kritisert for ikke å tilgodese de som trenger det mest. Men utviklingen er ikke entydig. Lokale initiativer som Tøyen Unlimited, Tøyen Boligbyggelag og det sosiale foretaket Nedenfra fungerer som korrektiv gjennom å stimulere til lokal, demokratisk deltakelse og utvikling av beboerstyrte, ikke-kommersielle boligtilbud.

Det er dette framtidslaboratoriet som danner utgangspunktet for scenekunstprosjektet Utopia – et drømspel fra Tøyen. Det er blitt til gjennom et samarbeid på tvers av grensene mellom det frie feltet og institusjonene, mellom Black Box teater og Nationaltheatret og ikke minst mellom profesjonelle scenekunstnere og lokal ungdom fra Tøyen. Sammen med Tøyenungdommene deltar kapasiteter som koreograf Maja Roel og dramatiker Toril Solvang, kostymedesigner og scenograf Fredrik Floen og et kobbel skuespillere med variert bakgrunn, som Renate Reinsve og Ibrahim Fazlic.

En brokete gjeng
Vi får beskjed om å møte opp på Tøyen torg. Det er fredag ettermiddag. Folk haster fram og tilbake. Det er fullt på uteserveringen på det som en gang var et postkontor, og som nå er en bar som heter Postkontoret. Jeg setter meg ned på en benk og venter, og plutselig har noe i omgivelsene forandret seg. En brokete gjeng med mennesker, kledd opp i fremmede, sinnrike kreasjoner som for en stor del består av plast har satt seg ned i nærheten som om det var det mest naturlige i verden. Vi blir etter hvert samlet i en ring, får noen ord med på veien og hvert vårt gjennomsiktige, røde visir som vi i en stund betrakter omgivelsene gjennom. Det er starten på en reise i Tøyens dagligliv, historie og framtid som fører oss gradvis opp i ellevte etasje i et forretningsbygg som vender ut mot torget. Underveis fikk jeg blant annet vite at Tøyen på et tidspunkt var kandidat som lokasjon for selveste det kongelige slott. I så fall ville det neppe vært bruk for noe områdeløft. Rart hvor lite man vet om stedet man bor på.

I ellevte etasje står det klar en slags trone til hver eneste publikummer. Under den er det bygd inn et lite kammer. Vi får beskjed om å legge oss ned på gulvet med hodet inne i kammeret.

Flytende, drømmende, new age-aktig musikk siver ut i lokalet. Noen hvisker til meg at de vil gi meg en drøm om å være gammel, men fremdeles kunne slå hjul. Motvillig gir jeg slipp på kritikerblikket og gir meg over til musikken, stemningen og stemmene.

Foto: Chris Erichsen

Synd om människorna
Tittelen Utopia – et drømspel fra Tøyen henviser åpenbart til August Strindbergs Ett drömspel fra 1902, ikke minst i kraft av en setning som gjentas flere ganger underveis: «Det er synd på menneskene» (Det är synd om människorna). Skuespillet utgjorde et radikalt, modernistisk vendepunkt innen dramatikken og er blitt kategorisert som ett av Strindbergs såkalte vandringsdramaer, som beskriver hovedpersonens søkende vandring fra sted til sted i en allegorisk symbolverden.

Langt på vei er det også det vi gjør her. Vi blir etter hvert bedt om å innta de opphøyde «tronstolene» som gir oss utsikt til et landskap jeg aldri har sett fra den vinkelen før, enda jeg har bodd i Oslo i snart 40 år. Derfra overskuer vi selv Barcode-bygningene som ellers utgjør en mur mellom byen og fjorden. Det er befriende vakkert. På terrassen utenfor utspiller det seg skiftende opptrinn med og uten tekst. Aktørene, de samme som dukket opp på torget, beveger seg rundt i ulike kollektive formasjoner som gir illusjon om at de er en og samme kropp. Tidvis skiller de seg fra hverandre og henvender seg til oss gjennom panoramavinduene. Det er stadig synd på menneskene, og noe av det vi lider mest under er skam. En rytmisk loop går og går over høyttaleranlegget. Ibrahim Fazlic presser seg inntil vinduet som om han forsøker å trenge gjennom det og inn til oss og vrenger stemmen i fortvilet skam. Dette dramatiske høydepunktet går gradvis over i en roligere finale der vi er tilbake i det drømmende landskapet. Vi geleides ut på terrassen hvor vi har et fascinerende overblikk over torget langt der nede hvor det på bakken står skrevet slagord om kjærlighet i alle fasonger, i overensstemmelse med den nært forestående Prideuka.

En utopikers hjerte
Gruppen av aktører vinker farvel til oss, og vi begir oss til fots ned de elleve etasjene, akkompagnert av en slags heismusikk uten heis. Utenfor treffer jeg noen ynglinger som er henførte over det de har vært med på. Det forstår jeg godt, i kraft av denne generøse, drømmende inngangen til en hardt pressa bydel med sitt alternative, frie blikk på noe som så lenge bare har vært forbundet med tyngende problemer. Utopiene er gjentatte ganger blitt erklært døde og avfeid som rugekasser for autoritære ideologier. Det gleder en gammel utopikers hjerte at begrepet på denne måten blir rehabilitert, ikke som noe som skal materialisere seg i en fjern framtid, men som noe som finner sted i dette øyeblikket inni oss: Utopia nå!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER