Utfordrende Shakespeare-miks

I noen av de første scenene i forestillingen stiller de fem skuespillerne seg overfor hverandre i ulike tablåer, beveger på armene og speiler hverandre ordløst, slik vi alle speiler oss i hverandre mens vi utforsker og former våre egne og andres identiteter. Litt seinere speiler hovedpersonene – tvillinger, begge spilt av Sulekha Ali Omar – seg i en forenklet versjon av et speilkabinett. I møte med speilbildet blir stereotype måter å fremstille mannlighet og kvinnelighet på overdrevet. På denne måten presenteres temaet kjønn og identitet tidlig uten å bruke ord.

På Shakespeares egen tid spilte menn alltid kvinner, men i Translyria, manusforfatter og regissør Frode Gjerløws copypasting av Shakespeare, er kjønnsfremstillingene tatt noen hakk lenger. Som det står i teaterets egen presentasjonstekst: ”Translyria er eit stort kostymedrama, og i denne framsyninga vert kjønnsrollene utfordra på alle tenkelege måtar: Kvinne spelar mann fødd som kvinne. Kvinne spelar kvinne som kler seg ut som mann. Kvinne spelar mann som utøver makt over kvinner, og mann spelar kvinne som blir undertrykt av menn – alt dette i ein tragedie Shakespeare ikkje visste at han skreiv.” Teateret lykkes ikke helt i ambisjonen om å være grensesprengende. Etter mitt syn er det langt fra alle tenkelige måter å utforske kjønnsrollene på som utforskes i løpet av de knappe to timene forestillingen varer.

Forvandling og forvikling Gjerløw har brukt utdrag fra Romeo og Julie, Helligtrekongersaften, Macbeth, Hamlet, Som dere vil ha det, Troll kan temmes og Richard III. Her vil alle finne noe de kjenner igjen, det være seg prinsens monolog, de elskendes balkongdialog eller betraktningene om at all verden er en scene.

Forestillingens rammefortelling legger opp til klassiske Shakespeare-scener: Et tvillingpar skilles fra hverandre, en ond hertug dreper kongen og gifter seg med dronningen, to unge forelsker seg, og får siden vite at familiene deres er dødsfiender, en ung kvinne blir gal, og karakterer forgifter hverandre både i bokstavelig og overført betydning. Kjønnsidentitet, begjær og skam ligger til grunn for utviklingen av fortellingene. Den ene tvillingen er jente, men identifiserer seg som gutt, og blir dermed forvist av familien. Søsteren følger etter ham, og blir skylt i land i hans indre verden, Illyria.

Selv om jeg har lest manuset på forhånd, er det enkelte ganger vanskelig å følge handlingen. Flere ganger er det heller ikke lett å oppfatte replikkene – å kombinere tekstdrevet teater med fysisk teater kan være en utfordring. Handlingen fremstår imidlertid ikke som viktig for forestillingen, den er mer et enkelt skjelett der Shakespeares tekster er kjøttet på beina.

Egne bilder må til På samme måte som handlingen fremstår som et skjelett er kostymene skjeletter, korsettene, krinolinene og stripene på de typiske puffermeskjortene har ikke fått stoff rundt seg. Vi ser rett gjennom til bar hud, og må fylle på med våre egne bilder. Den reindyrket onde Orsino blir kledd i en komisk, erigert metall-susp. Dronning Olivia er i karikert drag-stil, med glattbarbert hode, og er klossete når hun skal bevege seg på høye platåhæler. Orsinos datter bærer et brutalt korsett der puppene stadig truer med å sprette ut når hun vrikker på seg. Det er i det hele tatt mye stilisert vrikking og jokking i forestillingens løp. Jeg savner andre virkemidler i regien og koreografien, flere måter å angripe tematikken på, som jeg ikke allerede har sett i behandlingen av kjønn som tema i andre kunstverk.

Scenografien er enkel og antagelig tilpasset turnevirksomheten: Scenerommet er drapert med lange forheng som egner seg for dramatiske entreer og sortier. Kassen med speilflatene løftes, vendes og flyttes på og brukes både som seng, balkong og podium.

Den mest minneverdige rolletolkningen står Preben Lillebø Rongve for, som narren. I likhet med de synkrone dansesekvensene i ensemblet gir hans kommenterende, ordløse mellomspill pusterom mellom de dramatiske, tekstspekkede scenene. Måten han utstråler en viss androgyni er også interessant. Der de andre karakterene er mer åpenbart på den ene eller andre siden av kjønnsspekteret er narren mer tvetydig, ettersom han gjennomgående både tjener og speiler de andre. De ordløse scenene og til tider gåtefulle replikkene hans åpner opp fortolkningsrommet rundt temaet identiteter.

Vakkert, men fremmedgjort Edvard Hoems gjendiktninger av Shakespeare er fulle av vakre vendinger. Språket hans er lett å kjenne igjen: Han velger former i nynorsken som kan virke litt fremmede for en som kommer fra lenger sør på Vestlandet enn ham. Enkelte ganger kjennes det som om replikkene ikke alltid ligger naturlig i munnen til skuespillerne – ikke på den måten at stilnivået ikke fungerer, men som om utøverne ikke er fortrolige med ordforrådet. Det er synd at målet skal føles kunstig ved ett av landets få reine nynorskteatre.

Sett fra salen kan det være vanskelig å se hva Gjerløw har ønsket å legge vekt på ettersom det er så mange momenter og mange ulike tekstutdrag som flettes sammen. Når en eksponeres for mye materiale både visuelt og tekstlig er det lett å gå i metning.

Forestillingen skal spilles i sin helhet for videregående skoler i Den kulturelle skolesekken i Sogn og Fjordane i ukene som kommer. Skolene har på forhånd fått tilsendt et pedagogisk opplegg som elevene skal jobbe med både før og etter forestillingen. Blant annet skal de søke seg frem til definisjoner på begreper som patriarki, cis-kjønn og interseksjonalitet, og utøve kildekritikk mens de søker etter informasjonen. Det er også lagt opp til diskusjon om hvordan elevenes eget skolemiljø er preget av kjønn. Opplegget er nok et nødvendig grep for å hjelpe elevene å navigere i alle inntrykkene under forestillingen. Ettersom elevenes opplevelser av kjønn og seksualitet allerede påvirkes av kulturelle inntrykk hver eneste dag, hadde jeg gjerne vært flue på veggen under diskusjonene i etterkant av disse fremføringene.

Kanskje er mengden inntrykk en av grunnene til at jeg sitter igjen underlig uberørt når lyset slukkes. Det tidløse i bruken av Shakespeares tekster skinner ikke gjennom til meg, og mine perspektiv på rådende kjønnsroller er ikke blitt betydelig utfordret, slik forhåndsomtalen ymtet om. Det å tematisere kjønn er blitt så vanlig i kunsten at en lett forventer seg mye av en forestilling som annonserer at den skal rokke ved de rådende kjønnsrollene. For hvordan rokke ved det rådende når samfunnsdebatten om kjønnsidentitet, transpersoners rettigheter og binært/ikke-binært er like betent og like full av forviklinger som et Shakespeare-drama?