Foto fra åpningsforestillingen: Lemet Arne G. Graven

Utfordrende framtidsfiction

Hva skjer når et teaterkonsept tar over en hel festival? Den markasamiske festivalen Márkomeannu manet tre samepolitiske pionerer tilbake til framtiden – i 2118 – for å gi publikum nye perspektiver på samtiden.

Márkomeannu er en samisk festival som hvert år arrangeres i grenseområdet mellom Skånland kommune i Troms og Evenes kommune i Nordland. Den er kanskje mest kjent for sin markasamiske profil, samtidig som den inviterer kulturaktører fra hele Sápmi. Siden oppstarten i 1999 har en rekke konserter, teater, marked, seminarer og andre kulturarrangement blitt avviklet, og fra 2002 har den holdt til på området rundt gårdstunet til friluftsmuseet Gállogeaddi, som også setter fokus på markasamisk kulturhistorie.

Et av festivalens mest populære arrangementer har de siste årene vært en kulturvandring i skogen, hvor ulike artister og kunstnere har vært utplassert langs veien slik at natur, dans, teater, slampoesi, etablerte kunstnere og unge talenter ristes sammen. Årets Márkomeannu hadde ingen kultursti; i stedet var hele festivalen omfattet av konseptet rundt Sáŋgarat máhccet // Pionereene vender tilbake. I samarbeid med Giron Sámi Teáhter på svensk side av Sápmi og det sørsamiske Åarjelhsaemien Teatere, har Márkomeannu produsert en forestilling i tre deler, som er ment å omslutte hele festivalen og ta publikum med til 2118.

Ut av vante tankemønstre
Forestillingen(e) – og festivalen – utspiller seg altså i en fiktiv framtid, hvor kloden ligger i mørke, med maktkamp, atomkrig, kolonialisering og katastrofer. Det er kun er noen få fristeder igjen, som urfolksgrupper har lyktes i å holde skjult fra den onde verdenskansleren Ola Tjudi[1] som har overtatt hele verden med sine roboter. Gállogieddi er ett av disse fristedene skapt av samene som alle festivaldeltagere blir en del av. I «en blanding av utopi og dystopi» skal vi tvinges til å se verden i et annet lys – et grep som ifølge programmet handler om å hjelpe urfolk å dekolonialisere hodene sine og tvinges ut av fastlåste tankemønstre.[2]

Både regissør Stein Bjørn og dramatiker Siri Broch Johansen har lang fartstid i nord-norsk og samisk teaterverden, og har jobbet med konsepter som snur rundt på vante tankemønstre på ulike måter. Totalteatrets Siste kveld med mamma skapte for eksempel bølger etter urpremieren på Riddu Riđđu-festivalen i 2001, med Bjørn som en av skuespillerne. Johansen har et virke både som forfatter (blant annet har hun skrevet biografien for en av denne forestillingens hovedpersoner, Elsa Laula Renberg), og som dramatiker hvor hun også med tekster som SOS Dobrie snur rundt på vante maktforhold for å se samtiden i et nytt lys. Som teaterinstitusjon har også Giron Sámi Theáhter satt opp dystopiske framtidsbilder blant annet i Kenneth Hættas Reaktor i 2015, og ingen av samarbeidspartnerne er ukjent med kunst og teater som har et aktivt og eksplisitt forhold til sin rolle som samfunnsaktør.

Det er derfor ekstra interessant å gå nærmere inn på hvordan disse aktørene har løst det å skulle la teateret være et totalkonsept, i en festival hvor konserter og seminarer ellers er bærende elementer. I forkant har kryptiske videoer på sosiale medier (Facebook, Snapchat, Instagram) spurt om vi «hører buzzen», og telt ned til festivalstart før programmet – og konseptet – ble sluppet for fullt kun et par uker i forkant av festivalen.

Framtidsdystopi
Som publikum blir vi kjent med konseptet på åpningsdagen. Allerede på vei inn på festivalområdet må vi gjennom en portal som markerer inngangen både til festivalen og forestillingen. Portalen er en lang, hvit tunnel sett utenifra, mens innsiden er en mørk, trang og lett tåkelagt. En kan skimte revir fra reinsdyr bak delvis gjennomsiktige forheng, og et lydlandskap skaper en lett uhyggelig stemning. Vel ute på andre siden myser vi i sola og kikker oppover bakken til festivalområdet på Gállogieddi. Senere får vi vite at vandringen gjennom portalen måtte gjøres for å «koble ut chipene våre»; i 2118 har alle mennesker en chip i seg som gjør at den onde Ola Tjudi til enhver tid vet hvor vi er, men her inne på fristedet sørger portalen for å oppheve det.

På vei opp bakken møtes vi av ungdom som står utplassert langs ruten, hvitkledde foruten vevde belter rundt livet, og med en utstrakt arm som de holder noe frem for oss med. Tang, skjell og en gammel kvittering. På ulike måter forteller disse objektene historier om menneskets påvirkning på naturen, og med små lydsnutter får vi høre historiene bak, fra nedhogget urskog til skjellets perspektiv på de århundrene mennesket har eksistert og endret atmosfæren så uendelig mye raskere enn vi forstår selv. Noen festivalgjengere går forbi, andre blir stående og lytte ettertenksomt. Til tider blir budskapet nærmest moralistisk, men når det holder seg innenfor perspektivene skjellet, kvitteringen og tangen har oss, som mennesker, kjennes det mer som perpleks undring. Ungdommene står stille og ser delvis på oss, delvis på landskapet rundt. De er åpne, med sårbare uttrykk, og sånn blir de en kontrast til den harde virkeligheten ordene forteller om.

Ungdommene var ikke en del av selve forestillingen, men deltok på et ungdomsopplegg (Márkolávdi) hvor de hadde hatt workshops med Nina Erdahl og Mikkel Gaup i forkant av festivalen. De ble likevel en del av helheten rundt konseptet, slik også utstillingen til festivalkunstneren, Sunna Kitti, rammet inn det samme tankegodset. Bildene hennes er inspirert av spekulativ fiksjon og sci-fi, og viser en dystopisk framtidsverden hvor folk – noen av dem koftekledde – går med lutet rygg og gassmaske for å beskytte seg mot verden utenfor.

Pionerene fra fortiden
Under åpningen møter vi de tre hovedpersonene; Elsa Laula Renberg, Anders Larsen og Jaako Sverloff, spilt av Nina Valkeapää, Ánte Siri og Aleksi Ahlakorpi. Også de er kledd i hvitt foruten kommagene og skallebåndene, samt Elsa Laulas tradisjonelle lue. Alle tre er viktige samiske forbilder i samisk rettighets- og språkkamp, som har hatt stor betydning for utviklingen av det samiske samfunnet på ulike måter. Elsa Laula (1877-1931) var drivkraften bak det første samepolitiske møtet i Tråante/Trondheim i 1917, og startet allerede i 1910 Brurskankens samiske kvinneforening i Vefsn i Nordland sammen med Ellen Olsen Toven og Anna Renfield. Anders Larsen (1870-1949) kjempet for samisk språk og kultur midt i fornorskingsperioden, og startet den første samiskspråklige avisen, Sagai Muittalægje (Nyhetsfortelleren), samt skrev den første samiskspråklige romanen som kom ut i 1912. Jaako Sverloff ledet sin siida av skoltesamer til en ny framtid etter at de mistet alt da de måtte flykte fra Sovjetunionen etter grenseendringene i 1945. Tre pionerer fra to ulike perioder, og et valg av personer som spenner hele Sápmi; en nasjon som er delt av grensene til fire stater, Norge, Sverige, Russland og Finland.

De tre hovedpersonene forteller at de er hentet tilbake fra åndeverdenen (Saivo) til framtiden, for å rådgi samene i 2118 om hvilke valg de skal ta for å sikre sin egen og framtidige samers overlevelse. Hver av dem presenterer seg selv i en lett stilisert spillestil hvor de både spiller de historiske figurene og er fortellere som forklarer publikum om bakgrunnshistorien og grunnen til at både vi og de er samlet. De snakker både på norsk og på nordsamisk, og forklarer hvordan denne verdenen utenfor ser ut, og hvordan de også vet om andre lommer hvor andre urfolk har klart å skape lignende fristeder. Ved å lære seg å forstå hvordan trærnes rotsystem kommuniserer, kan vi vite hva som foregår i verden utenfor. Trærne har kunnskap, de har sett ødeleggelsene menneskene har forårsaket, og sett hvordan robotene og tjudene dreper. Nå truer det kanskje oss her også. Snakk med hverandre, lytt til hverandre, sier de – vi har kanskje ikke så mye tid igjen.

Dagen etter holder de tre karakterene en vandring på området for å la publikum bli bedre kjent med omgivelsene på fristedet. Det veksles mellom historier som fortelles og instruksjoner om at vi skal bli med videre, og noen ganger oppfordringer til at vi skal ta del i enkle handlinger. Vi legger igjen et håndavtrykk i kritt på den hellige steinen, lytter til bergkrystallene, får høre om metallets hellige og beskyttende egenskaper, serveres suppe på lokal rabarbra, og lærer fletting med tradisjonelle farger og metoder. Skuespillerne er både inviterende og distansert fra oss på samme tid, i en spillestil som får frem at vi tilhører ulike tidsepoker selv om vi er sammen her og nå.

Det er en svært liten gruppe som blir med vandreforestillingen, og med det bærende innholdet kun på nordsamisk, blir det også noe utilgjengelig for festivalgjester som ikke har fått lære det samiske språket hjemme, har et annet samisk morsmål eller ikke snakker samisk overhode. Språkvalget kjennes likevel som et bevisst grep for å skape et rom hvor det samiske får lov å være på sine egne premisser, men dobbeltheten som oppstår når det ikke er tilgjengelig for alle minner meg også på hvor sårt – og vanskelig – språk fortsatt er for mange.

Foto fra vandringen: Stein Bjørn

Spør publikum til råds
Siste del annonseres som et allmøte i Storlavvuen, hvor det i motsetning til vandringen er godt oppmøte, og en ordning med tolk slik at alt er tilgjengelig både på nordsamisk og norsk. De tre pionerene har fått Marit Myrvoll som panelleder, og allmøtet tar form som en samtale hvor de presenterer sitt perspektiv på det store spørsmålet: Det er bare et spørsmål om tid før tjudene kommer hit, så skal vi bli og forsøke å bekjempe Ola Tjudi, eller dra til en annen planet, som har samme atmosfære som vår?

Hver av pionerene har ulike meninger. Elsa Laula mener organisering er det aller viktigste for å klare seg. Anders Larsen mener vi må bli her: Vil samene ikke slutte å være samer hvis koblingen til landet og naturen – til røttene i trærne – forsvinner? Jaako Sverloff er uenig: Fienden er for sterk, og det er ikke noe annet valg enn å dra. Han forteller at selv om det kostet da hans folk forlot sine områder for å komme unna Sovjet, så var det eneste måten å overleve på. Ingen av hans folk har noen gang klandret ham for det. Samtidig, sier en av de andre, er det en risiko: Hvordan vet «vi» at det ikke er folk på denne planeten fra før? Hvis samene kolonialiserer et annet land, så blir man jo selv ikke noe bedre enn kolonimaktene.

Om pionerene har noe å si til det samiske samfunnet i dag, så er det altså ikke entydig. Bak diskusjonene om man skal bli og kjempe eller flytte seg til et nytt lovet land, ligger ulike erfaringer med kolonialisering, vilkårlig maktutøvelse fra ulike stater, rettighetskamp og tanker om framtiden. Det handler også om mer enn mennesket: Relasjonene mellom samer og samer, med trærnes rotsystemer, hellige steiner og kvantefysikkens innsikt er det som gjør oss til folk, og å forlate disse relasjonene har sin pris. Slik desentreres også mennesket fra å være midtpunktet med kontroll over natur og teknologi, til noe som en del av den som ikke uten videre kan rive opp røttene sine og dra.[3]

Det som blir igjen
Som forestilling og konsept er Sáŋgarat máhccet spennende, og Márkomeannu skal ha honnør for å satse på noe som er krevende og omfattende for alle involverte, fra betalte festivalarbeidere til stab og frivillige. Teater er ikke nødvendigvis det som skaper mest oppmerksomhet eller blest, og uten et headliner-navn er det vanskelig å skape den entusiasmen som Facebook-videoene nok er ment å gjøre. Åpningen er godt besøkt, men langt fra alle festivaldeltagerne er på de andre forestillingene. ‘Alle’ har likevel fått med seg portalen, lydlandskapet til Anders Rimpi, Sunna Kittis bilder som også er merch på t-skjorter og bærenætt, scenografiske installasjoner på området med blant annet reinsdyrrevir, og en ny scenedekorasjon som skiller seg ut fra hvordan hovedscenen på Márkomeannu vanligvis ser ut. Konseptet setter sitt preg på helheten, men en festival er en utfordrende arena for akkurat denne typen formidling, spesielt når den er såpass kompleks og forutsetter en del bakgrunnskunnskap om de samepolitiske pionerene og deres historiske bakgrunn for fullt ut å forstå hele fortellingen.

Samtidig lykkes konseptet i å sette samtiden i et annet lys gjennom fiksjonen. Midt i en festivalhelg som byr på blodmåne, nordnorsk tropevarme og fønvind, bærer også naturen med seg et varsel om hva som venter i framtiden. For mens dette er festival og fristed hvor de aller fleste er til stede for å høre konserter, se venner og feste sammen, gir den altfor varme sommeren av 2118/2018 også et frampek hvor fiksjonen ikke kjennes så usannsynlig. Tørke, lavt grunnvann og ødelagt natur hører ikke bare framtiden til, men lik forestillingen selv er det ingen endelig avgjørelse om hva vi skal gjøre. Enn så lenge er det mest snakk, og både i forestillingen og festivalen er det heller ikke alle som føler at de må – eller bør – være en del av den avgjørelsen.

 

[1] I samiske sagn opptrer tjudene eller tsjudene som et røverfolk fra øst, som folk gjemte seg fra for ikke å bli drept. En norsk leser kjenner kanskje til filmen Veiviseren//Ofelaš av Nils Gaup fra 1987, hvor det er tsjuder som er fienden – uten at det betyr at framtidstjudene i Sáŋgarat máhccet // Pionereene vender tilbake er identiske med disse.

[2] http://www.markomeannu.no/sgarat-mhccet-pionerene-vender-tilbake/

[3] Disse tankene, om teknologien som noe som like gjerne kan koble sammen som fremmedgjøre, har forøvrig mye til felles med andre urfolksperspektiv som kommer til uttrykk i essayet Making Kin with the Machines (Jason Edward Lewis, Noelani Arista, Archer Pechawis, and Suzanne Kite i Journal of Design and Science (JoDS) July 16 2018.) https://jods.mitpress.mit.edu/pub/lewis-arista-pechawis-kite

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER