Anne-Cécile Sibué-Birkeland. Foto: Chris Erichsen

Ut av Boxen

– Jeg tror på kollektiv intelligens, sier Anne-Cécile Sibué-Birkeland, som i denne samtalen gjør opp en foreløpig status etter to år som sjef for Black Box teater. En ustoppelig strøm av mailforespørsler forteller henne at det norske scenekunstfeltet er levende, og har gode finansieringsordninger, men uforholdsmessig få steder å vise verkene på.

– Vi har nok bokser i samfunnet, sier Anne-Cécile Sibué-Birkeland. Hun sitter i det lille kontoret sitt i en «boks» som hun jobber hardt for å åpne mot omverdenen. Hun har nylig avviklet sin andre festival etter at hun tiltrådte som ny sjef for Black Box teater for snart to år siden. – I år har vi virkelig tatt et steg videre i arbeidet med å utvikle festivalen til det jeg vil den skal være, en levende festival for byen Oslo. Samtidsmusikken har hatt sin Ultimafestival i mange år men vi har manglet en stor, markant festival for scenekunst i Norges hovedstad. Jeg tror vi er den rette instansen til å stable en sånn på beina, i samarbeid med andre aktører, sier hun.

Oslo Internasjonale Teaterfestival har vokst år for år siden den spede starten under navnet Marstrand en langhelg for ni år siden. I år har den vært spredd utover byen over ti dager, fra Hukodden i vest til Middelalderparken i øst. Fra 2. etasje i Kunstnernes hus til 35. etasje i Oslo Plaza hotell. Fra Hagegata på Tøyen til Black Box´ egen teaterbygning i det gamle industrimiljøet på Dælenenga.

– I år fikk vi til en utvikling og utfoldelse i flere retninger samtidig, estetisk, medialt, i forhold til steder og sammenhenger og i forhold til publikum. Ta for eksempel Dries Verhoeven, med sitt utsiktspunkt fra 35. etasje. Vi sitter og ser på noe gjennom en linse. Det er en tekst der, men den framsies ikke, vi leser den. Det er en distanse som resonnerer med byen og som kommuniserer med musikk, billedkunst og litteratur. I denne distansen skapes det en nærhet, det etableres en samtale med byen, som blir et landskap hvor vi har en estetisk erfaring men også blir stimulert til en revurdering av det stedet hvor vi lever og bor.

Dries Verhoeven: Fare Thee Well. Foto: Andrejs Strokins

Det norske klimaet
Anne-Cécile Sibué-Birkeland trives i det urbane landskapet men kommer fra det motsatte, en liten dal i Savoie i de franske Alpene. Sånn sett kom ikke møtet med det norske klimaet som noe sjokk på henne. På Ingri Fiksdals premiere utendørs på 8. mars, i det kalde, fuktige havgapet på Bygdøy, var hun rutinert kledd etter alle kunstens regler. – Hvor enn jeg snudde meg som barn var det fjell. Det var som å bo mellom 3000 meter høye vegger, sier hun.

– Min bakgrunn er eklektisk og omfatter både klassiske kunstformer, samtidskunst og popkultur, men min vei inn i kunsten gikk først og fremst gjennom litteraturen. Jeg hadde foreldre som trodde sterkt på tesen om at med utdanning, sterk vilje og pågangsmot kan du komme hvor langt som helst. Min far kom fra en familie av fattige bønder, men gjennom hardt arbeid lyktes det ham å få seg utdanning. Både han og min mor var lektorer på det lokale gymnaset og underviste i naturfag og matematikk. Da jeg var barn så jeg ikke mye teater, mest amatørgrupper og stand up. Men biblioteket var desto viktigere, først omtrent på størrelse med mitt fem kvadratmeters kontor. Da jeg var rundt tolv bygde kommunen et stort, moderne bibliotek hvor jeg oppholdt meg hele tiden. Jeg leste en masse, blant annet Jean Paul Sartres Les mots (Ordene), hvor han skriver at «bokhyllen var min verden». Sånn var det for meg og.

– Min estetiske åpenbaring kom via billedkunst. Da jeg var gammel nok til det begynte jeg å reise. Jeg oppsøkte museer og ble opptatt av vendepunkter innen kunsthistorien, som impresjonismen i Frankrike med malere som først ble avskrevet som opprørere som brøt med alle legitimerte koder innen klassisk malerkunst. Jeg ble opptatt av russisk suprematisme med Malevich i spissen. Da var jeg atten år gammel og vid åpen, så alt dette fikk enorm betydning for meg. Så flyttet jeg vekk fra den lille dalen til en større verden hvor jeg ble det jeg fortalte deg i forrige intervju for to år siden, en svært aktiv tilskuer. Jeg så og så og så og var umettelig!

Anne-Cécile Sibué-Birkeland. Foto: Chris Erichsen

Performativ oppvåkning
Tidlig på 1990-tallet reiste hun omtrent så langt vekk hun kunne komme, til Nantes i Bretagne, på den motsatte siden av landet, for å utdanne seg innen ledelse. Det var der hun for alvor fikk sin performative oppvåkning.

– Der fantes det et stort operahus som inviterte spennende, samtidige regissører. De satte blant annet opp Wagners tetralogi som åpnet øynene mine for begrepet gesamtkunstwerk, et totalt kunstverk hvor alle mediene er puttet inn i samme verk. Der fantes også et teater med noe av den samme profilen som Black Box teater, med festivalen Les Allumées som vedvarte i seks dager, fra seks om kvelden til seks om morgenen. Der fikk jeg noen av disse ideene som jeg nå prøver ut her i Oslo. Siden dro jeg til Paris for å studere kunstledelse på et universitet som ble stiftet i mai 1968. Jeg var konstant ute på alt jeg kunne få med meg. Det var blant annet dette lille huset, La ménagerie de verre (Glassmenasjeriet), som fortsatt eksisterer, og som fikk stor betydning. Der satt vi, kanskje femti stykker, for å se en forestilling med en danser som het Jérôme Bel, siden kjent som en av skaperne av non-dans. Der og da fikk jeg den fantastiske følelsen av at nå skjer det! Jeg visste ikke hva, men den følelsen var sterk. Og det viste seg at det skulle forandre dansen for de neste 30 årene! Dette var nittitallet, gullalderen for clubbing, i både Nantes og Paris, med fantastiske kollektive opplevelser, følelsen av å være på innsiden av dansen og musikken, å være aleine sammen med andre.

At du tok ledelsesutdanning på «business school» kan synes som et paradoks?
– Ja, men bare tilsynelatende. I Frankrike er de fleste utdanningene basert på høy kulturell kunnskap. Det kreves av deg at du kjenner dine klassikere. Jeg hadde latin som fag da jeg gikk på ungdomsskolen. I Nantes hadde vi et omfattende kurs i kunsthistorie. Hver uke var det et seminar om «den utopiske byen», noe man vel kan se spor av i festivalprogrammet vårt. Jeg har jobbet tett med noen kunstnere de siste 15 årene, har vært samtalepartner underveis i arbeidet og har dermed ofte vært den første tilskueren til verket. I Hans Ulrich Obrists bok A brief history of curating fortelles historien om da en berømt, erfaren kurator som jobbet med Gilbert & George skulle gi råd til en ung kurator. Han sa: «Mitt råd vil kanskje ikke bety så mye, men det er enkelt: Se, se og se. Og når du har gjort det så ser du enda en gang. For ingenting kan erstatte det å se. Be with art, with it all». Dette handler om å være med, å leve i kunsten, og det gjør jeg! Jeg er i det hele tatt veldig opptatt av hvordan kunst kan påvirke livene våre. Ikke i betydningen av å pålegge oss en mening, men i å generere en annen type forhold til oss selv, våre omgivelser og verden rundt. På den måten tror jeg vi med årets festival tok et stort steg fram, også i forhold til å styrke og utdype samarbeidet med andre instanser, som Dansens hus og Kunstnernes hus, forskjellige steder som utfyller hverandre. Jeg er fransk og sterkt påvirket av filosofen Gilles Deleuze. Den rhizomiske tankegangen, med mangfold og fleksible horisontale og ikke-hierarkiske strukturer, står meg nært. Faktisk er jeg ikke i stand til å tenke på noen annen måte og det preger også mitt arbeid med festivalen, med ulike løse tråder som forbindes med hverandre.

Kollektiv intelligens
– Generelt tror jeg på kollektiv intelligens, muligheten for å få ting til å skje. Å bryte ned hierarkiene, slik at vi alle kan spille en viktig rolle med våre ulike utgangspunkter, utfra en økologisk tankegang.

Er festivalen en mer egnet arena for å teste ut dine ideer på enn resten av året?
– Med sitt kondenserte format bærer festivalen i seg et potensielt momentum. Det gir muligheter for å skape fortetta situasjoner i tid og rom, for å koble det lokale, det nasjonale og internasjonale/interkontinentale, for å skape gjenklang mellom forestillinger, samtaler og workshops. Men sesongen gir også rom for eksperimentering. Fra starten har jeg vært opptatt av å prøve ut ulike måter å programmere og organisere sesongen på. Det er jo ikke slik at sesongen er en parade av innslag hvor det ene er mer skinnende, det andre mer transparent, det tredje mer brusende osv. Jeg prøver å finne andre måter å gjøre det på og vi er fortsatt i en prosess med utprøving av ulike modeller. Det fine med fra dag-til dag-sesongen er jo at huset er konstant i bevegelse. Når vi er stengt for publikum og ikke i produksjonsmodus er det fortsatt en masse ting som skjer. Vi er jo i større og større grad i ferd med å bli et produserende sted, med tilstedeværende kunstnere som vi jobber med og snakker med.

Hvordan ser du tilbake på dine første to år som Black Box teatersjef i forhold til dine egne visjoner?
– Når jeg ser tilbake på det jeg har skrevet og sagt de siste to årene må jeg si at jeg grunnleggende sett gjør det jeg sa jeg ville gjøre. Som du ser er jeg ikke opptatt av bare ett stort tema men mange, for eksempel hvordan vi forholder oss til tid. Fortid, nåtid, framtid og hvordan de ulike tilnærmingene til dette snakker sammen. Jeg tror også at levende, performativ kunst har et stort potensial når det gjelder opplevelsen av tid. Her, utenfor det daglige livet, kan tiden bli strukket eller komprimert, den kan flyte eller utvides og lede oss inn i en drømmeaktig tilstand. En annen løs tråd er hvordan individuelle historier fletter seg sammen med den kollektive historien.

Publikumsutvikling
Du er også opptatt av publikumsutvikling, dette i norsk sammenheng ganske kontroversielle begrepet. Hva er din inngang til det?

– For oss handler det om å finne vår egen vei inn i denne materien og, ikke minst, våre egne begreper! «Publikumsutvikling» er ikke ett av dem. En del av vårt arbeid med å åpne opp for et mangfold i det kunstneriske programmet er å differensiere publikum. Dette er basert på den sterke overbevisningen om at kunsten tilhører samfunnet. Performativ kunst bærer fram en unik type erfaring, som GAFA (Google, Amazon, Facebook, Apple) aldri vil kunne tilby, på grunn av den immaterielle, sublime kraften og sårbarheten til det som skjer i øyeblikket, her og nå. Kunsten skal selvfølgelig ikke instrumentaliseres eller gjøres til en salgsvare og jeg vil aldri gå på kompromiss med det kunstneriske programmet. Men som institusjon er det vårt ansvar å være broen mellom verkene/kunstnerne og publikum. Jeg er overbevist om at det vi gjør på Black Box teater kan være livsforandrende eller i det minste stimulerende for flere enn de som allerede kommer. Selvfølgelig vil det aldri kunne være for alle, men det kan snakke til og med et bredere publikum. For å legge til rette for tilgjengeligheten, kan vi iverksette forskjellige tiltak for å motvirke fordommene moderne scenekunst fremdeles møter mange av. Vi jobber for tiden med å dyrke fram en følelse av gjestfrihet og inkludering, med å kontekstualisere og formidle verkene vi presenterer og med utadvendte aktiviteter. Vi er fremdeles bare ved reisens begynnelse og vil snart etablere en ny stilling dedikert utelukkende til dette arbeidet.

Noen forestillinger du vil framheve?
– Nei, jeg vil ikke framheve noen forestillinger på bekostning av andre. Vi var nettopp involvert i et seminar på KHIO med vår assosierte kunstner Mette Edvardsen og den fransk-belgiske koreografen Vincent Dunoyer som snakket mye om begrepet deling. Hva innebærer det å dele noe med et publikum? Det er mange måter å gjøre det på. Vi er opptatt av å finne måter å dele på som ikke er ovenfra og ned. I din anmeldelse av festivalen var det jo for eksempel tydelig i det du skrev om Dries Verhoeven at du har din egen historie og inngang til hele dette feltet som han tok opp. Jeg har min. Det blir en inviterende måte å gjøre det på som stimulerer til en dialog, med deg selv, med andre og med historien. Jeg er også opptatt av hvordan vi i løpet av sesongen kan ha ulike fokuspunkter, som for eksempel sist høst da vi hadde en stor retrospektiv visning av repertoaret til Klassikere for kids. Vi vil også ha workshops og seminarer året gjennom, ikke bare på festivalen, slik vi hadde med Mette Edvardsen. Også kuraterte jeg Waiting for the sun i mørketida i november, et natta igjennom åpent rom. En slags ikke-hendelse fra 7 på kvelden til 7 på morgenen med forestillinger, radioprogrammer, lydinstallasjoner, samtaler, opplesninger og filmer. Et åpent rom i mørket hvor sansene, kanskje særlig hørselen, er mer i beredskap enn ellers. Min første sesong, 2017, startet med Helle Siljeholm som i utgangspunktet var programmert av min forgjenger Jon Refsdal Moe. Men gjennom en løpende dialog med Helle utviklet det seg til det store prosjektet hennes nodes on fish, stars and the social, som varte i 72 timer, hvor man kunne komme og gå som man ville og hvor huset ble tatt i bruk på en helt ny måte. Så ja, sesongen byr på mange muligheter for utprøving av ideer og slik vil det bare fortsette. Vi eksperimenterer ikke for å eksperimentere. Det dreier seg vel å mye om å lytte til feltet, til hva som foregår akkurat nå, hvor folk bl.a. er opptatt av å finne arenaer utenfor boksen, i både konkret og overført betydning.

Nodes on fish, stars and the social, Black Box Teater, 2017, foto av Istvan Virag.

Konkret og abstrakt
Noe slo meg da jeg studerte programmet det siste året: Mange av de internasjonale kunstnerne framstår som veldig konkrete i sine temaer og måter å presentere seg selv på, mens de norske er mer flytende, abstrakte. For eksempel den syriske koreografen Mithkal Alzghairs forestilling Displacement som tok sitt utgangspunkt i hvordan krigen og undertrykkelsen kommer til syne i kroppsspråket og kroatiske Vlatka Horvats samtale-forestilling, 15th extraordinary congress, om dette landet som ikke er mer; Jugoslavia. Mens for eksempel Findlay Sandsmark er opptatt av å tilstrebe tilstedeværelse gjennom å gå i ett med omgivelsene og frammane en tilstand hvor lyd blir synlig og bilder kan høres. Heine Avdal på sin side jobber bl.a. med spørsmålet om hvorvidt tiden er lineær, syklisk eller kaotisk.

– Ja, det stemmer nok. Men du vet, en av mine «tråder» er spørsmålet om det synlige og det usynlige. Jeg er opptatt av å bringe fram et mangfold av stemmer vi ikke har hørt før i Norge, dette veldig homogene, hvite samfunnet. Jeg velger å prioritere internasjonale verk som har et konkret og direkte utgangspunkt, men som også utfordrer form og formater. For syrerne er det jo ikke et spørsmål om politikk, men om å overleve. Som Jamil Ossoko, som spilte på festivalen, for ham er det et veldig konkret utgangspunkt: Jeg er svart, jeg har en svart kropp og kommer fra en svart kultur. Uten at det dermed gjør arbeidet hans påtrengende «politisk». Men så har vi også den kypriotiske koreografen Maria Hassabi, som opptrådte på Kunstnernes hus under festivalen. Hun benytter seg av veldig langsomme, små bevegelser i rommet som går i loop dagen gjennom og som potensielt bringer den forbipasserende tilskueren inn i en tilstand av kontemplasjon. Kroppen blir et landskap i slow motion. Arbeidet hennes er ikke relatert til et bestemt emne og vil dermed fokusere mer på form. En av våre viktige roller er jo å artikulere det lokale, det nasjonale, det internasjonale og det interkontinentale. Vi utvider de internasjonale forbindelsene til teatret vårt på ulike måter. På den ene siden presenterer vi kunstnere som kommer fra ulike sammenhenger og kontinenter. På den annen side inngår vi i samarbeid med nordiske, europeiske og bilaterale partnere. Neste år vil vi for eksempel være partner for en ny dansefestival i Teheran initiert av Roza Moshtaghi, en iransk koreograf i Oslo. Vi vil derigjennom støtte iranske produksjoner som vil bli presentert hos oss neste sesong. Alle disse dynamiske utvekslingene gir verdifulle synergier som vi vil se resultatene av i lang tid framover.

Å utfordre maktstrukturer
– Et hovedfokus for meg, som jeg så vidt har begynt på, er å utfordre maktstrukturer. Hvordan arbeider teatret og kunstneren sammen? I sin essens finnes det et motsetningsforhold. Her i Norge har dere et scenekunstfelt som er levende og aktivt, med økonomiske ressurser til å skape, takket være gode støtteordninger. Men det finnes altfor få steder å presentere verkene på. Så grunnleggende sett er feltet strukturelt ubalansert. Det er lite jeg kan gjøre med det, bortsett fra å gjenta at det burde finnes flere programmerende teatre i Norge og flere programmeringsmuligheter. For et uavhengig scenekunstkompani er det ikke så mange muligheter for å få vist sitt arbeid i Oslo, bortsett fra Black Box teater eller å leie et sted. Hvordan lykkes man med å møte et nytt publikum? Jeg får inn en ustoppelig strøm av mailer, men vi er altfor små til å bære all etterspørselen. Jeg har prøvd å finne en måte å takle dette på ved å møte så mange kunstnere som mulig. Lytte til hva de sier om sitt arbeid, se hva de holder på med, holde samtalen i gang. Vi har ansatt Melanie Fieldseth som dramaturg og hun gjør også en del av det arbeidet, bl.a. med kontekstualisering, bruke tid med kunstnerne og være en samtalepartner i en tidlig fase av prosessen. En annen viktig ting vi gjør er å utvide kompanienes prøvetid på scenen før forestillingen. Et samlet resultat av dette er at det er mer eller mindre konstant aktivitet på huset. Vi har også fått en betydelig økning i den offentlige støtten som har tillatt oss å øke ambisjonene blant annet med festivalen.

Økningen har kanskje også tillatt dere å bringe antall ansatte mer i overensstemmelse med arbeidsbyrden?
– Til en viss grad ja. Det er nesten utrolig hva vi har fått til her på huset, med de små ressursene vi har. Det skyldes et genuint, personlig engasjement blant våre ansatte, som har gjort det til en fryd for meg å begynne i jobben. Men sånn kan det ikke fortsette i all evighet, så vi jobber målbevisst med å styrke organisasjonen, sier Anne-Cécile Sibué-Birkeland før hun farer av gårde til et annet sted utenfor boksen, Otta i Gudbrandsdalen. Der skal regissør Marie Nikazm Bakkens neste forestilling, Henrik Ibsens Fru Inger til Østråt, spilles natta gjennom i august.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER