Usynlig teater?

Jeg har tidligere tatt for gitt at min teaterdebut må ha kommet da jeg var rundt seks år, i forbindelse med en av Kristiansand barne- og ungdomsteaters juleforestillinger. Men etter å ha pløyd meg gjennom store deler av NRK Radioteatrets tilgjengelige program for 2018, slår det meg at den etter all sannsynlighet forekom mye tidligere enn jeg har pleid å tro. Lenge før jeg entret Kristiansands teaterlokaler var jeg en ivrig radiolytter – og da fortrinnsvis hørespill og opplesninger. Sittende tett inntil en av høyttalerne i stua, eller med et gigantisk sett med høretelefoner på hodet, kunne jeg holde det gående i timesvis. Uten at jeg har anerkjent det som det før nå, så må vel egentlig hørespillene i NRK regnes som en form for landsdekkende barneteater.

Radioteatrets utestenging fra det gode teaterselskap kan skyldes Eric Bentleys velkjente teaterdefinisjon om at teater er A spiller B mens C ser på. Ettersom det uansett er lenge siden denne definisjonen har vært utfordret, hvorfor befinner radioversjonen av scenekunst seg sjelden, om noen gang, på samme flate som den mer visuelt anlagte delen?

Men hvordan kan radiodans se ut? Hva er radioteatrets ekvivalent til fysisk teater og visuell dramaturgi? Jeg får umiddelbart lyst til å lytte til andre måter å tenke radioteater på, andre oppsett enn det jeg først og fremst har hørt: skuespillere som fremfører tekst mot et stemningsgivende og handlingsskapende lydbilde (dører som slår, måkeskrik, regn som faller, stoler som skraper etc.). Det er flere scenekunstnere som har lekt med hørespillformatet de siste årene, som Tormod Carlsen med blant annet Radio Don Quijote og Radio Fjellom, og Trine Falch og Ingvil Holms live hørespill Draum om våren. Mette Edvardsens radiooverføring av We to be (2015) er den eneste radiokoreografien jeg kommer på, men det er først og fremst en radiooverføring av en romlig koreografi, og jeg vil anta at det også finnes andre måter å koreografere for radio på.

Usynlig eller forsmådd teater? Etter at jeg har begynt på denne teksten, og skrevet avsnittene over, begynner jeg å lese Tilman Hartensteins Det usynlige teatret – Radioteatrets historie 1926-2001 (2001), og oppdager at min egen tekst så langt speiler bokas innledning: Undring over hvorfor Radioteatret ikke mottar anmeldelser og på andre måter inngår i samme diskurs som øvrig teater, Radioteatret som landsdekkende teater – samt, det som var tenkt som mitt neste punkt: måten man gjerne opplever Radioteater og hørespill alene. Hartenstein omtaler dette som en ‘sekundærkvalitet’, men kanskje er det tiden mellom hans utsagn og mitt, og måten radio, musikk og podcast er fullstendig integrert i min hverdag, som bidrar til at jeg ikke tenker på dette som noe negativt.

Tvert imot er dette noe jeg liker ved denne sjangeren, det å gå der og lytte, tilsynelatende alene. På samme måte som når jeg leser en bok opplever jeg at jeg er i selskap med noen likevel. At jeg ikke nødvendigvis trenger andre lyttere eller medpublikummere i samme rom for å oppleve en form for selskap, dialog eller samhold. Dette skyldes muligens delvis sjangerens tekstfokus, samt nærheten som oppstår når man lytter gjennom høretelefoner. Basert på min egen lytting, samt Hartensteins historiske gjennomgang, virker Radioteatret nesten uløselig knyttet til teksten og til dramaet. Radioteatrets såkalte fødsel var da også en produksjon av ingen ringere enn Ibsen, nemlig en direktesendt versjon av Peer Gynt i 1926. Nå var det meste som ble kringkastet på den tiden direktesendt, men det betyr også at radioteatret opprinnelig hadde et publikum som satt og lyttet samtidig som handlingen utspilte seg i Radioteatrets studio. Et radioteaterets kopresens eller et samvær via rikskringkastingen.

Dramatisering Tidligere i år skrev jeg om Radioteatrets iscenesettelse av Finn Iunkers Stemmer fra Israel. Iunker publiserte teksten som prosa i 2017, og den består av et utvalg historier fra de okkuperte områdene på Vestbredden. I bokens etterord omtaler Iunker sin egen tekst som ‘et stykke’, så selv om radioiscenesettelsen av teksten kan kalles en dramatisering er jeg også fristet til å kalle Iunkers bok en kamuflering av dramatikk i prosa.

Dramatisering av romaner, noveller og prosa er en godt innarbeidet og etablert del av både radioteater og øvrig teater. Med vekslende hell, vil jeg si. Radioteatrets produksjon av Ole Robert Sundes Penelope er syk (2018) hører til blant de mer vellykkede variantene. Jeg lyttet til denne tidligere i høst, og den er særlig fin å lytte til mens man selv beveger seg rundt i Oslo. Romanen utspiller seg i et lite tidsrom, hvor jeg-stemmen (Lasse Kolsrud i Radioteatrets versjon) forlater leiligheten på Adamstuen i Oslo for å handle brød, snus og sushi til sin syke kone. Gjennom ti episoder følger man både ytre og indre handling. Den ytre handlingen fører via assosiasjoner inn i bekymringer over konas sykdom videre til lange utlegninger om litteratur, språk og kunst.

Parallell tankestrøm Jeg-stemmen snakker nesten uopphørlig, mens andre stemmer bryter inn. Noen ganger er det forbipasserende, andre ganger er det kona Marits stemme som bryter inn i tankestrømmen for å minne ham på noe. Hun har en slags konstant tilstedeværelse i hans bevissthet som ikke på noen måte gjør det rart at hun også bryter inn i tankene hans som en egen stemme.

Lydene fra Radioteatrets fiktive gatebilde blander seg med det faktiske gatebildet jeg selv beveger meg i. Mens jeg-et beretter om sine handlinger, hvor han går og hva han ser, blir situasjonen virkelig for meg på flere plan. Lyden av regn i høretelefonene får meg til å tro at det regner mer i mitt Oslo enn hva som er tilfelle, og jeg skvetter og ser meg automatisk over skulderen av lyden av en trikk. Samtidig er jeg helt bevisst fiksjonen i lyden av stemmer, slik at jeg aldri på noe tidspunkt er i tvil om hvilke stemmer som hører til hvor. Kanskje kan vi kalle dette en synliggjøring av (radio)teatrets virkemidler? En måte å koble lesepraksis med teater og koreografi, slik at Penelope er syk fremhever dramatikken i hverdagen og lar fiksjon og virkelighet overlappe på enkelte punkter. Jeg lever meg inn i den indre handlingen, mens den ytre handlingen og lydbildet (og da særlig den ikke-vokale) er vanskelig å skille fra det lydbildet jeg selv vandrer i.

Kriminalhørespillet Jeg har i denne omgangen ikke lyttet til NRKs barne- og ungdomsprogram eller Radioteatrets produksjoner for denne målgruppen. Foruten Stemmer fra Israel og Penelope er syk, har jeg lyttet til Macbeth (2018), Katastrofealarm (2016), deler av kortepisodeserien Visit Noreg (2017), Dødens elv (2018), Det er fra kriminalpolitiet (1994) og Gjerningsmann ukjent (1984).

Kriminalhørespillet har en særposisjon innenfor Radioteatret, og ifølge Hartenstein har de vært «NRKs mest populære dramatiske programpost – fjernsynets produksjoner inkludert»[i]. Ettersom Hartensteins bok kom ut i 2001 vet jeg ikke hvorvidt dette lenger er gyldig. Men av de to hørespillene jeg har hørt i sjangeren denne gang, så foretrekker jeg de litt eldre produksjonene Gjerningsmann ukjent og Det er fra kriminalpolitiet fremfor den nyere Dødens elv. De to førstnevnte ser ut til å være skrevet for radio, mens sistnevnte er en dramatisering. I Dødens elv skulle jeg ønske noen hadde jobbet mer med manus. Som i flere av Radioteatrets produksjoner hører jeg en utstrakt klisjébruk. Det er gjerne en teatral stemmebruk som understrekes av en lett overdreven fremheving av dialekter, noe som er et effektivt grep for å skille stemmer og dermed karakterer fra hverandre.

De fleste av årets radioteaterproduksjoner er laget av samme gruppe kunstnere: Steinar Berthelsen eller Else Barratt-Due på regi, Arne Barca på lyddesign og Sjur Miljeteig som komponist. Det er ikke uvanlig i teaterhus heller med gjentakende samarbeid, og her kan man kanskje kan man kalle dem husregissør, huskomponist og huslyddesigner? Det er med på å sette et eget preg på produksjonene og gjør dem gjenkjennbare som Radioteatrets produksjon. Det mest fremtredende i samtlige hørespill jeg har hørt nå er likevel stemmene, og de tilhører for det meste skuespillere som er velkjente for aktive teatergjengere.

Landsdekkende teater Hartensteins bok er interessant lesning, og svarer på mange av mine undringer. Som at BBC har en større tradisjon for regi-radioteater, mens det norske Radioteatret står i en større folkeopplysningstradisjon:

I 1933 fikk Norge et statseid og landsdekkende teater: Radioteatret. Samme år gikk den nye kirkeministeren, Knut Liestøl, med på å opprette en teaternevnd, som skulle besvare spørsmålet: «Bør staten som kulturstat støtte den dramatiske kunst, om den trenges, og på hvilken måte?» Arbeidet førte til en foreløpig nokså beskjeden støtte til teatrene over statsbudsjettet fra 1936, og til utarbeidelse av forslaget om et «ambulerende riksteater». At et riksteater måtte ses i forbindelse med den nye rikskringkastingen var opplagt. (…) Teaternevnden baserte forslaget om et teater for hele landet på tre pilarer: et eget omreisende ensemble, statsstøttede turneer av de etablerte teatre – og utsendinger gjennom radioen. NRK skulle derfor ha en fast plass i Riksteatrets styre og repertoarråd.[ii]

Dette befestet Radioteatret som nasjonalt og riksdekkende teater, men det førte også til en mindre kunstnerisk fri posisjon hvor programsjefer, politikere og Radioteatrets egne folk inngikk i dragkamper om repertoarets innhold.

Allerede på 1970-tallet, med fjernsynets fremtreden, stod Radioteatret i fare for å avskrives som rent museum, et medium som var underlegent fjernsynet. Blant grepene som ble gjort for å fornye mediet den gang var en form for dokumentarisme, med politisk-dokumentariske hørespill. Der har Radioteatret i dag intern konkurranse i NRK, med podcaster som forener det dokumentariske med en dramaturgi som kan minne om kriminalhørespillene. Deriblant Familiene på Orderud, To hvite menn og Purk eller skurk?.

Det er likevel teksten som lytteopplevelse de alltid har satset på i Radioteatret. Cecilie Løveids hørespill Måkespisere (1982) trekkes av Hartenstein frem som en som «leker med elementene som mediet har til rådighet»[iii]. Radioteatret radio(iscene)setter mye samtidsdramatikk, som Liv Heløe, Kristofer B. Grønskag, Jon Fosse og Jesper Halle. Tore Vagn Lids Operasjon Almenrausch finnes også i en radioteatervariant, med navnet Almenrausch. Som annet teater er foregående sesonger og produksjoner kun unntaksvis tilgjengelig. Men det finnes en rekke tomme programposter hvor det kun står «Nytt og aktuelt drama fra Radioteateret med tidløse temaer om mennesker i kamp med tilværelsen, samfunnet og seg selv.»

Spørsmålet er hva en lek med radioteatermediets elementer i dag kan bety, og hvordan kan Radioteatret inngå i samme diskurs som øvrig scenekunst? Én mulighet er å leke med publikumssituasjonen og gjøre som danskene som har opprettet ‘radiobiografer’ hvor publikum sitter sammen og lytter til radioteater. Jeg tenker også at Radioteatret helt fint kunne vært én av arenaene/samarbeidspartnerne til festivaler som Dramatikkfestivalen. Kanskje kunne man også kombinert formeksperiment med samlytting, og fremført dette enten på teaterscener som Dramatikkens Hus, Black Box teater eller Det Norske Teatret? Jeg håper uansett at Radioteatret melder inn sine premierer i Scenekunst.nos kalenderoversikt, slik at det er lettere å få med seg deres produksjoner mens de er tilgjengelige. Selv skal jeg ta et dypdykk i arkivet for å finne et passende hørespill for togturen hjem til jul.

[i] Hartenstein, Tilman: Det usynlige teatret – Radioteatrets historie 1926-2001, Norsk Rikskringkasting, Oslo, 2001, s.80

[ii] Hartenstein, s. 31

[iii] Hartenstein, s.137