S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Venke Marie Sortland – 14. juni 2013

Upretensiøse utleveringer


Publisert
14. juni 2013
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Avgangsstudentene ved Akademi for scenekunst videreutviklet i amarbeid med Michael Laub ideen om individuelle portretter til forestillingen Maybe Group Portrait som gikk på Black Box Teater 5-7. juni.

Regi: Michael Laub Regiassistenter: Astrid Endruweit, Declan Rooney.

Skuespillere: Kjersti Aas Stenby, Nela Hustak Kornetova, Marie Kaada Hovden, Paolo Zuccotti, Juli Apponen og Marit Sirgmets.

Scenografi: Ann Sofie Godø Video: Jan Hajdelak Hustak Teknisk ansvarlig: Ulf Knudsen Tekniker: Tim Finset Produsent: Pea Hov


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/upretensiose-utleveringer/
Facebook

Maybe Group Portrait. Akademi for Scenekunst, Black Box Teater 2013. bw. Foto: hiof.no

INTERVJU: Sammen med regissør Michael Laub har sju skuespillere ved Akademi for scenekunst i Fredrikstad utviklet sin egen avgangseksamen. Forestillingen Maybe group portrait gikk på Black Box Teater sist helg. – Det å lage et gruppeportrett var et eksperiment for regissøren også, forteller tre av studentene til Venke Sortland.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har Michael Laub arbeidet med portretter. De første ble laget på bestilling fra Hamburg Schauspielhaus og presenterte skuespillere og ansatte ved teatret. Senere portretterte Laub den kjente performancekunstneren Marina Abramovic. Konseptet ble etter hvert utvidet med auditions i ulike byer og ble til serier som Portrait Series Berlin, Portrait Series Istanbul og Burgportraits Wien.

Scenekunst.no har møtt tre av avgangsstudentene som arbeidet med Laub: Kjersti Aas Stenby fra Norge, Marit Sirgmets fra Estland og Juli Apponen fra Finland og Sverige. Siste spilledag hadde de fortsatt prøver.

Har dere prøver også nå før siste forestilling?

Juli: Ja, Laub forlanger at vi skal ha en prøve hver dag, også på forestillingsdagene.

Hvordan har det vært å jobbe med Laub fram mot forestillingen?

Juli: Helt fra begynnelsen av prosessen kjørte vi daglige gjennomganger av materialet vi hadde, selv om det bare var to eller tre scener. Hans arbeid er minimalistisk, så materialet trenger det. Repetisjonene har gitt stabilitet og presisjon. Forestillingen har en spesiell atmosfære som vi må greie å holde på selv om publikum begynner å le.

Marit: Ja, vi må virkelig insistere på strukturen, uansett hva som skjer rundt oss. På den måten er arbeidet veldig praktisk. Laub er en av de lærerne jeg har lært mest av. Det har vært veldig nyttig å jobbe med ham.

Juli: Jeg tror alle i klassen har hatt ulike opplevelser, så det er ikke noe gruppesvar på det spørsmålet – men jeg likte godt å arbeide med Laub. Det er vel et spørsmål om stil, om estetikk, som for meg matchet.

Kjersti: Laub har inspirert meg på mange måter. Prosessen har vært hard, men også en interessant og morsom erfaring – det er mye fra arbeidet som jeg kommer til å ta med meg videre. Laub stoppet blant annet med å skape materiale ganske tidlig, to eller tre uker før premieren, så vi hadde tid til å virkelig gå gjennom ting.

Forestillingen kan på mange måter sies å være dokumentarisk – den fremstiller dere i prosessen med å lage den. Er alle øyeblikkene virkelig opplevd? Har dere gjennomgått alle krisene?

Marit: Ja, vi gjennomgikk alle krisene på ordentlig. (smiler)

Kjersti: Laub startet med å spørre oss hva vi tenkte eller gjorde i de situasjonene vi var oppe i. Det vi sa høyt, ble til en replikk. Alt er fra slike øyeblikk, akkurat som det var. I hvert fall i the touching scenes, vi kaller dem det, scenene fra krisene vi opplevde der vi altså bryter sammen.

Juli: Det å lage et gruppeportrett var et eksperiment for Laub også. Vanligvis jobber han med individuelle portretter, som hver er 15 minutter lange. Disse setter han sammen i en lineær struktur ett og ett etter hverandre. Faktisk startet prosessen med en misforståelse. Vi skulle egentlig ha forberedt materiale på forhånd som han skulle jobbe videre med. Men vi hadde ikke tid til å gjøre det før han kom.

Kjersti: Han ble veldig overrasket!

Juli: Ja, han kom ut av balanse på mange måter. Men så skapte vi forestillingen sammen, som en gruppe.

Marit: Det er også grunnen til at prøvene i så stor grad er en del av forestillingen – det var dette vi hadde, vi skapte forestillingen fra bunnen av.

Kjersti: Laub ser alt som potensielt materiale. Alt hva man sier på prøve, eller til og med i pausene, kan ende opp med å bli brukt i forestillingen.

Juli: Men det er likevel ikke bare dokumentarisk, det er også fiksjon. Selv om utgangspunktet er noe jeg har sagt, blir det redigert så det høres bra ut og fungerer.

En avgangsforestilling kan jo tolkes som en audition, en mulighet til å vise seg frem til fremtidige arbeidsgivere. På en måte settes dette på spissen i denne forestillingen, siden den er så utleverende, dere viser mye av dere selv i den?

Marit: Det er nettopp det; Laub tar inn over seg situasjonen som den er. Han kom hit for å lage et gruppeportrett som avgangsforestilling. Han prøver ikke å skjule det på noen måte, han sier heller at vi må "deal with the fact"!.

Juli: Han begrunner det med at han ikke har noen fantasi.

Marit: Men alt kan ikke få plass i stykket, så valgene vi gjør er jo viktige. Likevel er forestillingen definitivt ikke noen audition for meg, den er mer som et personlig portrett. Det har ikke slått meg at jeg gjennom stykket skulle kunne finne min arbeidsgiver.

Kjersti: Nei, jeg har heller aldri tenkt på stykket som en audition. Jeg synes det er ganske upretensiøst. Og det er jeg er veldig glad for!

Så hvordan er det å være nesten ferdig med skolen – denne forestillingen er det siste dere gjør før dere er ferdige? Har dere planer, eller er livet videre som en åpen bok?

Marit: Jeg kommer til å være ganske opptatt frem til midten av februar. Jeg har prosjekter i Estland – der skal jeg regissere sammen med Robert Johanson fra Nature Theatre of Okahoma, og sammen med Simona Bieksaite som er medstudent på scenografi. Så skal jeg til New York, der jeg skal ha et internship på Big Dance Theatre. Videre har jeg en residens i Litauen med Pink cloud effect, sammen med Kjersti og Simona – dette er et prosjekt vi startet på skolen som vi skal utvikle videre. Og så skal jeg jobbe som scenograf, på Litauens Nasjonalteater, dette også sammen med Simona. Så ja, mye å gjøre.

Juli: Jeg tror jeg har vært ekstremt heldig – jeg har fått en dansejobb til høsten, i et nytt stykke med koreograf Eva Ingemarsson på Atalante i Göteborg. Jeg har alltid ønsket å være danser, og håper jeg kan gjøre mer danseteater. Før jeg startet på akademiet endte jeg tilfeldigvis opp med å være nysirkusartist i et par år.

Kjersti: I tillegg til Pink cloud effect med Marit og Simona, ser det ut til at jeg skal lage en soloforestilling sammen med den anerkjente eksperimentelle musikeren Sxip Shirey fra New York. Vi skal utforske lyd og musikk som noe visuelt og fysisk, og jobbe med tekster av Charles Bukowski. Ellers vil jeg egentlig ikke planlegge for mye. Jeg vil se meg rundt etter nye mennesker jeg kan jobbe med, og interessante prosjekter som jeg kan ta del i som skuespiller eller medskapende kunstner.

Hva er det viktigste dere har lært ved akademiet?

Juli: De tre årene på Akademiet i Fredrikstad har vært som å være i en boble, du jobber døgnet rundt på skolen. Vår hverdag har vært som et maskingevær av spennende workshops, men de bare fortsetter å komme og komme. Gjennom disse har vi funnet hver vår stil; i klassen vår er det altså sju ulike måter å gjøre og tenke teater på. Skolens struktur stemmer slik overens med en postmoderne tilstand, som alltid er forvirrende – du må prøve å finne din vei.

Kjersti: Jeg tror det vil være viktig å prøve å samle alle trådene, å finne ut hva man kan bruke det man har lært til, og hvilken vei man har lyst til å gå med det. Men jeg kommer også til å savne det å få så mye ny input.

Marit: Jeg tenker at de tre årene på akademiet er veldig åpne, og som studenter har vi vært lett påvirkelige og tilpasselige, men nå er det på tide å bli strukturert og blokkere ut det man ikke ønsker. Man må snevre inn veien og konstruere seg selv som kunstner, velge ut det man liker fra de ulike inntrykkene for å skape sin egen metode. Finne sitt eget språk og uttrykk. Du må virkelig være voksen for å kunne gå inn i en slik prosess.

Kjersti: Du må sette spørsmålstegn ved ting, bli kjent med deg selv og hva du interesserer deg for, så du ikke bare blir kastet fra det ene til det andre uten å reflektere over hva du ønsker å oppnå. Jeg tror det handler om finne en kjerne, en stabilitet i deg selv – jeg opplever det har skjedd med de fleste av oss gjennom disse tre årene. Men det tar tid.

Marit: Det vi virkelig lærer på akademiet er samarbeid, på så mange plan; kunstnerisk, sosialt. Det er slik helt tydelig en gruppeskole, eller en teaterskole, og ikke en kunstskole.

Juli: Teater vil, tenker jeg, alltid være en kollektiv hendelse.

Kjersti: På akademiet lærer man også hvor mye arbeid som ligger bak en forestilling og hvor lang tid ting tar, for vi har fått se og oppleve alle sider ved en produksjon. Det har gitt oss både kunnskap og respekt for alle sidene ved teater.

Hva tenker dere om det miljøet dere nå skal begynne å jobbe i, er det ting dere ønsker å utfordre?

Juli: En av grunnene jeg begynte på akademiet var nettopp dette, ønsket om å utfordre det eksisterende. Jeg hadde allerede jobbet med noen forestillinger, og jeg trengte en periode til utforskning, for å finne ut om jeg faktisk kunne bidra med noe til feltet. Jeg tror ikke det handler om å skulle lage noe nytt eller originalt nødvendigvis, men om hvordan man kan utfordre ting i en retning – ikke bare reprodusere det som allerede fins. De fleste gangene jeg går og ser forestillinger, blir jeg veldig skuffet. Det jeg ser har jeg allerede sett før, det utvider ikke mine tanker i noen retning. Dette er kanskje litt hardt å si, men det er sånn det oppleves. Samtidig kan ambisjonen om å utfordre grensene også tippe over til å bli pretensiøs, slik at man ender opp med å prøve å bli avantgardistisk. Som Laub sa om stykket vårt – det er overfladisk, men det er helt ok. Vi vet samtidig at det bare er halve sannheten, det overfladiske fungerer jo ikke hvis det ikke også er dybde.

Kjersti: Jeg begynte på akademiet for å bli selvstendig som skuespiller og utøver, for å kunne gjøre ting på egen hånd, og for å utforske ulike sider av teater. Jeg føler man som skuespiller i dag må være i stand til å lage sine egne prosjekter, selv om det er en usikker situasjon å være i både økonomisk og mentalt.

Marit: Jeg har lyst til å si noe i forhold til ambisjonene – mine ambisjoner for teater har forandret seg i løpet av de tre årene på skolen. Jeg er ikke lenger så interessert i å lage store produksjoner, jeg er mer interessert i å arbeide med de folkene jeg faktisk arbeider med, og med de prosjektene jeg allerede er en del av. Det er godt å ta forventningene ned og virkelig være i øyeblikket istedenfor å surfe omkring i drømmene sine.

Juli: I dag handler det ikke lenger om de store stjernene.

Til slutt lurer jeg på hvorfor dere valgte akademiet fremfor andre teaterskoler? Kjersti – du sa at du ønsker å skape dine egne prosjekter?

Kjersti: Jeg har ofte tidligere følte meg presset til å måtte passe inn i en bestemt boks. Jeg søkte også på de mer tradisjonelle teaterskolene, men på audition følte jeg det var ukomfortabelt bare å være i rommet. Auditionen på akademiet derimot var som en workshop i seg selv, veldig inspirerende. Jeg er også glad for at akademiet er internasjonalt, det er spennende å jobbe med folk fra ulike kulturer, med forskjellige bakgrunner og ambisjoner. Skolen er også interdisiplinær – jeg liker å jobbe med ulike medier og utforske hva scenekunst kan være.

Marit: Grunnen til at jeg dro på audition for akademiet, var at jeg stolte på den personen som fortalte meg om skolen. Jeg hadde muligheten til å studere regi på Teaterhøyskolen i Estland, men i løpet av auditionen på akademiet bestemte jeg meg for at det var her jeg ville gå. For meg er det studentenes eget arbeid som er avgjørende for skolens kvalitet. I løpet av auditionen spurte jeg studentene jeg møtte der om å vise meg video og dokumentasjon av arbeidene sine – jeg fikk tillit til skolen gjennom det.

Juli: Jeg har aldri vært interessert i de mer tradisjonelle teaterskolene som fins i Finnland og Sverige, jeg visste at akademiet kunne være et laboratorium, et sted der jeg kunne oppdage hva teater og performance kan være – ikke hva det er. Det interdisiplinære aspektet var også viktig for meg – selv om det er et trendy begrep – på akademiet har jeg virkelig fått mulighet til å jobbe på den måten. Så det å velge akademiet fremfor andre skoler var et veldig bevisst valg for meg. I tillegg må det sis at lærerne vi har hatt er fantastiske, slik er akademiet virkelig en godteripose. Ren luksus.

Kjersti: Lærerne har utfordret oss samtidig som de har tatt vare på oss og latt oss være de vi er. Jeg visste ikke på forhånd hvor mye jeg kom til å utforske mine kunstneriske sider, men akademiet har virkelig gitt meg ett nytt syn på meg selv som skuespiller, kunster, og ikke minst som person.

Intervjuet er oversatt fra engelsk av Venke Sortland..


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no