Livet er den eneste måten. Scenografi og regi: Jos Groenier. Lys: Kristin Bredal. Med (f.v.): Gisken Armand, Ellen Horn og Henriette Marø

Uoriginal hyllest til original dame

Når et utvalg dikt av den Nobelprisvinnende, polske forfatteren Wisława Szymborska blir teater ser vi glimtvis spor av den lekne poetens ånd. Totalopplevelsen er allikevel litt kjedelig.

På vei inn til Amfiscenen på Nationaltheatret for å se Livet er den eneste måten møter jeg det utdaterte uttrykket til et teater hvis behov for oppussing er langt på overtid. Opplevelsen av at omgivelsene er gamle sniker seg også med meg inn på scenen. Forestillingen bringer et viktig forfatterskap til et nytt publikum, men i en noe gammelmodig ramme.

Polens mest folkekjære poet
Wisława Szymborska (1923-2012) var en polsk poet som levde og arbeidet i Kraków. I hjemlandet er hun svært anerkjent og folkekjær, og internasjonalt fikk hun sitt gjennombrudd da hun i 1996 ble tildelt Nobelprisen i litteratur. Dette var dog en noe motvillig oppmerksomhet ifølge henne selv, som foretrakk et tilbaketrukket og privat liv.

Tross verdens mest høythengende litterære pris er ikke Szymborska veldig kjent i Norge selv om flere av diktsamlingene hennes har blitt oversatt til norsk. Szymborska dukket opp på min radar etter å ha blitt nevnt i en bokanmeldelse jeg leste noen år tilbake, men først i opptakten til denne forestillingen fikk jeg fingeren ut og faktisk leste Livet er den eneste måten. Utgivelsen inneholder Szymborskas fire siste diktsamlinger og er oversatt av Christian Kjelstrup, som også er en av initiativtakerne til forestillingen på Nationaltheatret. Szymborskas poesi er rå, ironisk, ektefølt og skrevet på en svært tilgjengelig måte. Hun så på både hverdagslige og livsomveltende hendelser fra helt nye perspektiver, hun forsøkte å fange øyeblikket og skrev nyskapende om å leve, om krig og fred, dyr og planter – alltid med et humoristisk glimt.

Godt samspill
«Velkommen til … dette», sier skuespiller Gisken Armand, idet hun sammen med kollegene Ellen Horn og Henriette Marø entrer scenen. De tre spiller henholdsvis en voksen, en eldre og en yngre versjon av den polske poeten. De henvender seg til publikum, ler og smiler til hverandre. Den intime stemningen mellom de tre Szymborska-ene skaper et fint samspill i åpningsscenen, som får publikum til å føle at vi er en del av det som skal skje. Skuespillerne forklarer at forestillingen består av et utvalg av Szymborskas dikt, samt materiale fra «de veldig få» intervjuene hun gjorde.

Så setter de i gang: Hver for seg og sammen leser skuespillerne opp dikt, avbrutt av korte monologer og «dialoger» (de er jo alle samme karakter) av Szymborskas sitater. De beveger seg rundt på scenen, som for anledningen er innredet som poetens leilighet. En seng står i den den ene enden, en enkel stueinnredning i den andre, og selvsagt: skrivemaskinen på et bord midt imellom. Det er åpenbart lagt vekt på at scenografien – som regissør Jos Groenier selv har stått for – og rekvisitter skal vise hvem Szymborska var som person. Her er notatbøkene, som de tre skuespillerne leser opp dikt fra, en del av portretteringen: Poeten, valsende rundt hjemme, mellom ark på ark med skrevne ord. Jeg tviler ikke på at de tre faktisk kan alle diktene utenat, men opplesningsformen føles innimellom litt stiv, som om man er på en leseprøve. Det er også noen gode opplesninger, for all del – spesielt av Marø, som ikke bare tar ordene i munnen, men også har diktene i kroppen på et vis, med smidig takt og rytme. Nå spiller hun da også den yngre, litt mer energiske Szymborska, så det er sikkert et ment regigrep, men jeg opplever at det ellers blir litt en del lesing ‹rett fra boka».

Lyd og bilde
På et par gjennomsiktige lerreter som henger ned fra taket på scenen projiseres ulike bilder og videoer. Disse skiftes blant annet i takt med diktene som leses opp og illustrerer ulike temaer. Til diktet Samtale med en stein vises bilder av en stein og når det snakkes om Szymborskas skriving dukker det opp bilder av et ark med skriblerier på. Legger jeg godviljen til skjønner jeg at tanken nok er at ordene står vel for seg selv og ikke trenger noe mer enn enkle illustrasjoner, men det hele blir litt PowerPoint-aktig som om bildene er stockfoto som skifter etter tema. Det blir klisjéfylt når det til et dikt om kjærlighet, hvor en av linjene sier «med hånden på armen din», vises en video av en hånd med rød neglelakk som stryker en arm. Jeg føler meg litt undervurdert som publikummer når det tas i bruk slike enkle grep, som om jeg ikke er kapabel til å ta inn en utvidet visuell tolkning, eller det som Szymborska selv var så god på: et nytt perspektiv.

Noe som derimot fungerer bedre er de dokumentariske grepene som gjøres gjennom bilde og lyd. Det dukker opp flere fotografier av Szymborska i ulike faser av livet – blant annet et karismatisk bilde av poeten med sorte boksehansker på – og det spilles av lydopptak hvor hun leser opp egne dikt på morsmålet (tekstet på norsk). Disse elementene utvider bildet av hvem Szymborska var som person.

Kjedelig totalopplevelse
En søsterlig varme oppstår mellom de tre skuespillerne flere ganger. Når det virkelig fungerer er det som om de spiller ut det ironiske, men kjærlige som oppstår i for eksempel diktet Tenåring, hvor en eldre Szymborska møter seg selv som ung. Og det er engasjerende når dette samspillet deles med publikum, idet Marø, Armand og Horn sammen leser opp diktet Bidrag til statistikken med en slags «soft publikumsinvolvering». Szymborska prater til oss og peker direkte på oss som eksempler på «de som alltid vet best», «de som gjerne vil hjelpe til» eller «de som lever i stadig frykt».

 Szymborska likte seg best for seg selv eller i mindre forsamlinger. Som Horn på et tidspunkt siterer henne på: «Jeg liker å møte nye mennesker, men bare opptil tolv personer». Forestillingen Livet er den eneste måten ønsker å nå ut til langt flere enn det, men et par uoriginale elementer i denne hyllesten av den unike poeten gjør at jeg synes det blir litt kjedelig. Jeg trakk riktignok ned gjennomsnittsalderen i salen, men jeg ser på ingen måte at en mer utfordrende kunstnerisk bearbeidelse av teater om Szymborska ikke ville vært et gode for både ung og gammel, norsk og polsk (og alle andre).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER