Tilstander av unntak. Foto: Transiteatret

Unntakstilstand og stillstand

03:08.38 Tilstander av Unntak (Versjon #1) av Tore Vagn Lid er en uhyggelig påminner om hvor desorienterende unntakstilstanden er, men i Harstad er det noe som virker uferdig i den sceniske behandlingen av 22. juli.

En blekkflekk på et stykke hvitt papir markerer øyeblikket: Den sprer seg utover papiret med en trykkende stillhet, like altomfattende og uutviskelig som sjokkbølgen som skylte over regjeringskvartalet 22. juli for åtte år siden, da den høyreekstreme norske terroristen Anders Behring Breivik sprengte et norsk regjeringsbygg i filler. 03:08:38 – Tilstander av unntak rekonstruerer kaoset og tidsrommet, fra bomben gikk av og de neste to timene, til terroristen ankommer Utøya.

Vi i publikum sitter tett opptil scenografien på stoler som står utplassert slik at noen av oss blir sittende sammen, andre alene. Vi kan flytte oss, reise oss, og kjøpe drikke i baren, men de aller fleste blir sittende helt i ro, i en tilstand av intens lytting. I midten av rommet er en konstruksjon av treverk, hvor vi blir vitne til en rekonstruksjon både av løypen ABB fulgte og tiden han brukte på sin ferd fra A til B, gjennom et tidsrom der ingen utenom ham visste hva som skulle skje.

Et kor står på den ene siden av konstruksjonen og limer små papirbiter i en pappmasje-konstruksjon som gradvis tar form som Utøya. I hver ende av rommet er det en stor skjerm. Den viser klokkeslettet, og videobilder som zoomer inn på, og styrer fokuset vårt, mot detaljer og hendelser som blir til foran oss. Dette er Transiteateret i kjent stil, et format de behersker til fingerspissene, og som trekker publikum inn – men (og dette kommer jeg tilbake til) som også setter oss litt på sidelinjen, observatører som blir avhengige av å knekke kodene i Transiteatrets scenespråk for å forstå alt som skjer rundt oss.

I tillegg til den fysiske premieren i Harstad 23. juni, var det ‘lytteposter’ andre steder, i Bergen og Trondheim, 22. juni. Her ble det som skjedde i Nordic Hall overført live på nett. Man kunne altså sitte hvor som helst, bare man hadde tilgang til internett. På lyttepostene var det også et publikum, og samspillet mellom kor, musikere, skuespillere og tegnere gikk tidvis på tvers av tid og rom, og inkluderte dem som satt i andre byer. Samtidig var det innlagt en forsinkelse i samlyttingen: I Bergen og Trondheim fant online-premieren sted et døgn før vi samlet oss i Harstad, og både opplevelsen og omtalene kom derfor fra lyttepostene før de kom fra de som opplevde det i samme tid og rom som sceneaktørene.

Unntakstilstandens paradoks
Ifølge introduksjonen som gis over høyttalerne i begynnelsen, i en tekst som også er publisert på transiteatret.no, er det verken ABBs manifest eller en retrospektiv forklaring Transiteatret vil undersøke. I stedet arbeider de prospektivt, fra unntakstilstanden da ingen visste hva som hadde skjedd eller hvem som stod bak, men som «kan si oss noe om hvordan vi reagerer, ikke etterpå, men midt i en slik tilstand, hvor ingen ennå kan vite sikkert om omfang, årsak og motivasjon».

Tilbake i handlingen henter en av tegnerne blekk fra blekkflekken som fremdeles er våt, og tegner varebilen ABB brukte på et papir. Den tegnes ovenfra og fra siden, en skisse av en modellbil som klippes ut og settes på rett plass i installasjonen. «Han hører på P4», står det på en lapp. Vi hører også på P4, på programledere som satt i et bygg ett kvartal unna regjeringsbygget, og som gradvis forstår at det har skjedd noe langt utenom det vanlige.

Vi følger bilens ferd gjennom Oslo, minutt for minutt. 15.30-nyhetene rapporterer om eksplosjonen, etterfulgt av trafikkmeldingen og spillelisten. «The final countdown» av Europe ljomer ut i rommet der vi sitter, en låt som kjennes surrealistisk i lys av det vi vet skal skje siden. 7 minutter senere avbrytes sendingen, nyhetsbyggene blir evakuert, og det rapporteres om folk som blør på gatene.

Samtidig, et annet sted: allsang, før Gro holder tale på Utøya, som avspilles på et lydbånd i installasjonen på scenen. En liten lapp informerer oss om at hun forlater øya før planen. I mellomtiden er terroristen kommet til Solli plass, og vi følger den lille papirbilens rute; Bygdøy Allé – Skøyen – Lilleaker – E18 mot Drammen. Det hele er omstendelig, på en måte omsorgsfullt utført, og vi som ser på trekkes også inn i denne dypt konsentrerte tilstanden.

På radioen spekuleres det om eksplosjonen kan være terror, og før klokken er 16 har engelske medier, fra Fox News til CNN og Al Jazeera, plukket opp nyheten. En globus på skjermen gir oss et inntrykk av at dette nå er en global nyhet: Reporterne spekulerer åpent i terrorteorier om «the breaking news out of sleepy Norway». ABB er kommet til E16 ved Sandvika, 24 minutter fra kaien. En norsk radiojournalist rapporterer fra regjeringskvartalet at det «er akkurat som å gå gjennom en terrorfilm» i Oslos gater,

Tiden før vi visste
Gjengitt i tekst virker alt dette heseblesende, mens det i live fremføring er nettopp tiden som er sentral: Hvor lang tid det tok før noen egentlig visste, hvor umulig det er å vite, og hvor raskt spekulasjonene spredte seg. Vi henger i en slags ‘suspense’ fra begynnelse til slutt, samtidig som det er en tydelig kontrast mellom rekonstruksjonen og den forgagne sanntiden. Nå vet vi, som publikummere, hva som skal skje, og sitter med spørsmål om hvordan det kunne være mulig, hvordan noen kunne sprenge et regjeringsbygg og kjøre rolig ut av Oslo, mens både politi og allmenheten sto igjen som sjokkerte spørsmålstegn uten å ane at gjerningspersonen hadde flere planer.

Klokken 16.10 spekulerer internasjonal radio om det kan være relatert til Al Qaeda eller irakisk terror. Høyreekstrem terror nevnes som en av tre mulige scenarier noe senere, men avfeies det som det minst sannsynlige. I en fuge av Nordahl Griegs «Til ungdommen», er bassisten med oss på Skype fra Kunsthuset Wrap i Bergen. Lydbildet har blitt til en dub, en etter hvert kjent stil fra Transiteatrets tidligere produksjoner, hvor de også har utforsket ulike varianter av unntakstilstander.

«Ausnahmezustände im Norwegen», sies det fra en tysk radiosending. Tankene mine går til Brechts lærestykker, som jeg mistenker også er en inspirasjon for kunstnerteamet: Hva kan vi lære av å lytte til dette sammen, nå, åtte år senere? Hva betyr dette at vi var så lite forberedt?

Uklar ventetid
I mellomtiden har den hvite terroristen, som snart skal ut på Utøya og henrette unge sosialdemokrater, parkert bilen 50 meter fra brygga. Her står han i en halvtime, og vi skal også inn i ventetiden. Fra ABB har parkert bilen og regnet både trommer mot ruten og renner nedover et bilvindu som vises på skjermene over publikum, forlater vi både radiosendinger, korsanger og terroristen. Musikken tar over, med Terje Isungset som den sentrale aktøren. Både form og lydbilde vil være kjent for dem som har sett ham samarbeide med scenekunstnere før, for eksempel i Frikars oppsetning Jamsíis , eller Bodil Lunde Rørtveits Sustain, som spilte under Festspillene i Bergen i henholdsvis 2010 og 2017.

Selve remixingen er uproblematisk, men jeg sliter med å få tak i hva dette lydbildet prøver å si – hva det gir til forståelsen av unntakstilstanden som skal undersøkes. Snarere føler jeg at vi som tilskuere blir plassert i et ingenmannsland, hvor det kreves at vi følger med, at vi lytter, selv om jeg ikke lenger forstår hva vi skal lytte til. Ikke er vi i spillelisten i bilen til ABB, ikke er vi i den rikskringkastede forvirringen, og ikke nærmer vi oss noen andre perspektiver på hva denne unntakstilstanden er. På samme tid for åtte år (minus en måned) siden var den norske offentligheten kaos og uro. Nå er jeg bare litt lei.

Kaos, ro og unntak
I det halvtimen nærmer seg slutten, setter aktørene i gang en metronom, et tydelig signal på at noe skal skje. ABB flytter bilen til fergen. Koret synger en sørgesang. Kameraet retter fokuset mot papirstrimlene de bruker, og det går opp for meg at det er ABBs manifest som rives opp for å bygge scenografien, i en slags dobbel symbolikk hvor både den og denne dagen er revet opp og satt sammen til noe annet, noe som kanskje kan gi oss nye perspektiv om vi konsentrerer oss om dem sammen. Og her, på bryggen ved Utøya, stanser forestillingen. Den siste av de tre skjebnesvangre timene er ikke en del av rekonstruksjonen.

Tilbake i nåtiden i Harstad kjenner jeg meg litt sliten og desorientert. Desorienteringen ligger ikke bare i den kraftige påminnelsen om hvor hjelpeløs den norske beredskapen var i møte med en høyreekstrem terrorist som opererte alene, eller hvor mye jeg hadde glemt fra de timene som kun fikk sitt rette navn i ettertid. Den ligger heller ikke i tanken om at dette var sekundene før massakren på Utøya skulle starte – selv om disse tankene også er til stede.

Det som gnager er et spørsmål om denne siste delen, etter en både interessant og oppslukende opptakt. Forsøkte den egentlig å si noe, eller ville den bare at vi skulle henge i lufta, uten konklusjon eller svar? 03:08:38 er viktig teater, men som scenisk form er det fremdeles noen brikker som ikke har falt helt på plass.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER