Is-slottet. SAUM/Den Ny Opera 2014. Foto: Per Morten Abrahamsen

Universelt om sorg

KRITIKK: Musikkteatret SAUM og det danske operaensemblet Den Ny Opera klarer å utvide Tarjei Vesaas’ tekst i sin dramatisering av Is-slottet.

Da Tarjei Vesaas i 1964 vant Nordisk Råds litteraturpris for Is-slottet, benyttet han prispengene til å opprette et eget legat. Avkastningen fra legatet utgjør prispengene til en annen pris: den årlige Tarjei Vesaas’ debutantpris. Vesaas var åpenbart en mann som visste å sette pris på dem som skrev noe nytt, hvilket burde legge lista høyt for dem som ønsker å arbeide med Vesaas’ egne tekster. Musikkteatret SAUM og Danmarks yngste operakompani (Den Ny Opera) viser at de klarer å stå på egne bein når de resirkulerer Vesaas berømte roman.

SAUM/Den Ny Opera har gjort noen mindre endringer i teksten til Vesaas for å tilpasse den bedre til scenerommet. De har blant annet laget en rammefortelling, hvor vi møter en voksen versjon av Siss sammen med ektemannen Aslak – som er en utvidet karakter fra boka. I et tilbakeblikk forflytter vi oss til det som er romanens start: møtet mellom Siss og Unn, to elleve år gamle jenter, hvorav Unn er nyinnflyttet til bygda. Unn er foreldreløs og bor sammen med sin moster, og Is-slottet skildrer de to jentenes gryende, intense vennskap – fram til Unn går seg vill i en fastfrosset foss, et slott av is, og omkommer der.

Hun blir ikke funnet, og både romanen og forestillingen skildrer sorgen til Siss. Hun sverger troskap til Unn, og klarer ikke å vende tilbake til omverdenen før mosteren til Unn fristiller henne fra sin selvpålagte ed – og Aslak lokker henne tilbake til livet igjen.

Scenografisk og visuelt er scenerommet holdt i ulike blå- og hvittoner. Midt på scenen er det en lav plattform med et sirkelformet basseng. Det grunne bassenget har fliser i bunnen som kan minne om en isflate. Formasjoner av hvite tekstiler ligger spredt på ’isen’, omtrent som snøhauger. To skråstilte bakvegger med flyttbare moduler gjør det enkelt å endre scenerommet. Det samme gjelder tekstilene som henger ned fra taket, og som kan senkes og heves etter behov. Musikerne sitter på hver side av scenen, og deler av dem fungerer også som statister i enkelte scener.

Musikkteaterformatet gjør det mulig å dvele ved, tvære ut og utdype skildringene i teksten til Vesaas. Romanen er ikke spesielt handlingsmettet, men natur- og følelsesskildringene oversettes her til klanger, farger og såre toner. Det som umiddelbart fremstår som en i overkant teatral spillestil, viser seg snart å være en sart omgang med et komplekst materiale.

Tid og hukommelse er tilbakevendende tema i romanen, og dette forsterkes i denne sceniske versjonen. Musikkteatret gjør det mulig å repetere og dra i setninger, utforske dem musikalsk og la setningene feste seg. Tekstlinjer som ”være her alltid” og ”huske alltid” repeteres, og understreker det store alvoret pikene er fylt med. Forestillingen tar sorgen og angsten som kan ramme en elleveåring på alvor og sidestiller den med følelseslivet til en voksen på en måte som ikke er til forkleinelse for noen av partene.

Forestillingen blir litt monoton i lengden og kunne muligens hatt godt av noen grep som bryter opp tristessen. Bruken av tale hos bare én av fire utøvere står seg også som lite organisk og gjør at denne karakteren står ut fra de øvrige. Det gjør moster til en muttere og mer tverr karakter enn jeg opplever at romankarakteren er.

Teatraliteten vipper på et par tidspunkt over i et nesten hekseaktig preg som ikke kler forestillingen like godt. Det er likevel et lekent ensemble som er samspilte og uttrykksfulle, og den sceniske versjonen av Is-slottet har en stor spennvidde på skildringene av både sorg og vennskap.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER