Ungdomsteater for de som var unge før

Så leste jeg Naiv.Super er en monolog om psykisk helse basert på skuespilleren Kai Kenneth Hansons egne erfaringer med både å være psykisk syk selv og pårørende til flere psykisk syke. Som utgangspunkt og rammefortelling bruker han Erlend Loes roman Naiv.Super fra 1996. Det var Erlend Loes andre roman, men hans store gjennombrudd. Boken, som vel er kjent for ganske mange, handler om en 25 år gammel mann som møter veggen og kvier seg litt for å være voksen. Boken er skrevet med et naivt og enkelt, nærmest barnlig språk, og gjenoppdagelsen av hva som var viktig for ham i barndommen, inkludert banking på et bankebrett, blir sentrale momenter i mannens prosess. Rammene rundt jeg-personens liv er basert i trygghet. Han har foreldre og en bror å støtte seg på, problemene han har er av en eksistensiell sort man kan tillate seg når man har betalt alle regninger, alle man er glad i er friske og man ikke egentlig har noe ansvar utenom seg selv.

For alle oss som var unge før, under og etter årtusenskiftet, var boken et møte med litteratur som fortalte om vår generasjon. Riktignok var jeg noe yngre enn Erlend Loes hovedperson, men å vokse opp på 1990-tallet i Norge ser jeg nå på som å vokse opp i en posthistorisk tid med evig oppgang og problemfrie fremtider. I hvert fall så det sånn ut fra mitt eget trygge middelklasseståsted på Oslo vest. Med mindre man begynte å tvile på hva man skulle bruke de uendelige mulighetene livet kom med til, så var det lite å bekymre seg for i det hele tatt. Sett fra 2020 virker det, ja, naivt.

20 år senere Ved nylesning av deler av boken nå, slår det meg i hvor stor grad den er et tidsbilde og en variasjon over en type eksistens i en helt konkret tid. Kai Kenneth Hanson forteller om sitt eget liv på denne tiden. Han innleder med å si at vi skal forestille oss ham for 20 år siden, da han var like mange år yngre og 40 kg lettere. Han forteller etter hvert ledig og engasjerende om sin egen angst: Han er 23 år, spiller fotballmanagerspill hele natten og tar sovemedisin for å sove om dagen. Han takker nei til invitasjoner om å gå ut, han er arbeidsledig og har inkassokrav fra Telenor som bare vokser og vokser. Han lukker verden ute, men det kommer raskt frem at det er ganske gode grunner for at han er skeptisk til verden. Han forteller om en vanskelig barndom med skilte foreldre i alvorlig konflikt med hverandre og om psykisk sykdom på begge sider av familien.

Scenografien gjengir rommet Hanson bor på i et tilfeldig sammensatt kollektiv. Det har et enkelt IKEA-katalogaktig studentpreg og gjengir greit opplevelsen av å leve hele livet sitt på et rom uten sjel. Hansons fortelling om eget liv er av typen fortellinger som fortjener å bli fortalt, men noen ganger er det som om han og regissør Moqi Simon Trolin ikke helt stoler på at fortellingen i seg selv har noe fint og viktig å formidle. De har lagt opp til høyt tempo og mange skift i lyd, lys og stemning. Det gjør forestillingen hektisk, og det er flere ting jeg har lyst til å dvele ved, men som jeg synes de beveger seg vekk fra for fort. Det nære i fortellerstilen kombinert med det kjappe tempoet med mye lyd og lys gir meg assosiasjoner til moderne ungdomsteater der man ikke styrer unna de vanskelige temaene, men pakker dem inn i masse handling og fremdrift i frykt for at det skal kunne bli kjedelig.

Når Hanson for eksempel forteller om brorens selvmordsforsøk, som han selv avverget ved å slåss med ham for å få tak i kniven, så virker det mot sin hensikt at handlingen bare durer videre. Det er også flere dramaturgiske vendepunkt som ikke behandles som vendepunkt. For meg er det åpenbart at når han først får en liten jobb på SFO, og deretter blir behandlet ordentlig når han mislykkes i å følge opp jobben, er det en av tingene som hjelper ham ut av mørket. Det er også et dramaturgisk vendepunkt når hans ene venn endelig når inn til ham og får ham med seg på fest hvor han møter en jente som ikke bare blir med ham hjem, men som også har søkt på en teaterskole i Danmark og oppfordrer ham til å gjøre det samme. Poenget er vel at det er menneskemøtene og de gangene han blir sett av andre, at han ser veien ut av angsten og depresjonen. Kanskje har ikke faktiske levde liv klart definerte peripetier, men i fortellingen som teater savner jeg at dramaturgien brukes bedre for å skape fremdrift og sympati.

Ungdomsteaterpreget gjør at jeg lurer på hvem denne forestillingen er til for. Er den laget for alle de som leste Naiv.Superfor 20 år siden og som nå har gitt opp de eksistensielle spørsmålene, eller er den for lesere som nylig har fått boken anbefalt av en norsklærer, men som ikke helt har skjønt greia med å være ironisk hele tiden?

Roman som drivkraft Utgangspunktet med Erlend Loe og Naiv.Super skaper en forventning om at boken er drivkraften som skal skape fremdrift og omvending, men boken blir aldri denne utløsende faktoren. Hansons lesning av boken får ham til å stille noen spørsmål, men det er ikke disse spørsmålene som får ham til å ta endelige valg. Jeg opplever at forestillingen ikke helt har klart å ta stilling til hvilken rolle Loes bok skal spille som dramaturgisk element. Et stykke ut i forestillingen irriterer Hanson seg over at Erlend Loes jeg-person har det så enkelt. Han har det så trygt, og da er det ikke så farlig å gi opp. Her oppstår det et klasseperspektiv som er en relevant kritikk av boken, men perspektivet kommer litt for sent og bygges ikke ut videre.

Jeg undrer meg også over den psykiske helsen til hovedpersonen i forestillingen og skulle flere ganger ønske at spørsmålene rundt den ble tydeliggjort. Hanson spiller seg selv og forteller sin egen historie, og jeg vet ikke om jeg som publikummer har rett til å kreve at han legger frem fullstendig diagnoserapport for salen hver spillekveld, men jeg merker også at det ikke er ham som menneske jeg er interessert i. Jeg ønsker meg en forståelse av hvordan det er å leve med en familie med alvorlige psykiske diagnoser og selv slite med angst når man skal prøve å stake seg ut et liv. Hansons far er schizofren. Han forteller også at broren etter hvert får samme diagnose. Når de besøker faren på psykiatrisk sykehus, tror faren de er Hjallis og kong Olav. I åpenbar redsel spør Hanson helsepersonellet om dette er noe som går i arv. Jeg leser det som at han er redd for at sykdommen er noe han kan være i risikogruppen for å få selv. Senere, når Hanson snakker til en fiktiv Erlend med boken hånden, sier han til seg selv at han ikke skal snakke til folk som ikke er der. Dette får meg til å lure på om disse dialogene er tegn på psykoser, eller om det bare er at Hanson tenker høyt. Spørsmålene om diagnose får meg også til å stille spørsmål om hjelpeapparat. Fikk han ingen profesjonell hjelp i denne perioden? Det er i så fall en skandale, og jeg tenker at selv om forestillingen inneholder veldig mange ord, må det være en del ting som er utelatt.

Tiden Det er lite i forestillingen som tilsier at det som skjer i Hansons fortelling er 20 år gammelt. Fordi boken så tydelig er et tidsbilde, savner jeg at Hanson gjør noen tydeligere grep for å markere avstanden i tid. Det kunne også ha hjulpet ham i å etablere en avstand på et dramatisk plan og behandle innholdet som skuespiller på en annen måte. Han nevner både innledningsvis og avslutningsvis at han er på et annet sted nå, men jeg savner gjennomgående tidsmarkørene som hadde kunnet sette Erlend Loes historie og bok i perspektiv. Jeg synes metaperspektivet som oppstår gjennom å gi boken så stor plass, ikke minst fordi den inngår i tittelen, er interessant, men i siste omgang lurer jeg på hva Hanson skal med boken og om den faktisk gjør nytten han hadde tenkt seg.

Denne forestillingen reddes på alle måter av at Kai Kenneth Hanson har en svært god scenisk tilstedeværelse. Det er godt å være i det rommet han bestemmer over, og han har god kontroll på situasjonen og på spillet. Historien han forteller er sterk, og jeg får, særlig mot slutten, sympati med de valgene han har måttet ta. Jeg skulle bare ønske forestillingen hadde stolt mer på sin egen fortelling og turt å gi den en form der den kunne stått sterkere på egne ben.