Undinens siste sang

Henrik Ibsens Fruen fra havet (1888) har lenge vært et av mine favorittverk fra dramatikkhistorien. Tilsynelatende kan det virke som en vanlig Ibsensk ekteskapstragedie. Kan man være fullt ut ærlige med hverandre? Hva er full frihet og frivillighet i kjærligheten? Det er eviggrønne spørsmål og gjennomgangstemaer hos Ibsen, men i Fruen fra havet er det i teksten en klar symbolsk dimensjon som er besnærende i sin underlighet.

Undinen, en slags mytisk havfrue eller kvinnelig havånd, var en populær skikkelse i litteraturen på slutten av 1800-tallet. Vi kjenner alle HC Andersens eventyr om den lille havfruen fra 1837, men der havfruener et fysisk vesen ulikt mennesket, er ikke det tilfelle med undinen. Hun skal ha vært et elementvesen som personifiserer vannet og som fysiologisk var helt lik en kvinne. Hun er imidlertid ikke et menneske i Guds øyne, for hun mangler sjel og er dermed vill, men kan oppnå å få en sjel om hun vies til en mann av menneskeslekten. Da vil hun også som kristen kunne oppnå evig liv. Litteraturviteren Frode Helmich Pedersen skriver fint om undine-motivet i sin gjennomgang av Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Laboremus (1901) i boken han har skrevet om Bjørnsons samtidsdramatikk. I Laboremus er det pianisten Lydia som har trekk av undinen. Hun føler seg fremmed blant menneskene og søker seg mot kunsten og naturen.

Ellida Wangels tilknytning til havet er utgangspunktet for Ibsens undinemotiv. Ellida kommer reisende fra Skjoldviken, ytterst i havgapet, inn til bunnen av en fjord for å gifte seg med enkemannen Doktor Wangel. Vi får snart vite at Ellida, før hun møtte Wangel, hadde forlovet seg med en fremmed sjømann. Sammen hadde de kastet to ringer på sjøen, og sånn hadde de viet seg til havet. Den fremmede har en underlig påvirkningskraft på henne, og det er lett å tenke seg at han ikke egentlig skal leses som et ordentlig menneske, men som havet selv. Når den fremmede dukker opp igjen som fra intet, står Ellida i et dilemma om hun skal følge ham eller bli hos Wangel. De to mennene er motpoler. Den fremmede er naturen og naturkreftene mens Wangel er rasjonaliteten. Ikke tilfeldig er han også lege. Han har viet livet sitt til menneskekroppen og vitenskapen.

Enkel scene På Malersalen på Nationaltheatret er publikum plassert rundt scenen. Det gjør at vi kan være forholdsvis mange der inne og allikevel overholde smittevernreglene. Scenografien, utført av regissør Trine Wiggen, er helt minimal. Rommet kjennes uvanlig åpent. For eksempel er det ingen ting som dekker vinduene i salen som vender ut mot t-banestasjonen. Det gir en hverdagslighet til rommet at det innledningsvis strømmer dagslys inn i salen. På selve scenen er noen pinnestoler, en benk, et piano, et algefylt akvarium og en flaggstang de bruker i første akt. Et maleri med et nærmest impresjonistisk naturmotiv henger på veggen, men ingen av disse tingene dominerer scenebildet. Oppmerksomheten rettes derfor mot skuespillerne og teksten.

Trine Wiggen gjør en god jobb med å etablere småbylivet til familien Wangel som trykkende og mulighetsløst. Doktorens to døtre fra første ekteskap, Bolette og Hilde (Hanna-Maria Grønneberg og Dagny Backer Johnsen), har ingenting annet å gjøre enn å gå rundt å vente på å bli gift. Det virker i det hele tatt som om de venter mye og at dagene deres blir innholdsløse og gjentakende. Det er ikke mye momentum i dette fordi karakterene heller ikke egentlig har utvikling, men allikevel synes jeg det er noe interessant i dem.

Mariann Saastad Ottesens Ellida fremstår som en skadeskutt fugl. Hun er svak, sorgtynget og sliten og fremstår dermed også som kraftløs både i forhold til den fremmede og til Wangels krav om at hun må bli hos ham. Hun er usikker og ber om å bli sluppet fri for å kunne velge i full frivillighet. Jeg har alltid tenkt på Ellida som kraftfull og som et naturbarn som ikke kan temmes. Fra Ibsens side ligger det en patriarkalsk tanke om kvinner som natur og menn som kultur, men Ellida blir allikevel helten i fortellingen. Når Ottesen spiller Ellida som så svak, er hun ikke lenger den naturlige kraften som gjør opprør mot det bestående, men kvinneskjebnen som forsøker å frigjøre seg fra mennene som vil fortelle henne hvordan hun skal leve uten at hun selv har evnen til å ta vare på seg selv. I denne oppsetningen ser jeg derfor et slektskap mellom Ellida Wangel og Nora Helmer.

I motsetning til Nora blir Ellida hos Wangel. Men det ligger i teksten at hun blir der fordi hun velger det. Å bli er et valg tatt i full frihet. For ikke så lenge siden hørte jeg en episode av den amerikanske podkasten Radiolab der de diskuterte hvorvidt fri vilje faktisk eksisterer. Programlederne snakket med forskere innen genetikk som gikk langt i å forklare valgene man tar som et resultat av gener og personlighetstrekk. Det er en ubehagelig tanke, men det gir på mange måter mening at vi, i hvert fall ofte, tar valg på bakgrunn av hvem vi er. Når Ellida Wangel velger å bli i den innestengte småbytilværelsen overbeviser ikke oppsetningen meg om at det er et fritt valg tatt i full frivillighet, men det fremstår som et valg tatt ut fra ren nødvendighet.

Undinen som ble menneske Ottesen er kledd i en blålilla buksedrakt uten ermer, noe som knytter henne til undinemotivet. Kostymedesignet er ved Cathrine Engehagen Bråthen, og jeg mener at hun har fanget både Ellida som karakter og Ottesens tolkning av henne i det kostymet. Det er noe havfrueaktig i det, men det tynne satengaktige stoffet gjør også at det mangler et skall mellom undinen og verden. Til tross for at hun har giftet seg med en mann av menneskeslekten og skal ha fått en sjel, er hun ånden og naturen, ugripelig for kulturmennesket som vil holde henne fast selv om hun faktisk vil bli.

Interessant nok er det, ifølge Helmich Pedersens gjennomgang av undinemotivet, én ting som kan drive undinen tilbake til havet selv etter ekteskapet. Det er om mannen fornærmer henne i nærheten av havet. Wangel fornærmer ikke Ellida, men gir henne friheten til å velge. Kanskje er det derfor hun blir, hun trenger ikke havet. Men i Trine Wiggens oppsetning er det som om Ellida ikke har kraften uansett. Hun er et menneske, bundet på hender og føtter av de forpliktelser menneskelivet kommer med. Det gjør at jeg blir usikker på hva Wiggen har villet med Ellida Wangel, og jeg kjeder meg litt i nærheten av Ellidas svakhet. Kombinert med at småbylivet er så tyngende og utviklingsløst gjør kraftløsheten i Ellida at forestillingen som helhet blir udynamisk. Jeg savner romantikken og det mystiske i havets tiltrekning. Det gir absolutt mening at Fruen fra havet er et menneske av kjøtt og blod som ikke kan ta store valg. Om ikke annet er det gjenkjennelig, men jeg savner en tydelig skåret undine som kan sette det kjedsommelige i kjærligheten i perspektiv og rasle med havets makt.