Johan Turi. Beaivváš 2017 Foto: Johan Mathis Gaup

Ulvejegeren og bydama

Beaivváš-forestillingen “Johan Turi” trekker en viktig historie fram i lyset. Som teater veksler den mellom gnistrende fysisk spill og flate klisjéer, skriver Chris Erichsen.

Å synliggjøre og tilgjengeliggjøre historien vil alltid være viktig for et folk som har vært systematisk utsatt for alt fra etnisk rensning til symbolsk usynliggjøring. Bokstavforkortelsen ČSV betyr «Våg å vis at du er same» og ble gjort landskjent da den samiske komponisten John Persen i 1977, ikledd samedrakt, vant en konkurranse om å skrive musikk til åpningen av Oslo konserthus, og et verk av samme navn ble spilt på direkten i NRK.

Nå 40 år seinere åpner det samiske nasjonalteatret Beaivváš, med forestillingen Johan Turi, nok et kapittel i denne viktige historien. Johan Turi (1854 – 1936) var en reineier fra Kautokeino som er blitt en legende i Sápmi. Han var en flyttsame som opplevde å bli tvunget til å oppholde seg i Kiruna-traktene i Sverige på grunn av reguleringer som begrenset flyttsamenes rett til å krysse riksgrensen med reinflokkene sine.  Norsk rein fikk ikke lenger bruke sine gamle vinterbeiter i Finland, noe som opplevdes som et inngrep i samenes hevdvunne rettighet og var en av årsakene til Kautokeino-opprøret i 1852.

Ulvejeger
I Kiruna ble Johan Turi kjent som en dyktig ulvejeger, noe som er temaet for en av de fineste scenene i denne forestillingen, der hovedpersonen i Iŋgor Ántte Áilu Gaups skikkelse med glød og energi viser hvordan han forfølger ulven til the bitter end og vinner til slutt.

Turi er kjent som en av den moderne samiske litteraturens stamfedre. Han var den første som i bokform gjorde et seriøst forsøk på å synliggjøre samenes historie i nordisk offentlighet. Men det ble først fart på skrivingen da han på en togreise i Nord-Sverige traff den danske folkelivsforskeren Emilie Demant. Turi og Demant skal høsten 1908 sammen ha tilbrakt mellom 6 og 8 uker i en brakke ved Torneträsk og på den tida fullført boka Muitalus sámiid birra (Min bok om samene), som ble utgitt i København, finansiert av direktør Hjalmar Lundbohm i gruveselskapet LKAB.

Forestillingen kretser rundt et møte mellom Turi, Demant og Lundbohm på den omtalte togturen. Den er bygd opp som et fortellerteater som løfter fram dialogen mellom disse tre og tilblivelsen av boka. Scenografien er et konstruert miniatyrlandskap med togbane hvor aktørene sitter, står og beveger seg. Enkle symbolske virkemidler definerer hvem de er: Turi med samisk hodeplagg, Demant med innsnørt overdel og Lundbohm med høy hatt. Dialogen veksler mellom samisk, norsk og engelsk. Historien fortelles og illustreres på tydelig, pedagogisk vis og vil sånn sett sikkert fungere fint som folkeopplysning.

Men vurdert som kunst blir det noe ganske annet.

Vekslende kvalitet
Jeg har ingenting imot teater som tar et stort arsenal av teatrale virkemidler i bruk. Problemet her er at kvaliteten i skuespillet veksler like mye som de sceniske virkemidlene, og at det hele skjemmes av klisjéer som truer med å velte hele forestillingen.

Jeg antar at intensjonen er å framstille gruveeieren som et motsetningsfylt menneske som rives mellom kapitalistisk grådighet og filantropisk generøsitet, mellom forretningsmessig kjølighet og omsorg for sine medmennesker. Men her vises disse motsetningene som karikerte ytterpunkter og forfaller dermed til kvasimorsomme banaliteter. Komplett uforståelig blir det når gruveeieren plutselig gir seg til å synge De Lillos: Finnes det en kvinne en slik som jeg vil ha/ Hun kan gjerne være streng for jeg kan jo bli litt sta. Da har allerede relasjonen mellom Turi og Demant blitt brettet ut som et sexeventyr om bydama som tenner på naturmannen – og da vil den stakkars gruvedirektøren naturligvis gjerne ha sin del av kaka.

Vinglete ferd
Men så veksler det plutselig igjen tilbake til et mer fysisk, ekspressivt spill. Resultatet blir en vinglete ferd mellom scener som ovennevnte ulvejakt, hvor det spenstige, fysiske teaterspråket som er et av kjennetegnene ved Beaivváš veksler med flate gjenfortellinger og klisjéprega illustrasjoner. Potensialet er der, plutselig gnistrer det, men andre ganger er det som om skuespillerne ikke tror på stoffet og det de selv gjør på scenen.

Det er synd. Dette viktige stoffet hadde fortjent en annen og bedre forestilling, synes jeg, fra min posisjon i den (samiske) storbyen Oslo med basis i et komfortabelt sete på Det Norske Teatret – i god avstand til Utsjoki, Rovaniemi, Pajala og Jokkmokk, hvor forestillingen antakelig vil bli lest på en ganske annen måte.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER