S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Aksel Tollåli – 21. januar 2021

Ufullstendig Wagner-påfyll

Foto: Erik Berg


Publisert
21. januar 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Musikk Opera

Andre akt av Tristan og Isolde av Richard Wagner, basert på Gottfried von Strassburgs romanse Tristan.

Den Norske Opera & Ballett, 15. januar 2021 (strømmes 31. januar)

Musikalsk ledelse: Edward Gardner Konsertregi: Heidi Bruun Nedregaard

Tristan: Clay Hilley Isolde: Irene Theorin Brangäne: Claudia Mahnke Kurwenal: Magnus Ingemund Kjelstad Melot: Eirik Grøtvedt Kong Marke: Stephen Milling


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/ufullstendig-wagner-pafyll/
Facebook

Nasjonaloperaens konsertante strømmeversjon av Tristan og Isolde (2. akt) lider litt under den manglende konteksten, men imponerer likevel musikalsk.

Opera- og orkesterlitteraturens aller største verker ser ut til å ha fått et lite oppsving under koronapandemien. Da Oslo-Filharmonien åpnet sesongen i fjor høst, var det Gustav Mahlers enormt anlagte første symfoni som sto på programmet, og noen uker etter klinket Nasjonaloperaen til med første akt av Wagners Valkyrien. Nå er det andre akt fra samme komponists Tristan og Isolde som står for tur, denne gang i strømmeversjon som kommer 31. januar. I forbindelse med filmingen av denne framførelsen fikk kritikere komme inn i salen. Denne anmeldelsen er skrevet på grunnlag av dette og ikke den ferdige strømmeversjonen.

Tristan og Isolde handler om den irske prinsessen Isolde, som – mot sin vilje – skal giftes med Marke, kongen av Cornwall. Hun har blitt hentet av Tristan, en av Markes riddere. På turen til Cornwall prøver Isolde å ta livet av både seg selv og Tristan med gift, men noe slår feil med trylledrikken, og i stedet blir de to hodestups forelsket i hverandre. I andre akt møtes Tristan og Isolde for å erklære sin kjærlighet til hverandre mens kongen er ute på jakt. Å forelske seg i kongens utkårede er sjelden et sjakktrekk, og akten ender med at de blir tatt på fersken. Tristan blir dødelig såret av Melot, en av kongens hoffmenn.

Sosialt distansert Wagner-orkester Til å fremføre Wagner var det et relativt beskjedent Operaorkester som ble dirigert av Edward Gardner. Dette repertoaret krever store musikalske styrker, gjerne med flerdobbel blås og en hel skog av strykere i front. Så vidt jeg kunne telle, var alle blåserne på plass, men antall strykere var omtrent halvparten så mange som de vanligvis ville ha vært, grunnet begrenset scenestørrelse og strenge krav til avstand. Dette førte nødvendigvis til forrykkelser i balansen innad i orkesteret, og blåserne tok mer plass enn vanlig. Det gjorde imidlertid ingenting, ettersom blåseinstrumentene – spesielt klarinetter og oboer – har en fremtredende rolle i lydbildet i denne akten. Til tross for færre strykere enn normalt spilte de med en overraskende fyldig klang.

Det virket som Gardner konstant ville drive musikken fremover, med tempoer som generelt lå på den raske siden, uten av den virket for oppjaget eller stresset. Det var heller en naturlig flyt i det. Kanskje fikk orkesteret slippe seg for mye løs i de aller sterkeste partiene, men med den runde, mangefasetterte klangen Gardner fikk frem, var det lett å tilgi.

Tristan ble sunget overraskende vakkert av den amerikanske heltetenoren Clay Hilley. Kanskje låt han litt ubehersket til å begynne med, men han sang med bemerkelsesverdig klarhet og styrke i en enormt krevende rolle. Han klarte også å få fram Tristans sartere sider i den store duetten O, sink’ hernieder. Hilley er i begynnelsen av karrieren som wagnertenor, men han gjorde god figur ved siden av svenske Iréne Theorins Isolde. Theorin på sin side har sunget Isolde i godt over et tiår, men sang likevel med en helt egen friskhet. Til å begynne med var hun nærmest salig av forelskelse, men fortsatt med en viss kongelig autoritet. Riktignok hadde hun en tendens til å forsvinne i det lavere midtregisteret, men stemmen fikk en fantastisk fylde og kraft i toppen. Men stemmeprakten til tross savnet jeg tydeligere uttale. Både Theorin og Hilley virket også som de slapp litt opp for energi i løpet av den lange kjærlighetsduetten. Vel førti minutter wagnersk ekstase tar på, og mot slutten virket det som om de bare prøvde å komme seg gjennom.

Wagner, stykkevis og delt Det er ikke sjelden man ser kun én akt fra en Wagner-opera på et konsertprogram. Wagners operaer er i såpass stort format, både hva gjelder størrelsen på orkesteret og lengden på verkene i seg selv, at enkeltakter kan fremføres som enkeltstående stykker musikk, avskåret fra resten av operaen. Det gir også en viss mening å fremføre denne operaen, og spesielt denne akten, i utdragsform. Grunnhandlingen er nokså enkel, og andre akt vies i stor grad til en lang kjærlighetsduett.

Det er heller ingen tvil om at det er mulig å fortape seg i Wagners musikk, spesielt når elementer som scenografi, kostymer og regi ikke blir så fremtredende. Man kan konsentrere seg dypere om Wagners langstrakte musikalske forløp, de sammenvevde ledemotivene og om stemmene som ligger oppå. Likevel er det lett å tenke at det er en del man går glipp av. Hvordan harmonerer det å fremføre én enkelt akt i konsertversjon med Wagners store tanker om det helhetlige kunstverket – Gesamtkunstwerk – der kunstarter som musikk, litteratur, billedkunst og arkitektur går sammen om å skape en estetisk helhet? Om man bare fremfører én akt, frigjort fra den musikalske konteksten – uten å ha lyttet seg gjennom den foregående akten og uten å få hørt fullendelsen av disse musikalske ideene – er det unektelig noe som mangler.

Det gjorde seg likevel med litt Wagner-påfyll nå, når det å fremføre noe på størrelse med en gjennomsnittlig Wagner-opera er så godt som umulig. Så får man heller finne seg i denne mangelfullheten. Alt i alt var dette dessuten en vellykket fremføring. Operaorkesteret spilte med sjelden klangrikdom og fylde, og sangerlaget sang jevnt over veldig bra. Oppsetninger av hele Wagner-operaer er nok fortsatt et stykke unna, men denne konserten fikk i alle fall ventetiden til å føles litt kortere.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no