I einsemda på bomullsmarkene. Det Norske Teatret 2015. Foto fra produksjonen.

Uforløst begjær

KRITIKK: I einsemda på bomullsmarkene er velregissert og velspilt, men forestillingens ensidige fokus på det verbale fratar teksten noe av dens åpenhet, skriver Chris Erichsen.

To menn møtes på et øde sted, den ene for å selge noe, den andre for å kjøpe.

Dette er den enkle rammen rundt stykket I einsemda på bomullsmarkene av den franske dramatikeren Bernard-Marie Koltès.

Men der den handlingsmessige rammen er enkel, er teksten snirklete og kompleks: En intens seriemonolog, litterær og filosofisk i formen og latinsk i temperamentet. Hva som skal selges og kjøpes omtales aldri. ”Seljar” (Lasse Kolsrud) og ”kjøpar” (Hallvard Holmen) kretser rundt hverandre som katt og hund. De sender ut det ene verbale utspillet etter det andre, i selvforsvar og i forsøk på å forstå og nærme seg hverandre. Det vrimler av tvetydigheter, av vekselvis abstrakte og konkrete meldinger, av situasjonsanalyser, symbolske avledninger og direkte henvendelser. Det er en stilisert, klassisk, nesten shakespearesk ånd over replikkene. Og teksten er i sin essens dønn åpen, i den forstand at den ene setningen kan være like bærende som den andre.

I ly av mørket
Likevel skal det ikke mye fantasi til å spore settingen tilbake til de forhandlingene som den homofile Koltès sikkert selv gikk inn i mange ganger, i parker, i ly av mørket. Han var en av de mange på 80-tallet som bukket under for AIDS-epidemien, bare 41 år gammel. Han har fått en mytisk status og er blitt kalt ”teatrets Jim Morrison”, beslektet med andre europeiske, samtidige kunstnere som landsmannen Jean Genet, den tyske filmskaperen Rainer Werner Fassbinder og italienske Pier Paolo Pasolini. Som barn i en strengt katolsk, militær familie vokste han opp på tampen av Frankrikes kolonialistiske æra. En oppvekst infisert av skam og fortielse, som i sin tur infiserer forfatterskapet hans.

Hvis man lytter, kan man høre hvordan åpenheten i teksten skjuler sin egen motsetning; en uuttalt, underliggende enighet om hva det egentlig dreier seg om og en kontinuerlig kamp om makten i en relasjon som ennå ikke har begynt.

Mens vi venter
Sidemannen min på rad to viser seg å være tekstens oversetter, språkprofessor Sylfest Lomheim, som må ha oversteget mange hindre for å få den til å klinge på nynorsk, noe den gjør til de grader. Han fortalte meg at han ser mye av Becketts Mens vi venter på Godot i denne teksten. Det har han rett i, i den forstand at de to aktørene aldri kommer til det udefinerte poenget. Bortsett fra det er tekstens ordrikdom og temperatur svært forskjellig fra Becketts knappe, nøytrale språkføring.

Forestillingen er diplomoppgaven til registudent Tormod Carlsen ved Teaterhøgskolen i Oslo og scenografistudent Heidi Dalen ved Akademi for Scenekunst i Fredrikstad.

Det ligger i en sånn teksts natur at den kan tolkes og tillegges meninger i mange retninger, avhengig av hva man velger å legge vekt på. Carlsen har valgt å fokusere på replikkene, noe som kan synes naturlig, ettersom det først og fremst er replikker teksten består av. Setningene som er blitt vektlagt er nøye plukket ut, filt på og framelsket. På den måten er det blitt skapt en slags føljetong, en serie, hvor vi fra den ene monologen til den andre følger utviklingen fram mot den utvekslingen som kanskje skal foregå. En utveksling som fra begynnelsen inkluderer publikum som potensiell deltaker. Først etter en stund begynner skuespillerne å henvende seg til hverandre.

Det fysiske
Det er godt regissert og godt spilt. Skuespillerne har åpenbart stoffet inne og går til verket med engasjement, temperament og humør. På snedig vis skjules også på scenen den hensikten som skjules i teksten. Begge partene i handelen er avhengige av hverandre. Et uforløst begjær ligger der og ulmer og får forvrengte uttrykk, blant annet i en absurd grilling av marshmallows og i et badmintonspill som aldri kommer i gang, fordi det som kjent kreves minst to deltakere for at det skal fungere.

Regien er tro mot sin grunnleggende idé og preget av en presisjon som ikke minst kommer til syne i – det langt fra åpenbare – stedet hvor det dramatiske høydepunktet er lagt inn.

Og likevel tar jeg meg selv i å savne et vesentlig element: Det fysiske.

Det er vel å merke ikke sånn at det ikke foregår bevegelser, og skuespillerne demonsterer genuin tilstedeværelse i sine rolletolkninger. Likevel er nesten all vekt lagt på det verbale, noe som tvinger oss som seere til å gjøre det samme, og som bidrar til å frata teksten dens åpenhet.

En mer nøytral tolkning av teksten kunne ha åpnet for en kraftigere mobilisering av skuespillernes innvendige verktøy og fysiske uttrykk. På den måten kunne poesien i teksten og dens potensielle rikdom av meningslag kommet bedre fram.

Knugende tradisjon
Er det en knugende tradisjon som her gjør seg gjeldende? Den som sier at teater først og fremst er å stå på en scene og snakke, til tross for at den tiden visstnok langt på vei er forbi?

Scenografien er minimalistisk, med velvalgte, sparsomme effekter og flere gode tekniske påfunn, blant annet en skog av elektriske vifter, en massasjestol og et lysende Rema-skilt. Det siste for å understreke kjøp og salg-tematikken, for at vi liksom ikke skal være i tvil. Som visuelt element i seg selv gjør det susen, men det tilfører naturligvis ikke forestillingens innhold noe utover det. Det samme gjelder de gjentatte reklamepausene med oppfordringer til å kjøpe teaterbilletter og drikke fra en mobil bar som trilles inn på scenen. Potensielt veldig irriterende, hadde det ikke vært for humoren og den stemningsskapende effekten.

Musikken er av et ungt, ganske ubeskrevet band med det fine navnet Lady Hardanger; melankolsk country og cajunmusikk sunget til dels på Louisiana-fransk. Her er det vel bomullsmarkene som kaller. Men det slipper jeg å tenke på der jeg sitter og lytter til et musikalsk uttrykk som tilfører forestillingen et beskjedent, sødmefylt fremmedelement.

Det er tydelig at både regissør og scenograf har både teft og talent – skulle bare mangle. Og da mangler det bare at regissøren får frigjort seg fra bindingen til ordene, og at scenografen slipper tak i trangen til å illustrere damp i teksten med damp på scenen.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER