Evig Søndag,Trøndelag Teater, 2017, foto av Ole Ekker.

Ufiltrert speil mot virkeligheten

Linnéa vil dø. Men hvem skal da mate undulaten Twitter? Eline Bjerkan har sett Evig Søndag på Trøndelag Teater.

Trøndelag Teaters oppsetning Evig søndag er en dramatisering av kjendisblogger Linnéa Myhres selvbiografiske roman med samme navn, som ble utgitt i 2012. Her følger vi Linnéa gjennom en tung periode av livet hennes, sterkt preget av tiltaksløshet, depresjon og spiseforstyrrelser. Mat opptar tankene hennes konstant, og hun teller timene frem til neste måltid. Hun opplever at vennene hennes faller fra; ingen reagerer lenger når hun, hver søndag, sender SMS om at hun har fått et nervøst sammenbrudd. Samtidig blir Linnéa en prominent figur på internett gjennom bloggingen sin. I 2011, kjent blant annet som «sinna-bloggeren», ble hun kåret til årets blogger under Blog Awards. Teaterversjonen av Linnéa avslører at hun tok på seg den bryske rollen fordi hun var overbevist om at det var dette leserne og verden utenfor forventet av henne.

Effektfull og presis scenografi
Scenografien er enkel, men ekstensiv i form av et hevet, teppekledt scenegulv hvor aktørene filmes og blåses opp via videoprojeksjon på alle rommets fire vegger, som også publikum er spredt langs. Dette fungerer ikke bare som et pek mot nettkultur og selveksponering, men bidrar også på snedig vis til å formidle den klaustrofobiske, innadvendte stemningen som preger narrativet. Forestillingen er i stor grad monologpreget, som om Linnéa tenker høyt om hvordan hun opplever sin egen tilstand. Dermed er det Linnéa, i Lina Hindrums skikkelse, som bærer nesten hele forestillingen på sine skuldre. Spesielt med tanke på at oppsetningen utgjør Hindrums debut som skuespiller, gjør Hindrum en imponerende innsats. Samspillet med Øyvind Brandtzæg som psykiateren Finn er også godt. Brandtzæg får i løpet av stykket flere karakteristikker og sinnsstemninger å spille på enn Hindrum, men unngår likevel å stjele oppmerksomheten fra hovedpersonen.

Evig Søndag,Trøndelag Teater, 2017, foto av Ole Ekker.
Evig Søndag,Trøndelag Teater, 2017, foto av Ole Ekker.

Forteller mer enn viser
Selv om scenografien er effektfull og skuespillerne gjør en god jobb, så sitter jeg som betrakter igjen med følelsen av at regissør Trine Wiggen kunne gjort flere grep i oversettelsesprosessen fra originalmaterialet, romanen, til det sceniske verket. Innholdet i forestillingen er nokså uttalt og konkret, slik den virkelige Linnéas skrivestil også er beskrevet som å være. Innimellom fremstår replikkene platte, og Linnéas ønske om å dø klarer ikke alltid å mane fram den empatien som en slik uttalelse burde. Kan hende gjentas dette ønsket for ofte og sporadisk i løpet av forestillingen, slik at det mister sin tyngde.

Jeg vil tro at en oppstramming av tekstmaterialet, og mer fokus på timing og formidling, ville gagnet forestillingen. Det at Linnéa og Finn på et tidspunkt sloss på scenegulvet, noe som resulterer i at Finns dressbukse spjæres, er et fint avbrekk fra de teksttunge utlegningene. Enkelte andre sekvenser utpeker seg også som mer dynamiske, og gir oss overbevisende innblikk i hverdagslige utfordringer for Linnéa. Som når hun, til tross for sitt anstrengte forhold til mat, forsøker å skaffe seg jobb i et bakeri. Hun makter å klistre på seg et imøtekommende smil, og får jobben, men fasaden og arbeidskontrakten går i vasken når den entusiastiske sjefen for bakeriet lister opp – stadig mer insisterende − alle bakervarene som de ansatte er forpliktet til å prøvesmake.

Å miste kontroll
Det tematiske forholdet mellom selviscenesettelse gjennom en utpreget tilstedeværelse på internett og kontrollbehovet som ligger til grunn for spiseforstyrrelser, er interessant. Under forestillingen betror Linnéa oss at hun skulle ønske hun kunne slette livet sitt, på samme måte som hun kan slette det hun legger ut om seg selv på internett. I stedet for å forholde seg til og ta grep i den virkelige verden, rømmer Linnéa inn i sin virtuelle hule. Jeg tolker det slik at denne eksponeringen umiddelbart fremstår attraktiv på grunn av muligheten til å selv forme sitt virtuelle jeg. Etter hvert som bloggen hennes får mer og mer oppmerksomhet, mister hun kontrollen også her. Linnéas opplevelse av å miste kontroll, både når det gjelder spising og selviscenesettelse, kunne med fordel ha blitt tematisert opp mot hverandre i større grad.

Teaterstykket Evig søndag fremstår som svært tro mot den selvbiografiske romanen det er basert på. En eventuell vegring mot å endre for mye på Linnéa Myhres tekst er forståelig, all den tid innholdet er såpass tett knyttet opp mot forfatteren som person og hennes personlige erfaringer (og kanskje, hvis man skal være kynisk, sett i betraktning romanens høye salgstall). Likevel, for at kunst skal kunne formidle virkelighet på en overbevisende og gripende måte, må virkeligheten − eller materialet − bearbeides. Jeg kvier meg således for å være enig i at Evig søndag fungerer som et bilde på «generasjon prestasjon», slik det antydes i Trøndelag Teaters markedsføringsmateriell og som enkelte andre anmeldere av stykket har gitt uttrykk for. Til å kunne smykke seg med en slik betegnelse, fremstår stykket for innadvendt og navlebeskuende, og Linnéas problemer for spesifikke og utelukkende.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER