Uferdig om begjær og kapital

Teateretatens forestilling OH – som om jeg er inviterer oss inn i en undersøkelse av fenomenet prostitusjon i en vev av virkemidler der tekst, musikk og illustrasjoner projiseres utover i scenerommet, bygges opp og rives ned. Regissør Sara Bruteig Olsen har sammen med aktører fra tre ulike kunstuttrykk arbeidet fram denne forestillingen. Tekstmaterialet er både nyskrevet og hentet fra historiske og samtidige kilder. Selv beskriver kompaniet OH – som om jeg er som en forestilling med særlig fokus på handelsaspektet ved utveksling av kropp og seksuelle tjenester. Teateretaten forsøker å få fram sosiale og politiske perspektiver i saken uten å redusere eller forenkle dem: Hva kjøper man seg til eller fra? Hva er det man selger? Og hvilket jeg er det som agerer?

OH – som om jeg er gir ingen entydige svar på noen av disse spørsmålene. Forestillingen er en tidvis interessant, men ujevn og uferdig studie av ulike tilnærminger til å framstille den prostituerte og den som betaler for tjenestene.

I blackboxen på Cornerteateret i Bergen ønskes vi velkommen av aktørene og setter oss på stoler i en ring rundt scenegulvet der musiker Eva Pfitzenmaier befinner seg sammen med illustratør Fredrik Rysjedal og skuespiller Sigmund Njøs Hovind. På hver side av oss er det to hvite lerret og en overhead, på gulvet sammen med aktørene står det også noen gamle kassettspillere. OH som om jeg er har en likestilt dramaturgi der Pfitzenmayers lydeffekter og musikk veves sammen med tekst, både lydopptak og aktørenes egne tekstsekvenser, samt Rysjedals live-tegninger som projiseres via overhead på lerretene og spiller med- og mot Hovind.

Kapitalisme og prostitusjon I løpet av en time presenteres vi for flere ulike sekvenser relatert til forbindelsen mellom sex og handel, blant annet: en hallik med gullkjede og caps beveger seg i scenerommet, vi lytter til lydklipp fra nyhetene, intervjuer og amerikanske tv-serier, Rysjedal tegner en kvinne med sprikende bein på et ark med plastfolie som projiseres på lerretet og siden krølles sammen mens Pfitzenmaier gjentar spørsmålene ”Har du gjort det lenge? Skammer du deg?”, Rysjedal framfører en monolog i sterk kontrast til det andre innholdet, der ordene lyder ”Dyna, det er du. Vi elsker. Eg kjem på puta, på lakenet. Vi er to nå. Kva treng eg når eg vaknar?”. Hovind framfører et innlegg fra en bloggen tankefrihet.no der menneskehandelsaspektet ved prostitusjonsvirksomhet i Norge langt på vei benektes. Pfitzenmayer mixer en av Violettas arier fra La Traviata med Rihannas Only Girl (In The World) og slik antydes ulike aspekter ved makt og avmakt.

Et interessant grep regissør Bruteig Olsen benytter for å underbygge forbindelsen mellom sex og handel, er å knytte det opp mot mat. På ekte kapitalismekritisk vis etableres en analogi mellom mat og sex. Etter et utsagn om at det er ”fint å se på bloggene til de norske prostituerte selv om man ikke kjøper noe”, får vi høre en monolog om majones og hvordan man lager en vare som er tilpasset sine kunder, det skjenkes champagne i glassene våre, vi tilbys pølser og aktørene spiller kokk og servitør mens en meny projiseres på lerretene foran oss og matrettene beskrives detaljert. Slik involveres vi med sansene våre, og tar del i en aktivitet som er analog med bloggerens ”ikke røre, bare se”, kanskje smake? På denne måten bringes vi også tilbake til åpningssekvensen i OH- som om jeg er, der plakater med en tegneserie med en mann som kjøper en liten hund ble vist. Og sirkelen er sluttet? Slik begjæret og den evige jakten etter mer og bedre utgjør naturtilstanden til mennesket i en kapitalistisk verden, en urolig appetitt etter noe vi ikke vet hva er, som kanskje aldri kan tilfredsstilles, men som vi likevel jakter på, slik er det med sex også. Vi vet ikke hva vi lengter etter, det eneste som er ganske sikkert er at vi ikke kommer til å finne det, fordi vi ikke kjenner oss selv, innerst inne.

Uferdig Til tross for et interessant konsept og gode ideer er det bare noen av sekvensene som fungerer virkelig godt. De fleste er for lange eller for korte, for uferdige, mangler intensitet og organiske overganger. Involveringen av publikum i form av at vi oppfordres til å bytte plasser flere ganger er i utgangspunktet en fin idé, men i praksis forstyrrer det mer enn det tilfører og særlig i første del av forestillingen virker det umotivert og tilfeldig. En større bevissthet rundt virkemidlene ville løftet forestillingen.

Samtidig er det tydelig at aktørene ikke er vant med formatet, de virker litt usikre og famlende og sliter med å finne et tempo som fungerer. Musikk og tekst har uheldigvis ofte også en lei tendens til å overdøve hverandre. Unødvendig mye energi blir lagt i beherskelsen av tekniske aspekter, som å flytte overheadene som for anledningen er festet til noen traller med gaffateip. Det kan virke som overheaden og kassettspillerne er tenkt som sentrale scenografiske elementer, nærmest med en egen rolle i forestillingen, men dette fungerer mindre godt når Pfitzenmayer f.eks synger Schöner Gigolo, armer Gigolo mens hun holder rundt overheaden som i en sakte dans. Det får en utilsiktet komisk effekt.

Mangler intensitet Det største problemet med OH – som om jeg er er likevel at forestillingen mangler nødvendig temperatur, lidenskap og intensitet, både i innhold og i form. Ta for eksempel forestillingens avslutningssekvens: den er en palimpsest, en eneste stor, etsende collage som utvides samtidig som den forsvinner i rommet i lag over lag. Rysjedal legger bilde over bilde og sprayer rødt vann på overheaden. Det gir meg assosiasjoner i retning av en eneste evig orgasme der det sprutes og sprutes mens Pfitzenmaier og Hovind løper rundt og henger opp plakater med ulike utsagn på i rommet. Hovind spiser pølse på pølse mens han langsomt synker ned mot gulvet som i avmakt og fortvilelse og tung rockemusikk med dundrede bass fester seg i kroppene våre. Her forsøker man å kjøre det helt ut og slå alt ihjel i en kakofoni av virkemidler, men utøverne går aldri langt nok i sin tilstedeværelse i det som foregår. De klarer ikke tilføre den energien og det nærværet som trengs. Når Hovind synker sammen blir det mest som en dårlig parodi på den stereotype mannsskikkelsen vi treffer flere ganger i løpet av forestillingen – den ensomme mannen. Det er rett og slett kjedelig.

Jeg tror OH – som om jeg er hadde vært en sterkere opplevelse dersom den hadde våget å gå lenger for å provosere og bevege oss. Grensene mellom makt og avmakt er flytende og vanskelige å trekke opp, hvor begynner og slutter prostitusjon som fenomen? OH-som om jeg er er for forsiktig, pirker såvidt i oss, gir seg for tidlig, utforsker ikke dissonansene i temaet grundig nok og går derfor heller ikke langt nok i å ta de kroppslige erfaringene på alvor. Til å være en forestilling om sex og handel er den overraskende lite grov, mørk og kroppslig. Det ville vært befriende om den beveget seg mye lenger inn i seksualitetens ambivalente irrganger. Kort sagt: mer hud og kjød.