James Batchelor i Hyperspace. Foto: Gregory Lorenzutti

Uendelig rom

James Batchelor & Collaborators viser en intens og hypnotiserende utforskning av menneskekroppen som utfordrer vår oppfatning av tid og rom.

James Batchelor regnes som en av Australias ledende, unge koreografer. I løpet av kort tid har Batchelor allerede generert et omfattende arbeid som er blitt vist ved en rekke internasjonale scener. I programmet står det at han er kjent for sin visuelle klarhet, arkitektoniske følsomhet til rom og for rytmisk lekenhet. I 2016 fikk han være med på en to måneders vitenskapelig ekspedisjon til McDonaldøyene i det Indiske hav nær Sørishavet for å studere en sub-antarktisk øy. Der var han til sjøs sammen med et forskerteam, og fikk mulighet til å utforske sin praksis i samsvar med omgivelsene. Dette oppholdet har vekket en interesse for sammenhengen mellom kunst og vitenskap. Hyperspace er siste del av en serie på tre arbeider som er blitt skapt etter ekspedisjonen.

Intens studie av kroppen
Hovedscenen på Dansens Hus oppleves tommere og mer åpent enn vanlig. Det svarte rommet fylles av mørk, ambient musikk komponert av Morgan Hickinbotham som får rommet til å føles enda dypere. En enkel rund spot rammer en mann som sitter på knærne med hendene strukket ut foran seg. Det er så vidt at man kan se at han puster. Han beveger seg så sakte at man må virkelig skjerpe konsentrasjonen. Fingrene presser mot gulvet, og strekker baksiden av håndflaten lenger enn det som er menneskelig naturlig. Det ser ut som armene blir lengre og lengre i det han hviler i denne posisjonen. Det enkle kostymet av svarte, tettsittende bukser trukket over skoene og små tatoveringer i overkroppen forsterker det umenneskelige preget. Med et rolig og fokusert blikk beveger han seg videre til nye posisjoner.

“Fra den menneskelige kroppen til kosmos – Hyperspace er en undersøkelse i hva vi gjør for å trenge dypere inn i universets hemmeligheter.”

Det er som om en indre energi forflytter seg fra dypt inne i kroppen hans og gjennom hvert minste ledd og hver minste muskel, til en endeløs kroppslig bølge. Den artikulerte kroppen til Batchelor er fascinerende å studere, og gir meg lyst til å komme enda tettere innpå. De langsomme bevegelsene er utført så presist, at til og med øynene og hver fingertupp virker plassert til et eksakt punkt. De små detaljrike kvalitetene og den sterke tilstedeværelsen gir refleksjoner til rommet rundt oss og hvordan rommet strekker seg uendelig langt utover, men også innover i menneskekroppen. Hvordan kan kroppen sanse, måle og kartlegge det ukjente? Kan vi oppfatte kroppen som en miniatyr av universet?

En spirituell opplevelse
Det intense fokuset på menneskekroppen forsterkes med et sterkt, gripende, nesten majestetisk lydbilde der tid og rom ikke lenger finnes. Lysdesignet er enkelt med en statisk spot som nesten ubemerket skifter farge og er også med på å gi intense bilder. Mye av materialet minner meg om butoh – et bredt begrep som omfatter øvelser, dans og performance som tar til seg prinsipper fra en tradisjonell form for japansk danseteater. Den mest utbredte formen for butoh blir ofte omtalt som “mørkets dans”, og utforsker det spirituelle og kroppens indre rom gjennom bevegelse. Batchelor har en lignende spirituell og organisk tilnærming der han skaper noe som oppleves utenfor vår egen kropp og menneskelig oppfatning, en slags uforklarlig energi.

Batchelor har en usedvanlig, nesten umenneskelig flyt og kontroll i sine bevegelser og overganger. Sammen med lydbildet gir det fysiske materialet sterke assosiasjoner til vann. Motstanden i hver bevegelse gir illusjoner av at rommet rundt ham har en tykkelse som ligner på å være under vann. På et punkt føler jeg et trykk i overkroppen min. Musklene mine spenner seg og pusten stopper nesten opp. Jeg blir dratt inn i en hypnotisk tilstand som avbrytes av at Batchelor står opp og bukker. Det avsluttes altfor brått, og sammen med flere i salen blir jeg sittende en stund etter applausen insisterende på å bli igjen i stemningen.

Som oftest når jeg ser forestillinger, og ikke minst skriver om forestillinger, leter jeg etter paralleller til omverdenen og reflekterer over aktuelle temaer. I løpet av Hyperspace glemmer jeg alt annet utenfor og får rom til å være til stede i øyeblikket. Jeg skulle gjerne blitt i den tilstanden mye lenger. Det er sjeldent at en så stillestående og minimalistisk soloforestilling klarer å fange oppmerksomheten og holde på den fra start til slutt slik som denne gjør. Ved å studere en kropp så intenst føles det som om jeg har dykket inn i min egen kropp. Jeg vet ikke akkurat om jeg har blitt noe klokere på universets hemmeligheter, men jeg har definitivt fått en slags uforklarlig, dypere innsikt i menneskekroppen og dens uendelige muligheter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER