Nostalgi 2175, Torshovteatret 2017, foto: Øyvind Eide.

Ubestemmelig framtid

Med Nostalgi 2175 vil Torshovteateret igjen drøfte interessante problemstillinger knyttet til framtida. Men bør dystopien pakkes inn i rosa silke og joviale ord om meninga er å formidle mørke?

Forfatter Anja Hillings premiss er bra, vi skal til framtida anno 2175: sola er borte, men steker fortsatt, menneskene er hår- og hudløse, i dobbelt forstand, og veggene tapetseres med kunstig menneskehud for å ventilere oss gjennom klimakatastrofen. Og den kommende slekt? Den ruges fram mekanisk. Kvinnene tåler ikke lenger å bære fram de ektefødte barna verden sårt trenger. Kort fortalt, 2175 har magre kår for kjærlighet, intimitet og letthet, så hvordan bevare håpet og menneskeligheten?

Inn i dystopien følger vi kjærlighetsforholdet mellom Taschko (Sigurd Myhre), en skadeskutt, begavet tapetmaler, og servitrisen Pagona (Janne Heltberg), mens Taschkos kyniske, nostalgitrippende sjef, Posh (Håkon Ramstad) legger strategier fra sidelinja. Posh vil ha fortida malt på veggen ved hjelp av en nedarvet VHS-samling fra 2000-tallet: Dirty Dancing, Danser med Ulver og Den fabelaktige Amelie. Scener som gjør den golde samtida mindre vond å bære med høye løft, solbrun hud og romantiske følelser. Men det var før det, og ikke nå. Taschko kan ikke røre og bli berørt av Pagona etter en brutal voldtekt og en forbrenning, og Pagona kan ikke leve uten intimitet, kan hun vel? Enter Posh, mannen uten følelser, men med makt og libido. Han har alt tatt Taschko, og nå tar Posh og Pagona hverandre. Og Pagona blir svanger. Med Barnet (Herman Bernhoft). Og framtida?

Men tilbake til stykkets begynnelse, eller fortsettelse, til Barnet og det som skurrer. Nostalgi 2175, i Jonas Corell Petersens regi, begynner som interaksjonsteater. Ned fra taket i foajeen kommer først et par beige, strømpekledde bein, og så en hel kropp. Det er Barnet. En budbringer fra 2175 med Hermesvinger på beskyttelseshjelmen, en liten gullshorts og svarte tenner. Han forteller at framtida er nådeløs. Om hvor drepende varm den er. Han snurrer rundt, spør om hva slags øl en publikummer drikker, vil ha en selv, firer seg ned i et laangsomt svev (latter fra publikum), setter seg på en stol og godsnakker med oss i et forsøksvis hverdagslig-poetisk språk.

Nostalgi 2175, Torshovteatret 2017, foto: Øyvind Eide.

Jeg stusser umiddelbart over formen. Eller rettere sagt, jeg funderer over forholdet mellom Hillings ord og Torshov-ensemblets tolkning: er det Hillings tekst som legger premisset for den uventede joviale formidlingen av den bleke framtida? Eller er det Torshov-ensemblet som forsøker å gjøre Hillings bitre framtidsvisjon mer spiselig ved å pakke inn språket i et toneleie som kunne sklidd rett inn i samtids-Oslo? Jeg har en følelse av sistnevnte. Allerede her lurer jeg på om jeg hadde klart meg med mindre sukker på pillen.

Vi går opp. Salen er dekket i rosa silke, a la pikerom eller mykporno-filmsett, og små døde dyr ligger spredt omkring: en måke, en hare, en katt. Og en madrass. Alt forkullet. På stolryggene henger hodetelefoner som skal koble oss nærmere framtidens nostalgi, AKA vår egen nære fortid. Og slik sitter vi som tenåringsutgaver av oss selv inntil VHS-spilleren, mens Barnet synger Born to be Wild med enkel synthpop-komp og sped stemme. Grepet skal få vår verden – min verden – til å seile sin egen sjø, mens framtida tar over. Men det skjer ikke.

Hvorfor fanges jeg ikke inn av Torshovteaterets andre sci-fi-stykke, når det forrige, R.U.R, fungerte så godt? For det første, og her spoler jeg nok en gang tilbake til begynnelsen, passer ikke den joviale humoren med stykkets eksistensielle spørsmål: Er det verdt å sette et barn til verden om det utsletter det livet og den kjærligheten som alt finnes? Og, hva får menneskene til å fortsette å tro på kjærligheten under umenneskelige kår? For det andre, og selv om jeg liker Håkon Ramstads karakter og kroppsspråk aldri så godt, får jeg ikke Poshs jukkende maktdemonstrasjoner, og tøysete rastløse energi, til å passe med den alvorlige realiteten stykket har lyst til å innlemme oss i: voldtekten han begikk mot Taschko år tidligere; avstumpetheten som finnes i et samfunn hvor dette rollegalleriet, og dette menneskelige samspillet, har blitt norm. På samme måte som Bernhofts synthpop-solo isolert sett er fin, og Ramstads soloer er morsomme, tilhører momentene og stilen et annet stykke. De kjennes overflødige, og trekker fokuset bort fra kjernen: Taschko og Pagona, intimitetskomplekset og Barnet – budbringeren fra framtida og stykkets forteller.

Nostalgi 2175, Torshovteatret 2017, foto: Øyvind Eide.

På samme måte har jeg det med det saktegående lydsporet av filmhits: I had the time of my life (Dirty Dancing), med mange flere. Den ironiserende, humoristiske nostalgitrippen er ikke potent når kjernen i stykket ikke er humor, men desperasjon. Selvsagt utelukker ikke menneskelig mørke humor – tvert imot! – men jo mer alvorlig og interessant tema, jo viktigere er det at humoren understreker poengene, istedenfor å ufarliggjøre. Og, at kjerneproblematikken får lov til å sitte i førersetet, mens de morsomme grepene brukes som raffinert pynt på en allerede substansiell kake. Jeg tror ikke grepene er intendert som avledningsmanøvrer, men de har den effekten.

Jeg spør meg også, med tanke på den prisbelønte Hillings tekst, om hvorfor hun har valgt å legge handlingen til et senter for voldsofre, med Taschkos brutale voldtekt som et tilbakevendende refreng, (”jeg ble penetrert”), når 2175 er mer enn nådeløst nok uten ekstra ved på bålet? Også dette ekstra-premisset trekker fokuset bort fra forholdet og kjerneproblematikken. Det er mulig man trenger en voldshandling for å forklare Taschkos forbrente, aseksuelle kropp, men må vi over i det som føles spekulativt for å skjønne tegninga? Og måtte det har vært fullt så mørkt for at vi skal få en aha-opplevelse om hva som kan vente oss om vi ikke passer bedre på? Nei.

Slik sitter jeg hele tiden med en ullen følelse av å ikke få se det stykket lover: På den ene siden gir ikke Hilling en tilfredsstillende behandling av sine egne spørsmål. På den andre siden sitter jeg igjen med følelsen av å se en uløst konflikt mellom et ubeskjedent, dystopisk stykke, og en regi og en scenografi som har valgt en jovial-humoristisk innpakning som ikke passer helt med materien under. Det må være lov å spørre seg: hvis framtida verken er fugl eller fisk, hva skal vi med den da?

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER