FOTO: MORTEN BENDIKSEN

Twin Peaks light

-Still dere inntil veggen der. Den unge jenta, iført et 1950-talls stuepikekostyme, er mutt. Hun snakker med autoritet til oss; en broket publikumsgruppe på ti personer, iført litt for store hotelltøfler med blå trekant på. Blå gruppe, det er vår identitet den drøye timen vårt besøk på Claire de Wangen og Rogaland Teaters Viste Beach Club varer.

Viste strandhotell ligger i Randaberg kommune, like utenfor Stavanger. Hotellvirksomheten er nedlagt og bygget er overtatt av Kirkens bymisjon, og for anledningen altså på utlån til Rogaland Teater.

Blå gruppe
Det er yrende liv utenfor Viste Beach Club, og jeg tusler ned en skråning og inn en provisorisk inngang der. Her blir vi tildelt fargekoder, og i henhold til disse delt inn i grupper. For min del altså blå. Deretter fortsetter jeg å høre til blå gruppe resten av kvelden. Vi loses ut, over plassen og inn i en søppelinnhegning hvor en liten garasjeport plutselig åpnes. Det er flere i gruppa som er lettskremt, skal det vise seg, og det blir mange skrik underveis.

En mann, med en lett truende spade i den ene neven, slipper oss innenfor garasjeporten. Har vi fått tillatelse fra Tollef? Har vi med oss noen andre? Ja og nei, sier medlemmer i gruppa, som er medgjørlige medspillere i dette universet. Med ett banker det på porten igjen, og en mann med to barn slippes inn. Vi anklages av Kjetil, som den spade-bærende portvokteren heter, for å ha bragt med oss disse rømlingene. Det er noe med måten de forskjellsbehandler oss på som får meg til å tenke på de mange stengte grensene rundt om i Europa. Vi i den blå gruppa har på uforklarlig vis status som privilegerte, om enn lett brysomme, mens far og barn behandles som parasitter. Aha, dette handler om flyktningkrisen, tenker jeg! Men når jeg en drøy time senere tusler ut av hovedinngangen, har denne assosiasjonen forsvunnet.

Absurde univers
I den første halvdelen av forestillingen er fiksjonen vi trer inn i både krystallklar og utydelig, på en positiv måte. Krystallklar fordi vi åpenbart befinner oss på et slags spøkelsesaktig hotell, og utydelig fordi jeg ikke helt skjønner hva de fiktive rammene går ut på. Det er altså denne Kjetil som loser oss inn carporten, og som så overlater oss til stuepiken Erle (som for øvrig er sur og overraskende sjefete der hun går rundt med støvkosten sin). Idet Erle i sin tur etterlater oss en bitteliten stund i en korridor, så dukker det opp en ny fyr ikledd sixpence og posete knebukser. Han introduserer seg som vår hemmelige venn (muligens et spøkelse), og han er vilt begeistret for å se nye ansikter!

Vi loses stadig videre. Nye karakterer passerer oss, og en tydeligere fiksjon trer etter hvert frem. Vi befinner oss i et slags post-apokalyptisk samfunn, en pest har brutt ut eller kanskje er det et eksperiment, akkurat dette er noe uklart, men det er i hvert fall helsefarlig å forlate hotellet. Vi blir bokstavelig talt fluer på veggen inne på et hotellrom hvor et ungt par, iført tennisantrekk, kjekler. Over senga henger det flate lamper, hvor skjermene består av fosterbilder, av den typen gravide får etter ultralydundersøkelser. Etter samtalen å dømme, kan det virke som om paret er ment å avle nye mennesker. Til hvem og hvor er mindre klart, men det setter også i gang fantasien. Noen i gruppa hoster, den kvinnelige tennsispilleren ser surt i vedkommendes retnig og sier: unnskyld, me prøve å ha ein samtale her.

Imponerende autoritet
Det er disse litt bisarre situasjonene og møtene mellom karakterene og gruppene som kanskje fungerer best, fordi utøverne improviserer med imponerende autoritet. Utøverne er medlemmer av Rogaland Teaters barne- og ungdomsteater, og de Wangen har jobbet utrolig godt med dem. Sammen skal de utviklet et manus, og når jeg etter forestilling ser på oversikten over medvirkende, så kan det se ut til at karakternavnene er de samme som skuespillernes egne navn.

Den logistiske løsningen på forestillingsprosjektet er imponerende! Fem grupper loses parallelt rundt i ulike rom, og vi får presentert litt ulike historier. Det minner litt om forestillingskonseptene som dem det britiske teaterkompaniet Punch Drunk lager, men her står publikum fritt til å utforske fiksjonen og bygget på egen hånd. Viste Beach Club er således litt mer som Heine Avdal og Yukiko Shinozakis forestillinger unannounced og Carry On, hvor publikum også deles inn i grupper og guides rundt i teaterbygg. Der som her er timingen avgjørende for at logistikken skal gå opp – noe den gjør imponerende godt i Viste Beach Club. Men forestillingens svakhet er manus. Her skulle jeg ønske at de Wangen hadde latt det absurde og mangetydige få mer plass enn det forklarende og fortellende. For mens man vandrer rundt i hotellets mange korridorer, gjennom møterom, spisesal og kjøkken, så har man tid til selv å fantasere videre på de små fiksjonssnuttene man blir tilbudt.

Lynch-inspirert
Det er fjorten år siden jeg så en av Claire de Wangens produksjoner første gang. På en nesten tom parkeringsplass på nedre Grünerløkka i Oslo, hvor de få bilene fungerte som publikumsamfier, fikk man utdelt en radio med ferdiginnstilt frekvens. Så satt man der i små selskap og tittet ut på plassen. Over fm-båndet strømmet nostalgisk 50-talls musikk, innimellom avbrutt av hastige og kryptiske monologer eller dialoger, og samtidig stod en kvinne i gul ballkjole ved siden av en utstoppet hjort ute på plassen. En heisekran hadde en aldri så liten solo, og en pirat, tror jeg, kastet seg inn i baksetet på bilen ’vår’ en liten stund. Det var absurd, det var ulogisk – og jeg elsket det.

Siden har jeg fulgt kunstnerskapet til de Wangen med interesse. Hun har en utpreget estetikk og en underfundig humor som er lett gjenkjennelig. Visuelt har de Wangens forestillingsunivers mange likhetstrekk med filmene til David Lynch. Den amerikanske diner-estetikken er dominerende, på en karikert og fin måte. Det sterke forklaringsbehovet gjør at forestillingen blir litt uforløst noen steder, men på sitt beste er Viste Beach Club som et besøk hos Lynch, en Twin Peaks light.

 

 

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER