Trygge rammer og sinte maskiner

– Det moderne stykket var jo heldigvis ikke så langt, overhørte jeg en publikummer si på vei ut av Konserthuset på torsdag, etter kveldens konsert med Oslo-Filharmonien. Det er på ingen måte første gang lignende ord faller der i huset, og den typen reaksjoner er kanskje mye av grunnen til at kveldens program så ut som det gjorde: Åtte minutter med modernitet, Daniel Nelsons Steampunk Blizzard fra 2016, trygt flankert av to gamle travere – Tsjaikovskijs fiolinkonsert og Musorgskijs uslitelige Bilder fra en utstilling. Litt som å gjemme vond medisin i en skje med sukker, som Mary Poppins anbefaler. Men det spørs om medisinen går ned likevel.

Motpoler i russisk musikkliv Sammenstillingen av Pjotr Tsjajkovskij (1840-1893) og Modest Musorgskij (1839-1883) er for øvrig interessant nok. De er født med kun ett års mellomrom, og var begge del av den generasjonen som for alvor utviklet en egen russisk kunstmusikktradisjon, men de gjorde det på hver sin måte. Musorgskij var en del av den St. Petersburg-baserte komponistgruppen med tilnavnet “De fem”, eller “Den mektige håndfull”. De var for det meste var selvlærte og opptatt av å skape et eget russisk tonespråk med røtter i tradisjonsmusikk, og distansere seg fra det etablerte vestlige uttrykket. Tsjaikovskij tok konservatorieutdanning, slo seg ned i Moskva og orienterte seg mer mot Vesten. Kun fire år skiller Bilder fra en utstilling (1874) og Tsjaikovskijs fiolinkonsert (1878), men like fullt har vi med to ganske ulike estetiske univers å gjøre.

Patosangst Tsjaikovskij er en av verdens mest spilte komponister, bare slått av Beethoven, men har ikke alltid hatt like stødig rykte blant kritikere og musikkvitere. Han er blant annet blitt beskyldt for å være både kitchy og lettbeint, og fiolinkonserten er nok ikke det beste motargumentet mot akkurat det. På tross av sin stramme eleganse er det ikke til å komme fra at den kan oppleves som friksjonsfri. Den mangler for eksempel den besnærende tvetydigheten som preger noen av Tsjaikovskijs mest slitesterke melodier, en blanding av dyp melankoli og dramatisk forventning, som for eksempel svanens tema fra Svanesjøen eller celestaens forheksende akkompagnement til “Sukkerfeens dans” i Nøtteknekkeren.

Jeg må likevel innrømme at fiolinkonserten stadig vokser på meg jo mer jeg hører den, men det skyldes i grunnen ikke Filharmoniens konsert. Kveldens solist, Valeriy Sokolov, har fått et stort internasjonalt navn, og han spiller lett og uanstrengt, med en tone som er både slank og varm på samme tid. Det er helt fint og flott og behagelig å høre på, og kveldens gjestedirigent, Santtu-Matias Rouvali, sjefsdirigent for Göteborgs Symfoniker, holder tett følge, men jeg får likevel ikke følelsen av at det angår meg. Den følelsen fikk jeg først etterpå, da jeg hørte en innspilling med legenden Jascha Heifetz (1901-1987) og Los Angeles Philharmonic Orchestra. Heifetz får hver tone til å svelle, samtidig som han binder dem sammen med et seigt legato som om det gjaldt livet. Det kan virke som at den slags patos er håpløst umoderne, men jeg synes mye romantisk musikk, og særlig akkurat denne, blir fattigere uten.

Lyden av en gnom Musorgskijs Bilder fra en utstilling er opprinnelig en klaversuite, orkestrert utallige ganger, men denne orkestreringen av Maurice Ravel er den mest brukte. Tittelen er bokstavelig – musikken er basert på en minneutstilling over kunstnerskapet til Viktor Hartmann, som inneholdt arkitektskisser, sceniske kulisser og malerier. Hartmann var en venn av Musorgskij, og sistnevnte var med på å organisere utstillingen. Verket har ti deler, hver del basert på et bilde fra utstillingen, med titler som “Gnomen”, “Kyllingenes ballett i eggeskallet”, “Katakombene i Sepulcrum Romanum” og “Kievs store port”. De ulike delene bindes sammen av en “Promenade”, et mellomspill sentrert rundt en karakteristisk melodi, som symboliserer det å spasere mellom bildene.

Dette verket må kunne kalles en av den klassiske musikkverdenes virkelige svisker, og det er også brukt utallige ganger i populærkulturen. Det har likevel originalitet nok til å tåle det, med sitt uforlignelige tonespråk, både tilgjengelig og eiendommelig på samme tid. I motsetning til Tsjaikvoskij er ikke dette følelsesmusikk, den appellerer snarere til forestillingsevnen. Den er ikke opptatt av å si noe om hvordan det er å være gnom, eller dansende kyllinger i sine egg, men heller forsøke å gjengi “lyden av gnom”, hva nå det er. Patosmangel i orkesteret er i dette tilfellet bare en fordel. Gnomen skal ikke være skjønn, han skal bare få være gnom, og Kievs porter er laget av en enorm mengde døde materialer som ikke trenger å estetiseres, bare presenteres i all sin velde.

Døde maskindeler Døde er også maskindelene i Steampunk Blizzard (2016) av svensk-amerikanske Daniel Nelson. Steampunk er opprinnelig en litterær science fiction-sjanger, inspirert av 1800-tallets forestillinger om fremtidens teknologiske nyvinninger, og finner sted i en fremtid der utviklingen aldri kom lenger enn dampmaskinen. Nelsons verk fremstår som en direkte lydlig fremstilling av 1800-tallets fabrikkmaskineri, med taktfaste, tunge rytmer i messing og perkusjon og gnissende imitasjoner av metall mot metall. Kanskje litt for direkte. I hvert fall i motsetning til den frie fantasien i Bilder fra en utstilling som kommer rett etter på. Et orkester som låter som en dampmaskin er artig og støyende og intenst, men og så da?

Kanskje er konteksten en del av problemet. Jeg hadde ikke hørt om steampunk før dette, skal jeg innrømme, og bare dét er en hel verden av underlighet. Samtidig er det, som Thomas Erma Møller gjør i programmet, interessant å trekke paralleller til maskinmusikk og futurisme fra 1920-tallet. Ny musikk trenger og fortjener å bli presentert i en helhet og med fyldig bakgrunnsstoff, åtte minutter mellom to slagere er ikke nok til å gå i dybden. Medisinen kamufleres av sukkeret og glir ubemerket ned, rett forbi alle smaksløkene.