Trygg høst

Under lanseringen av høstprogrammet inne på hovedscenen på Nationaltheatret er Else Kåss Furuseth kledd i et gammelt kyllingkostyme, Anne Marit Jacobsen sitt gamle sies det, fra da hun spilte Kyllingen i oppsetningen Rockeulven i 2011. I 2018 heter forestillingen bare Ulven, og vi blir opplyst av regissør Tyra Tønnessen at de denne gangen har laget helt ny musikk etter at det ble uenigheter med rettighetshaverne etter siste runde. Man kan dermed sikkert diskutere hvorvidt denne oppsetningen er en gjenoppsetning eller ny regi, men etter bildene å dømme ser det ganske likt ut, og som en av høstens hovedsatsninger føles det fantasiløst og lite offensivt. Når kyllingkostymet brukes som rammen for lanseringsarrangementet, og Furuseth spør Tønnessen om Kyllingen kommer til å bli spist i denne versjonen også, lurer jeg på om det kan ses som en analogi for hele programmet. Det føles omtrent like lettspist, ufarlig og koselig som en gul påskekylling.

Ibsen En av grunnene til at det føles trygt er at det er Ibsen-festival til høsten. I Norge er Ibsen noe av det tryggeste man kan sette opp, og for Nationaltheatret, som tar et ekstra stort ansvar for forvaltningen av dramatikken, er tradisjonelle iscenesettelser av Ibsen også en nødvendighet. Vi skal absolutt ikke se bort fra at Hedda Gabler regissert av svenske Sofia Jupither, som har hatt stor suksess på Nationaltheatret med Lille Eyolf med Kåre Conradi og Pia Tjelta, eller Byggmester Solness i regi av franskmannen Stéphane Braunschweig, kan bli gode forestillinger, men det får heller ikke blodet til teaterkritikeren til å bruse. Jeg synes imidlertid det er spennende at de skal sette opp Hærmennene på Helgeland i regi av den unge regissøren Eline Arbo. Arbo, som opprinnelig er fra Tromsø og utdannet i Amsterdam, skal lage en postapokaplyptisk ramme rundt teksten som av Ibsen ble lagt til vikingtid og som sjeldent settes opp på scenen. I vinter satt Arbo opp barneforestillingen Gutten som ble et insekt på Hålogaland teater som Elin Danielsen kalte en viktig forestilling på Scenekunst.no

Humor Hvis vi ser bort fra Ibsen er programmet preget av humor og lett materiale. Kjetil Bang-Hansen skal sette opp Cyrano de Bergerac av Edmond Rostand, en romantisk forvekslingskomedie med en mann med stor nese som tror han ikke kan få den kvinnen han elsker. Utover dette er det en god del gjensyn, Christopher Nielsens Verdiløse menn har tiårsjubileum, og det er visst grunn til gjenopptakelse. Else Kåss Furuseth fortsetter med sin Gratulerer som er oppfølgeren til publikumssuksessen Kondolerer og Rune Andersen kommer med sin forestilling Lykkeliten som hadde premiere på Kilden teater i Kristiansand i januar 2018. Både Else Kåss Furuseth og Rune Andersen er komikere som tar utgangspunkt i traumatiske opplevelser. Da Rune Andersen fortalte om forestillingen sin på lanseringsarrangementet er det vanskelig ikke å få sympati med ham og hans tanke om at det er viktig ikke å tie om problemer knyttet til vold og rus. Forestillingen har også fått god mottakelse, og det er ikke galt at Nationaltheatret tar den inn, men kombinert med resten av programmet føles det som et litt stort publikumsfrieri.

Ny dramatikk Ved første øyekast finnes det lite ny dramatikk på programmet. Jonas Corell Petersen er husregissør på Nationaltheatret, og hans forestillinger er gjerne bygget fra bunnen av. Sånn sett er vel også hans arbeider å forstå som ny dramatikk. Arbeidstittel: Savnet Fellesskap som er tittelen på den nye produksjonen som kommer i høst, er noe av det mer interessante som finnes i høstens program. Dette sier jeg til tross for at det ikke foreligger mye informasjon om prosjektet foreløpig, men fordi Petersen er en kunstner som beveger seg i det samme landskapet og gjennomgående utforsker estetiske prinsipper og form er dette kunstnerskapet interessant å følge selv om forestillingen skulle vise seg mindre vellykket. Han har også med seg et bra team, blant andre scenograf Nia Damerell som han også jobbet sammen med i Torshovteatrets oppsetning Nostalgi 2175 med stort hell.

Jeg er også nysgjerrig på Melanie Mederlinds oppsetning av Peter Handkes tekst Kunsten og spørre eller reisen til det sonore landet. Handke er en dramatiker det har vært mye debatt rundt, men man skal vanskelig benekte at det er høy litterær kvalitet i skuespillene. Mederlind skal visst gjøre stykket i tysk singspiel-tradisjon, og det må vel være her den kunstneriske risikoen i høstens program ligger. For dette kan slå begge veier.

Jeg skulle imidlertid gjerne sett et program som hadde høyere ambisjoner når det kommer til å vise ny norsk dramatikk. Derfor ble jeg også positivt overrasket og interessert da teatret på lanseringsarrangementet presenterte Kathrine Nedrejord som ny husdramatiker. Etter at de to første husdramatikerne (Johan Harstad og Arne Lygre) var hvite, middeladrende menn er det fint at valget nå har falt på en ung kvinne, og det viser at teatret har en satsningsvilje på området selv om det ikke avspeiles i noen spesielt stor grad i høstens program.

Publikumsfrierier Som helhet er programmet preget av et ønske om å fylle salene. Alle som lager teater har selvfølgelig lyst til at det skal komme folk å se på. Problemet oppstår først når dette ønsket overskygger mulighetene til å ta kunstnerisk risiko. Nå er de store prosjektene i kanskje litt for stor grad preget av et omkringliggende sikkerhetsnett. Det er også påtakelig at det ikke er noen barne- og/eller ungdomsforestillinger på programmet. Adventstiden pleier jo å være høytid for barneteater, men nå er månedene før jul dedikert voksenforestillingen Julemiddag som er en gjenopptakelse og som ser ut til å få rollen som Reisen til julestjernen for voksne. Ulven har premiere 20. oktober og Cyrano 24. november, så da er kanskje førjulsinntjeningen reddet uten å måtte nå ut til barn. Det hadde jo vært fint hvis Nationaltheatret hadde benyttet den anledningen til å skape noe smalere og mindre for barnepublikummet på en annen scene, for det er synd at det ikke gis plass til den målgruppen.