Foto: Kevin Dahlman

Trøst og koronaklemmer for tenåringens tungsinn

Med Historien om Woundman og Robyn viser Brageteatret nok en gang at de tar ungdom skikkelig alvorlig.

Historien om Woundman og Robyn er historien om 14 år gamle Robyn som sliter med en hel del ting. Han har et navn som like gjerne kan være jentenavn som guttenavn. Verre er det at han er håpløst forelsket i skolens kjekkeste gutt, kapteinen for skolens terrengløplag. Samtidig bærer han på en stor sorg som ikke er bearbeidet, representert ved en svart koffert han gjemmer under senga si. Han lever et stille og desperat liv, helt til Woundman en dag kommer og plukker ham opp.

Woundman er egentlig en illustrasjon som første gang dukket opp i medisinske lærebøker på 1300-tallet. Bildet av en naken mann som kan minne om en gresk statue, men han har fullt av sår fra piler, kniver og andre våpen som fortsatt stikker ut av ham. Det skulle være en illustrasjon over skadene man kunne få i krig, men ser mest av alt ut som tortur. Men i denne forestillingen er Woundman en superhelt. Ikledd sølvtanga har han fremdeles våpnene stikkende ut av kroppen, og en hånd er nesten er revet over. Hans fysiske smerte og skader er så påfallende at folk begynner å føle seg bedre bare av å ha ham i nærheten. Og så har han kraft til å se inn i mennesker som har det vondt og gjøre dem modigere. Det han mangler er en sidekick, og Robyn griper muligheten. Herfra blir livet så mye bedre.

Vi får aldri se Woundman annet enn på et fillete papirark Robyn har i lommen, men vi ser ham levende nok for oss når Even Torgan spiller ham uten å skifte fra Robyns skikkelse. Det er bare han og trommisen Jon som er på scenen.

Hold ut, det går over
I begynnelsen tror du kanskje at du skal se en skikkelig morsom forestilling. På scenen er det en type som ser litt sånn artig normcore ut i slitt basketgenser og lyse shorts. Han er vittig og skravler med publikum. Men så går han inn i historien, og du skjønner mer og mer at dette er en fortelling om å ha det skikkelig vondt. Den tynne, keitete 14-åringen har en kjærlighetssorg som tar all oppmerksomheten hans og som han også har dårlig samvittighet for fordi den noen ganger nesten greier å overskygge den andre store sorgen som ligger og gnager i ham. Små fragmenter gir oss det ene hintet etter det andre, til vi klarer å pusle sammen hva som har skjedd og ser hva det er som tynger ham så. Men så er det også den smerten som nesten alle unge tenåringer har, samme hvor normalt de lever. Det er vanskelig å se for seg at den pinselen noen gang skal gi seg. Men budskapet her er: Sett en fot foran den andre. Hold ut, så lenge du det trengs. Det går faktisk over.

Robyn har mye gørr på innsiden, og dette kunne fort blitt emo eller sentimentalt. Men historien om Woundman og Robyn er aldri i nærheten. Til dét har de for mye skrudd humor, fantasifulle tekstlige bilder og et fint nærvær selv om de bare spiller for under et dusin tilskuere denne kvelden. Enda så berfriende deilig det er å kunne gå på teater igjen, er det ikke mange som har tatt turen. Er det én ting koronatiden har lært oss, er det vel at digitale alternativer aldri, aldri kan dekke opp for det fysiske møtet og øyeblikksopplevelsene.

Barnslig er bra
Denne produksjonen er kalibrert for å kunne tas med på turné og er av den grunn ganske enkel. Scenen er en liten boks pakket inn i trådgardiner med himmelblå perler. Over perlene hviler pastellfargede skumgummiskyer i beste DIY-stil. Baki hjørnet sitter musiker Jon Fosmark, som trakterer trommer, tangenter, trompet og som dessuten synger og kommenterer underveis. Utenfor den lille boksen står noen løse spotlys og høyttalere. Lysdesignet evner å sette oss tilbake i barndommens baksete der gatelysene flimrer forbi og du er søvnig på vei hjem, Batmans lyskaster i den blå natten sveiper over en storbyhorisont, stjernene glitrer og til og med en My little pony-aktig regnbue skinner ned over Robyn.

Trommingen til Fosmark er med å bygge spenning, og stadig skriker han ut hva slags kapittel vi er kommet til. Slik napper de oss hele tiden ut av illusjonen, og midt i tar de til og med en liten pause, der de lurer på om vi har noen spørsmål, eller om noen kjenner på koronasymptomer. Da jeg var barn og ungdom, og bodde på et ganske øde sted, var det så utrolig mørkt om kveldene. Og om vinteren var det mørkt nesten hele tida. Stjernene var så veldig til stede der vi tråkket rundt i polvotter og tjukke skjerf. Da mørkredselen grep meg, pleide jeg å se opp og tenke at stjernene passet på meg. Jeg sang til både dem og til nordlyset. Jeg leste greske myter og legender, lærte meg stjernebildene og tenkte eksistensialistiske tanker om hvor ørsmå vi er i det store universet. Alt dette tenker Robyn også på. I taket på rommet sitt har han klistret barnslige stjerner som skal lyse i mørket, men det gjør de aldri. Han kjenner på det uendelige mørket, men gjør det også til sin venn.

En sorgmunter lykkepille når høstmørket kommer
Woundman kommer ut av en historietime på skolen og tar vare på den litt fortapte Robyn. Nå får han selvtillit, mening, han vokser på oppgavene han får sammen med Woundman. Men er det Robyn som er Woundmans wingman, eller er det omvendt? Oppvekstfortellinger om unge menn som lider finnes det i overflod. Men denne er likevel verdt å få med seg. Det er en sorgmunter pille mot depping og motløshet.

Forestillingen er basert på en tekst skrevet av Chris Goode, som selv turnerte med stykket i England i 2009. Kristofer Blindheim Grønskag fant teksten og viste den til Brageteatersjef Nils Petter Mørland, før han selv oversatte den. Mørland hentet inn folk han kjenner godt fra før, nemlig regissør Patrik Asplund Stenseth og skuespiller Even Torgan. Med dette viser han at han vil satse på scenekunstnere som er kjent for å treffe ungdommen på deres egne premisser. Torgan er mannen bak Antiteatret, som har som mål å lage teater for folk som ikke er så opptatt av teater. Der har han klart kunststykket det er å tiltrekke seg et uvanlig ungt publikum og har karret seg opp fra en tilværelse på marginene til han nå har både Hedda-nominasjon og Statens kunstnerstipend. Mørland viser nok en gang at han han tar ungdom skikkelig alvorlig og fortsetter å lage knakende fine barne- og ungdomsforestillinger.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER