Edda, Det Norske Teatret, 2017. Foto: Lesley Leslie-Spinks.

Trold – vær dig selv – nok

Edda er en vakker forestilling som ville vært enda vakrere hvis den hadde vært tro mot seg selv. Les Julie Rongved Amundsens anmeldelse av Robert Wilsons iscenesettelse av Edda.

Den amerikanske regissøren Robert Wilson har gjort seg bemerket med en særpreget estetikk basert på en visuell dramaturgi og store tablåer. Han ble nærmest legendarisk i teaterhistorien etter blant annet å ha iscenesatt den tolv timer lange operaforestillingen The Life and Times of Josef Stalin i New York i 1973 og å ha samarbeidet med komponisten Philip Glass om Einstein on the Beach i 1976. Dette er verk vi ble vist videodokumentasjon av i teaterhistorieundervisningen, og et youtube-søk på Einstein on the Beach gir over en million treff. Det er derfor en slags begivenhet at han kommer til Oslo for å iscenesette Jon Fosses gjendiktning av den eldre Edda, og Det Norske Teatret presenterer det også som en stor opplevelse i seg selv. Det er nesten så det ikke er så farlig hva Wilson gjør med materialet eller hvorfor han gjør det så lenge han gjør det. Det er også litt det jeg sitter igjen med etter å ha sett forestillingen. Det er vakkert, helt nydelig faktisk, men jeg skjønner ikke helt hvorfor det er det eller hva det er dette vakre skal belyse, fortelle eller føre med seg.

Dramaturgi
Jon Fosses versjon av den eldre Edda er en poetisk tekst. Det meste er skrevet i tilbakeblikkets form med ettertenksomhet og etterpåklokskap som innfallsvinkel til det mytologiske landskapet. Jeg merker at jeg blir litt overrasket over referansene jeg ikke tar, og at kunnskapene mine om norrøn mytologi er dårligere enn jeg kanskje trodde. Wilson og dramaturg Carl Morten Amundsen har gjort store endringer i Fosses tekst, og skapt et mye mer hektisk uttrykk der det ikke alltid er like lett å få med seg det som skjer. Det er her jeg mener det er relevant at jeg husker barnelærdommen dårlig, for kanskje hadde det vært lettere hvis jeg hadde vært flinkere i norrøn mytologi, men jeg tror uansett at en sterkere dramaturgi, klarere diksjon og fremdrift ville gjort det enklere å følge utviklingen, karakterene og budskapene. Språket er nedtonet, og det er fristende å spekulere i om det ikke kommer av at regissøren ikke forstår språket det spilles på. Da er det vanskeligere å legge merke til replikker som slukes eller sammenhenger som ikke blir like klare som de burde ha vært.

Edda, Det Norske Teatret, 2017. Foto: Lesley Leslie-Spinks.

Robert Wilson har, helt siden tidlig i karrieren, jobbet tett med komponister og musikalske uttrykk. Det gjør han også her i samarbeid med bandet CocoRosie og den estiske komponisten Arvo Pärt.  Samarbeidet med CocoRosie bidrar til å skape en nesten rockeoperaaktig form som tidvis virker avsondret fra helheten. En ting er at alle sangene synges på engelsk, noe som blir veldig klare brudd med den poetiske nynorsken som preger resten av forestillingen. Jeg forstår ikke helt hvordan tekstene i disse sangene kommenterer helheten eller hva rockeestetikken bidrar med. Vanskeligere synes jeg allikevel det er at veldig mange av sangnumrene ikke er inkorporert i helheten dramaturgisk, og derfor føles som noe som er lagt oppå grunnlagsuttrykket for enklere å kunne appellere til publikum. Dette henger sammen med at jeg savner mer ro i formidlingen og et mer dvelende dramaturgisk uttrykk. For forestillingen er jo som sagt vakker. De store scenetablåene er elegante og uttrykker ettertenksomhet og teatrets evne til refleksjon. Det er bare så synd at de så ofte varer litt for kort og avbrytes abrupt av senkningen av sceneteppet. Det skaper en hektisk dramaturgi, og ofte avbrytes disse store scenetablåene av små musicalnummer foran sceneteppet. Det er nesten så jeg mistenker at det er svikt i den tekniske gjennomføringen, og at de store scenetablåene blir så omfattende å skifte at man har lagt inn små rocka pausenummer med små comic reliefs og publikumshenvendelser for å gi det tekniske teamet tid til å gjøre sceneskiftet. Dette vet jeg jo ikke, men resultatet av disse dramaturgiske valgene er i hvert fall et hektisk uttrykk som går på bekostning av det dvelende og vakre som flere av scenetablåene har ved seg.

Visualitet og karneval
Det er det visuelle som er slående ved Robert Wilsons estetikk, og som gjør denne forestillingen til noe utenom det vanlige. Det benyttes klare kontraster mellom lys og mørke og i de fortrinnsvis duse fargene er det bruken av sort og hvitt som utpreger seg. Det er også noen svært vakre tablåer der det brukes røykmaskin på scenen, men bak et transparent teppe sånn at det er synlig for publikum uten at røyken siver ut i salen. Det gir assosiasjoner til storm og hav, men akkompagnert av kormusikk gir det også en fredfull atmosfære og kontrasten mellom den dramatiske, stormfulle assosiasjonen og den rolige atmosfæren passer tekstbudskapet om krig, fred, guder, mennesker og ragnarok godt. Det er når de visuelle tablåene holdes og dras ut jeg liker forestillingen best. Det er flere steder at teksten blir lest over høyttaler mens vi ser statiske bilder eller mørk scene og dette gir også den roen og ettertenksomheten jeg synes kler både tekstmaterialet og visualiteten.

Det er nesten synd å si at jeg liker forestillingen best når skuespillerne nedtoner spillet, men det er også da uttrykket rendyrkes og kvalitetene ved det kommer klarest frem. Ved siden av denne visualiteten er det delvis valgt et skuespilleruttrykk som gir meg assosiasjoner til commedia dell’arte og maskespill. Mange av skuespillerne er sminket til det ugjenkjennelige med ansikter som ser ut som masker. På mange måter er commedia dell’arte-formen passende her. I denne teaterformen fra middelalderen var det vanlig å presentere ulike typer som alle hadde sine gjenkjennelige attributter. Å overføre dette på et mytologisk grunnlag gir mening, for også de norrøne gudene er typer med klare, gjenkjennelige egenskaper. Tor har en hammer, Ty har bare én arm, Loke er uregjerlig og så videre.

Edda, Det Norske Teatret, 2017. Foto: Lesley Leslie-Spinks.

Det å velge en nesten karnevalesk spillestil til å kontrastere den visuelle estetikken er fint og gir gode teatrale muligheter. Allikevel synes jeg typespillet dras litt langt ut. Loke, spilt av Eivin Nilsen Salthe, blir for eksempel en karakter som minner mest om The Joker fra Batman. Heimdall, spilt av Paul-Ottar Haga, blir en overdreven danskebåtperformer og Ty, spilt av Joachim Rafaelsen, minner litt om Kaptein Krok. Dette er ikke karakterer som trenger psykologisk utvikling, men maskespillet blir allikevel i disse tilfellene litt begrensende. Når skuespillerne lykkes med å spille nedtonet og i pakt med visualiteten fungerer det utmerket, og er særlig tydelig hos Gjertrud Jynge som Volva og Henrik Rafaelsen som Odin. De spiller følelsesløst og frontalt og gjør seg selv til brikker i et helhetlig uttrykk som ikke skal utfordres på en måte som blir både fysisk og vakker. I en scene sitter de to skuespillerne på hver sin stol med et bord mellom seg og ser ut over publikum. Scenen er badet i ulike toner av hvitt og grått, og det er kjøligheten som preger både spill og scenografi. Det er noe skyggeaktig over fremstillingen, og mangelen på andre scenekonstruksjoner løfter skuespillerne frem. Her synes jeg forestillingen er på sitt beste og der ordet og det visuelle oppnår å smelte sammen.

Postdramatisk overskuddslager
Det er mange sterke elementer i denne forestillingen, men det blir hektisk og det er som om den rett som det er mister fotfeste i overskuddet av uttrykk, ønsker og estetikk. Det er som om paradigmet om det postdramatiske som har vært et slags uuttalt ideal i norsk teater de siste 15 årene har gått litt av hengslene og ikke klarer å finne land igjen. Istedenfor å velge seg kvaliteter å dyrke, skal alt heves opp og likestilles med den konsekvensen at ingenting når helt opp. Kanskje måtte det en amerikaner til for å få meg til å sette ord på noe jeg synes er symptomatisk ved mye norsk teater om dagen, nemlig mangelen på estetiske formaninger og idealer om det likestilte fører til et teater som ikke tar valg, ikke tar livet av en eneste darling på vei mot et fullstendig uttrykk, men ender som noe man har dratt ut av et postdramatisk overskuddslager. Edda er alt i alt en nydelig forestilling, men hvis de hadde fokusert enda mer på det vakre, på poesien og på leken, ville vi fått en enda vakrere forestilling, en som var tro mot seg selv og som gav oss rom og ro til refleksjon og kunnskap.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER