Trilogi med voldsomt spenn

Fulle menn raver rundt og skriker til hverandre. Det er vått og glatt. De sjangler og sklir og pisser og faller. En eldre dame står og byr seg fram. En yngre dame forgriper seg på den unge mannen. Hun jukker, hyler og sikler. Men det blir ingenting av det og hun ender opp liggende med skrevet så vidt tildekket rett i synet på oss. Noen spyr høylytt. Det sklis og skrikes og spys enda mer.

Vi er midt i annen akt og jeg lurer på hva de nå skal finne på. Det kjennes litt som å være inni Kampen mellom karnevalet og fasten, Brueghels berømte maleri av folkeliv i Middelalderen. En stakket stund glemmer jeg at det er en Jon Fosse-tekst som spilles ut foran øynene mine.

Fossesk tungsinn To timer tidligere kommer et høstlig, røyklagt, mørkt og vått scenelandskap langsomt til syne. Vi ser silhuettene av noen båter med bunnen i været. Det er vakkert og varsler et typisk Fossesk tungsinn. Etter en stund høres noe lav mumling og gradvis får vi øye på Gjertrud Jynge komme skeivt, stabbende inn mellom båtene mens hun snakker med seg selv på et slags vestlandsk. Som om hun var hjemme på kjøkkenet sitt: «Sjå korleis Alida set seg på stolen der ved kjøkenbordet sitt, det er koselegast her på kjøkenet, ikkje så stort er det vel på kjøkenet men koseleg er det, bord og stolar, skåp og omn det har eg, nett slik mor hadde det, i eine kråa hjå henne stod den svarte omnen ho fyrde i, for varme, og når mat skulle lagast, og eg har ein omn ganske så lik den mor hadde…»

Hva skjedde i mellomtiden? Hvordan havnet vi her?

Det er harde tider. Spelemannen Asle (Christian Ruud Kallum) og kjæresten, den gravide Alida (Madalena Sousa Helly-Hansen), har rømt fra nøden og avvisningen og skammen i den trange bygda de kommer fra, inn til Bjørgvin (= Bergen) hvor de, i en bibelsk allusjon, vandrer rundt i regnet og fortvilt søker husly for seg og det kommende barnet. De har ikke nåla i veggen, og er vel et stykke på vei det man i dag ville kalt økonomiske flyktninger. Men ingen vil ha dem hos seg. Alida er så trøtt så trøtt, og Asle føler seg verdiløs som ikke klarer å finne noe sted hvor den gravide kjæresten hans kan hvile og føde. En gammel kone, en «føde-frøken», har avvist dem flere ganger og avviser dem igjen med ord som vi har hørt ekkoet av i samfunnsdebatten og sosiale medier mange ganger de siste åra: «Eg har ikkje hus til dykk. Kor ofte må eg seia det? De kan ikkje gå ute heile natta? Det skulle de ha tenkt på før, før de stelte dykk slik. Eg har sett for mange slike som henne i livet, eg har dei stadig vekk her i huset, og så skal eg gje dykk hus, kva er det de trur om meg, at eg skulle vera ei slik ei. Ikkje noko men, eg har hatt for mange som henne i huset alt som det er, slike som henne, slike som henne fortener ikkje anna enn å gå ute og frysa.»

Allvitende forteller Når nøden er størst er hjelpen nærmest, men i dette tilfellet er det ikke annet å gjøre for Asle enn å hjelpe seg selv og ta livet av kjerringa, noe som umiddelbart løser problemet deres men på sikt selvfølgelig besegler skjebnen hans.

I den belgiske regissøren Luk Percevals dramatisering og regi er Alidas datter Ales, i Gjertrud Jynges skikkelse, gjort til den allvitende fortelleren. Åra har gått, Asle er blitt hengt for mordet, Alida har i sin nød giftet seg med fiskeren Åsleik som hun får Ales med, og nå går altså Ales rundt i dette scenarioet og forsøker å oppsummere og forstå hva som har skjedd. Dette smått filmatiske, dramaturgiske grepet, hentet fra Kveldsvævd, siste bok i trilogien, er en liten genistrek. Med ett slag blir det plutselig mulig å lage teater av disse tre romanene og det veksles hele veien habilt og musikalsk mellom fortelling og handling.

Politisk I et intervju med Therese Bjørneboe i siste nummer av Shakespearetidsskriftet insisterer Luk Perceval på en karakteristikk som sjeldent blir Jon Fosse til del: det politiske aspektet ved denne historien. Hovedpersonene i boka er blitt forlatt og avvist. De er flyktninger som reiser til et annet sted hvor de håper på et bedre liv. De handler ut fra sin situasjon og blir konfrontert med sitt eget ansvar.

Sånn kan det sees, men det fine er at det velger vi selv. Vi kan for eksempel velge å se føde-frøknas brutale avvisning av de to flyktningene i lys av et visst partis desperate utspill i den valgkampen som nå er over og avgjort. Eller vi kan la vær.

Det er et voldsomt spenn i denne oppsetningen, fra det gjenkjennelige, trauste, lavmælte, repeterende Fosse-språket til et høyfrekvent, rasende, utagerende språk og spill. Og det er i dette spennet både styrken og det problematiske befinner seg. Det skal en del transcenderende vilje og et visst mot til å gjøre Fosse til full mann-slapstick. Og ikke minst til å la det elementet i den grad få lov å spille seg ut i tid og rom. Å spille full er en typisk sjarmøretappe for en skuespiller, som Christian Ruud Kallum her får lov å ta ut til sin ekstreme ytterlighet. Jeg sitter med hjertet i halsen og tenker at dette brister hvert øyeblikk. Men pausen kommer akkurat i tide til å redde andre akt i land. I tredje akt flater det ut og avrundes på vakkert vis.

Skakke skuldre Samtlige skuespillere er på plass i sine til dels skiftende karakterer, men det er Gjertrud Jynge som bærer det hele på sine skakke skuldre. Det er betegnende nok gjennom begrensningene at hun får utfolde det mangfoldige repertoaret sitt: Kroppsholdningen som hun har befestet fra start, stemmebruken, timingen; det hele er en studie i skuespillerarbeid som det er sjeldent å se. En mer eller mindre konstant skjelving på høyre hånd vitner om et mulig traumatisk ekko av den historien hun forteller, antakelig modellert etter Percevals 86 år gamle mor som han for tiden intervjuer om hennes opplevelser under krigen.

Samspillet med scenografien, båtene med kjølen opp, som framtrer i litt ulike formasjoner fra akt til akt, fungerer perfekt, både estetisk og som ren funksjon.

En liten, men kanskje relevant digresjon til slutt: Som regel er det tilfeldig, men likevel ser teatrenes sesongprogram rett som det er ut som om de er blitt kuratert utfra bestemte temaer. Et annet sted på samme teatret denne sesongen er det den fattige studenten Raskolnikov som ser seg nødt til å ta livet av den brutale pantelånersken som holder ham nede.

«Det er berre slik, det er nokon som eig, og nokon som ikkje eig. Og dei som eig bestemmer over dei, oss, som ikkje eig», sier Alida et sted i Trilogien.