Trenger vi koreografer?

Scenekunstnere virker i økende grad på tvers av ulike kunstfag, og koreografrollen synes å være særlig åpen. Innebærer denne utviklingen en svekkelse av det distinkte ved koreografrollen og koreografi som eget fag?

Faget, profesjonen og rollen Flere land har lang tradisjon for utdanning i koreografi. Norge fikk utdanning i koreografi som eget fag i 1979, og siden 1982 er det ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) blitt tildelt akademiske grader i faget. Disse gradene representerer KHiOs attester for at kandidatene i koreografi har oppnådd spesifikke kyndighets- og mestringsnivåer innen koreografi. Slik har staten gitt koreografi status som fag på universitets- og høgskolenivå, og dermed sertifisert dem som er utdannet i koreografi på dette nivået som å tilhøre en profesjon – koreografprofesjonen.

Forventningen er at en koreografs hovedbeskjeftigelse er å komponere dans og bevegelse, utvikle og utforme idé, konsept og estetikk i dansekunstprosjekter. Et dansekunstprosjekt kan være en koreografi, en forestilling, en performance, en dansefilm, et tverrfaglig prosjekt osv. Kjernen i koreografrollen er forventningene knyttet til det å være skapende kunstner og til det å være kunstnerisk leder og inneha det overordnete ansvaret i egne dansekunstprosjekter. Koreografi er et kunstfag der både håndverk og teori står sentralt. Det forventes at koreografen demonstrerer god innsikt i og sikre kunnskaper om dans, komposisjon, metoder, sceniske virkemidler og beslektede uttrykksformer samt mestrer prosjektledelse.

Den sentrale rollerelasjonen under utformingen av en danseforestilling/koreografi er samarbeidet mellom koreografen og danseren – mellom den skapende og den utøvende kunstner. Innen det som forstås som samtidsdans er det naturlig at denne relasjonen er blitt endret. Samtidsdans knyttes til skapende og utforskende virksomhet blant annet fordi improvisasjon blir brukt som metode for koreografering, og slik springer bevegelsesmaterialet som en grunnstruktur i stor grad ut av danserne selv. En samtidsdanser er i dag medskapende i prosessen og slik også deltakende i formingen av verket. Både i undervisning og i det utøvende yrket blir det lagt vekt på at samtidsdanseren skal kunne skape, bearbeide og analysere egne bevegelser – arbeide selvstendig. Dette er en del av samtidsdanserens oppgave. Slik har vi innen samtidsdans fått en flatere struktur mellom danser og koreograf. Danseren er ikke lenger et instrument som kopierer bevegelser etter koreografens instrukser. Koreografen veileder danseren inn i det ønskede uttrykket, og sammen vrir og vender de bevegelsene. Koreografen klipper og limer bevegelsene sammen til en komposisjon i prosessen fram til en ferdig forestilling.

Koreografen og koreografifaget i praksis Som praksis i det frie dansekunstfeltet går imidlertid utviklingen i retning av at dansekunstnere ikke har en klar hovedbeskjeftigelse og en tydelig rolle. Når det gjelder koreografene, så har mange av dem bakgrunn som profesjonelle dansere og fortsetter å virke som det. Et økende antall dansere tar stadig på seg koreografrollen. Også personer med bakgrunn fra andre kunstfelt enn dans gjør det samme. Noen blir i rollen i kraft av en lidenskap for faget, mens andre tar på seg koreografrollen for å få litt erfaring eller for å utvide sin CV. Det er vanlig at én danser, eller flere dansere sammen, lager egne danseproduksjoner. Det er heller ikke uvanlig at dansere arbeider både skapende og utøvende i teaterproduksjoner der teaterregissøren tar på seg rollen som koreograf, evt. sammen med danserne. Slike trender kan være fruktbare for dansekunsten dersom man har en klar intensjon om å utvikle seg og spesialisere seg i koreografifaget, men opplevelsen av at utviklingen går i retning av ”multi-tasking” med tilhørende flytende og uklar koreografrolle blir stadig sterkere.

Det typiske for den unge generasjonen innen kunst- og kulturfeltet er at den er ”altetende” og opererer på flere fagfelt. Det er ikke uvanlig å definere seg selv som multikunstner. Man låner og utveksler idéer og kaster seg på trender. Kunstnere utforsker nye formidlingsformer, nye arenaer, nye tverrfaglige samarbeidsområder og nye intensjoner for arbeidene sine. Innen scenekunst fokuseres det stadig mer på demokratiske samarbeidsformer der målet er at alle medvirkende kunstnerne i et prosjekt skal realisere sine idéer og uttrykk. Nyskaping er honnørordet. Dialog og mobilitet mellom utøvere innen ulike kunstfag har bidratt til at kunsten ikke stagnerer og har innen samtidsdansen hatt betydning for utvikling og nyskaping. Dialog er imidlertid noe annet enn å ha lav terskel for å ta på seg roller i et fag en har begrenset både innsikt i og kunnskap om. Kravet om at “alle skal med” står sterkt innen kunstverdenen, men er dette det samme som ”jeg kan hvis jeg vil”? Ivaretakelse av bredde og nyskaping behøver ikke komme i konflikt med erkjennelsen av at det tar tid å lære seg et fag. Både teoretisk innsikt og erfaringsbasert kunnskap i et fag gir vekst i utøvende praksis. Kunstnere trenger kontinuitet og en jevn produksjon for å utvikle seg. Nyskaping skjer ikke bare ved å sprenge grensene for hvem som kan skape dansekunst. Innovasjon skjer også i kraft av egenutvikling innen eget fag. Koreografer med sterkt koreografisk særpreg – som bryter barrierer, utfordrer og overrasker – har ofte mange års erfaring innen sitt fag der de har fått tid til å utvikle og utforske eget uttrykk.

Hvordan mastergradstudentene i koreografi ved KHiO 2010 – 2012 tenker om koreografrollen, kan leses på Danseinformasjonens hjemmeside [1]: “Snarere enn tre koreografer in spe med hvert sitt kunstneriske prosjekt, framstår de som et kollektiv med en karakteristisk åpenhet og pragmatisk holdning til rollen som koreograf.” Her følger noen av deres uttalelser.

Den ene sier: “For meg har det å koreografere mer og mer blitt en naturlig og veldig spennende del av det å være dansekunstner.” Den andre sier: “For meg er det dessuten også viktig å fortsatt kunne være utøver og ha muligheten til å jobbe variert med ulike prosesser og folk.” Den tredje tilføyer: “Det tror jeg vi alle vil.” Den første sier: “Jeg oppfatter ikke rollene i dansefeltet som så delte lenger eller arbeidet som adskilt. Er ikke skillet mellom koreograf og danser litt gammeldags?”

Det kommer altså klart fram at de tre koreografene in spe ser på koreografrollen som en del av noe annet, nemlig det å være “dansekunstner”. Skillet mellom koreograf og danser sees også på som litt gammeldags.

Som kontrast til de tre sine oppfatninger fremstår Ingun Bjørnsgaard, den internasjonalt anerkjente norske koreografen, med sitt svar på følgende spørsmål fra samme intervjuer: “Hvordan ser du på din rolle som koreograf i dag?” Ingun Bjørnsgaard svarer: “Jeg har vært koreograf så lenge at jeg ikke tenker på det som en rolle, det er det og den jeg er.” [2]

Den økende flyktigheten og mobiliteten i koreografyrket og de trender som jeg over har pekt på gjør at det distinkte ved koreografrollen svekkes. Den dominerende betegnelsen er blitt ”dansekunstner” og denne betegnelsen inkluderer dansere, koreografer og pedagoger. Bruken av begreper og betegnelser har konsekvenser: Vår tenkning ledes, og nissen følger med på lasset. Samlebetegnelsen ”dansekunstner” leder tanken mot noe enhetlig, og vi mister av syne vesentlige distinksjoner mellom ulike typer dansekunstnere med hver sin faglige kjernekompetanse. Egenarten til de ulike fagene innen dansekunsten utjevnes og svinner. Den samme effekten har det forhold at dansekunstnerne er organisert i samme fagforbund. Til forskjell fra kunstnere som regissører og komponister har ikke koreografer et eget fagforbund. Det kan være en styrke at dansekunstfeltet samlet taler med én stemme, men dette blir ekstra krevende når ett av fagene – danserne – er i så stort flertall innen forbundet. En risikerer å skyve eksisterende interessemotsetninger under teppet.

Spørsmålet er om denne utviklingen som her er beskrevet er en styrke eller en svakhet for dansekunsten. Det handler i stor grad om fremtidens virkelighet for koreografene, men viktigst er konsekvensene for dansekunsten. Derfor trenger vi en offentlig faglig debatt.

Manglende faglig diskurs De fleste fag på høgskole- og universitetsnivå har organisatoriske kjennetegn og virkemidler som anvendes til å fremme faget – for eksempel gjennom å tydeliggjøre fagets verdigrunnlag og gjennom å begrunne fagets og de uteksaminerte kandidatenes bidrag i samfunnet. Typiske virkemidler er fagtidsskrifter og profesjonsorganisasjoner som fungerer som arenaer for offentlig diskusjon om faget. Koreografifaget skiller seg her ut. I Norge er det ingen fagtidsskrifter innen koreografi. Den faglige diskursen om koreografifagets egenart og identitet er i beste fall beskjeden.

Den manglende faglige diskurs bidrar til faglig utydelighet og rolleblanding. Målet bør være at dansekunsten og dansekunstnerne vinner i kvalitet. Dansere bruker år for å perfeksjonere sine teknikker og ferdigheter for å bli profesjonelle. Det samme bør vel gjelde koreografer?

Antall danseforestillinger øker, men dans blir knapt anmeldt i mediene. Den faglige diskursen som her etterlyses vil også kunne bidra til vekst i dansekritikken. Det vil bli skapt større innsikt og et språk for dansekritikk. Dansekritikk kan fungere som kvalitetskontroll og kvalitetsoppmuntring. Til å fremme dansekunsten.

Gjennom en allsidig faglig diskurs vil koreografifagets fundament – dets kjerneverdier – bli tydeligere og videre utviklet. Det vil fremtre med større selvstendighet. I dette ligger en stor utfordring for fagets representanter, her inngår også innehaverne av de fremste utdanningsstillingene innen faget, til å klargjøre sine posisjoner i en offentlig faglig diskurs. Faget er bærebjelken for enhver profesjon og uten at fagets identitet er klar, og utøverne identifiserer seg med den, vil profesjonen forvitre. Yrket likeså.

[1] http://www.danseinfo.no/10-sporsmal/1187-10-sporsmal-til-koreografistudentene

[2] http://www.dance.no/10-sporsmal/898-10-sporsmal-til-ingun-bjornsgaard