Birgitta Englin er påtroppende sjef for Svenska Riksteatern. Hun er også leder for “Genuskomkittéen” som er nedsatt av den svenske kulturministeren Marita Ulvskog, og som skal undersøke hvordan det står til med likestillingen i svensk teater. Hun var i Oslo under Nordiske Teaterdager, og deltok i seminaret Kvinner i mannsroller: Sysselsettingstiltak, fiks idé eller kunstnerisk … Les mer
Trenger vi kjønnskvotering i teatret?
Publisert
14. juni 2004
Sist endret
26. mai 2023
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/trenger-vi-kjonnskvotering-i-teatret/
Svenskene utreder likestillingen i teatret, og har nedsatt en “genuskommitté” som skal avgi sin innstilling på Kvinnedagen, 8. mars 2006. Ett eksempel til etterfølgelse? Seminaret om Kvinner i mannsrolle vekket stort engasjement blant deltakerne.
Sverige har nedsatt en egen “genuskommitte för teater, musik och dans. Ordförande för kommittén är regissören Birgitta Englin.(…) I uppdraget ingår att analysera dagens genus- och jämställdhetssituation och lämna förslag till förändringar. Utgångspunkten är att både kvinnors och mäns erfarenheter, kunskaper och värderingar ska tas tillvara för att berika och påverka utvecklingen inom området. Inte minst viktigt är att fånga upp frågorna redan innan de hamnar på scenen. Den 8 mars (på internationella kvinnodagen) 2006 ska kommittén lämna sitt slutbetänkande till regeringen.” Men som spiller kvinneroller har lange tradisjoner i teaterhistorien. Kvinner i mannsrolle er et fenomen av nyere dato. Men på Betty Nansen Teatret i København ble Molières Misantropen nylig satt opp med kvinner i alle rollene. På Stadsteatern i Stockholm spiller Helena Bergström Hamlet, mens Shakespeares Julius Caesar til høsten settes opp med bare kvinner i Århus.
Menn er fortsatt overrepresentert
Skuespiller og regissør Birgitta Englin, som snart overtar som sjef for Svenska Riksteatern, fortalte at hun hadde nølt lenge før hun sa ja til å lede genuskomiteen. – Den gangen menn spilte kvinneroller, anskueliggjorde de kvinnens underlegne stilling i samfunnet, sa hun. – Men i dag er det mannen som holder på å miste sin posisjon. Det er ingen tvil om at det er gunstig for meg at jeg er kvinne. Likevel er det ingen tvil om at teatret ligger bedrøvelig langt etter hva likestilling angår. Kvinnene er fremdeles marginalisert, slo hun fast. Teatersjef for Svenska Teatern i Helsingfors, Johan Storgård, kjente til prosjekter der kvinner i mannstoller var blitt brukt som sysselsettingstiltak. – Det har hendt at disse prosjektene har lykkes. Likevel er jeg overbevist om at det eneste som legitimerer et slikt prosjekt er at det oppstår på grunn av en kunstnerisk idé. Det er riktig at samfunnsrollene er i ferd med å forandres, og det stilles i dag tøffe krav til mannen. Det er også riktig at det utdannes svært mange skuespillere, ikke minst kvinner. Men jeg er imot alle andre utgangspunkt enn det å skape kunstnerisk holdbare oppsetninger. Jeg mener dessuten at de gode skuespillerne alltid vil klare seg.
Problemstilling som engasjerer
Problemstillingen engasjerte salen sterkt. Naturlig nok var det mange kvinner som grep ordet, og de fleste var hjertens enige med Birgitta Englin i at kvinnene fremdeles er marginalisert i teatret. I stedet for å spørre teatersjefene hvorfor det er så få kvinner i deres oppsetninger, burde man spørre dem hvorfor de alltid har med så mange menn, ble det hevdet. Det ble også påpekt at kvinnene ofte internaliserer sin underlegne situasjon: Langt færre kvinner enn menn søker teatersjefstillinger, og mens mannlige regissører er flinke til å komme med forslag om oppsetninger de vil lage, og stå på til de har fått det til, nøyer kvinnelige regissører seg ofte med å ta de oppdragene de blir tilbud.
Et skjold mennene holder framfor seg
Problemet om sterkere kvinnerepresentasjon i teatret ble allerede ivrig debattert på fjorårets Teaterbiennale i Uppsala, og den debatten var nok en medvirkende årsak til at den svenske kulturministeren Marita Ulvskog i mars i år nedsatte Genuskommittéen. De svenske deltakerne var da også de ivrigste deltakerne i debatten på Det Norske Teatret fredag. Selv om Birgitta Englin påpekte at feminismen, som alle progressive bevegelser, vil kreve sine ofre, at likestillingsprosessen ikke alltid tar humanistiske eller kunstneriske hensyn, var det likevel ikke tvil om at hun hadde valgt side. – Feminismen vil nok en dag måtte stå til ansvar for sine overtramp, sa hun. – Men ingen stiller spørsmålet om teatret er et sysselsettingstiltak for en mengde middelaldrende menn. Og påstanden om at kunstnerisk fornyelse er det eneste som legitimerer et prosjekt, er rett og slett et skjold mennene holder framfor seg.
