Illustrasjon. foto: Anders Hofseth, NRK Beta

Trenger vi en ny teaterpolitikk?

SEMINAR: – Bortkastet arbeid, mente kulturredaktør Monna Dithmer om scenekunstrapporten Veje til Udvikling, som hun selv har vært med på å skrive. Hvordan få en fruktbar diskusjon om teaterpolitikk? I februar inviterte TeaterTanken til seminaret Ja, vi elsker teater.

Det satt ingen politikere på benkeradene da TeaterTanken inviterte til seminaret ”Ja, vi elsker teater” om hvorfor og hvordan staten skal subsidiere teater, men salen var fullsatt av scenekunstnere.

TeaterTanken hadde invitert Denis van Laeken, teatersjef ved Monty Kultuurfaktorij i Belgia, Joris Janssens, direktør ved Vlamske Teaterinstitut samme sted, Monna Dithmer, en av forfatterne bak den danske scenekunstrapporten Veje til Utvikling og Remi Nilsen, redaktør i Le Monde Diplomatique til samtale. Sammen med fire representanter fra TeaterTanken skulle de stake ut flere mulige retninger for norsk teaterpolitikk i framtida.

Velferd og kunstnerisk kvalitet
Marius von der Fehr fra TeaterTanken åpnet med å minne om at mens politikken for det norske scenekunstfeltet i dag har mål for høy kunstnerisk kvalitet, mangfold, nyskaping og forvaltning av kulturarven, står det lite om en velferdspolitikk for scenekunstnere. – Uten å ta velferdspolitikk med i betraktningen, berøres ikke selve vilkårene for scenekunstproduksjonen, sa Fehr.

Les mer: Kulturdepartementet utreder kunstnerøkonomi (24.02.14)

TeaterTanken mener også at teater som kunstform har spesifikke muligheter for kultur- og demokratibygging, og at det her ligger en nøkkel til å spesifisere og forbedre de mer luftige målsettingene om å nå hele befolkningen og å forvalte kulturarven.

 

Kvalitet fremst
Siden 2010 har de rundt 50 medlemmene i tankesmien TeaterTanken arbeidet med en pamflett om norsk teaterpolitikk. Seminarkvelden fredag startet med at fire av dem – Marius von der Fehr, Pia Maria Roll, Hans Henriksen og Ingvild Holm – på skift leste gjennom pamfletten høyt for publikum. Teksten er fortsatt under utvikling, og TeaterTanken ønsker innspill fra feltet.

TeaterTanken har delt opp sine forslag til endringer i teaterpolitikken i to; i strakstiltak og langsiktige tiltak. Den første delen er i følge dem selv relativt enkle prosjekter som kan innføres uten store vanskeligheter de neste årene. Den andre delen er mer gjennomgående tiltak som de mener det burde arbeides for å gjennomføre på lenger sikt.

Ett av strakstiltakene TeaterTanken foreslår, er å åpne Centralteatret, som er eid av Oslo Nye Teater. for en ny byteatermodell.

Les mer: Oslo Nye for barn og unge? (07.03.13)

– Vi ønsker at Centralteateret utvikles til et eksprimenterende, ikke-kommersielt byteater, et levende kulturhus, hvor man kan undersøke byens identitet, kunstnerisk organisering og mangfold. Det er åpenbart at Oslo trenger et eget byteater, et sosialt og diskursivt møtested hvor vi kunstnerisk kan undersøke byens identitet, som jo har gjennomgått en dramatisk endring de siste årene, sa Pia Maria Roll.

Det flamske miraklet
Etter opplesningen av pamfletten introduserte Pia Maria Roll de to gjestene fra Belgia – representanter for det arrangørene kalte ”Det flamske teatermirakel”. I Belgia er flere av tiltakene TeaterTanken foreslår i sin pamflett, angivelig gjennomført.

Joris Janssens, direktør ved forsknings- og ressurssenteret Vlaamse Theaterinstituut (VTi) i Belgia, har vært med på en større feltanalyse om praksis og politikk for scenekunst i Flandern. Målet med analysen har vært å gi en innledende impuls til debatt om hvordan det skal jobbes videre med en bærekraftig scenekunstpraksis og -politikk.

Janssens fortalte om forholdene for scenekunstnere i Belgia gjennom de siste 40 årene og presenterte den historiske utviklingen av hvordan belgiske teatre er organisert og subsidiert.

Janssens kunne berette at det er markant vekst i scenekunstfeltet i Belgia i dag. Hovedtendensen i teaterlivet er at det er mye fleksibilitet og samarbeid mellom grupper både nasjonalt og internasjonalt, og det lages mange crossover-forestillinger. Det er mange teaterkunstnere i arbeid, men færre produksjoner per kunstner per år enn tidligere, og antallet produsenter per produksjon øker.

– Denne tendensen byr på utfordringer for feltet, sier Janssens. – Internasjonalt samarbeid er sårbart, blant annet på grunn av den økonomiske krisen. Feltet blir fragmentert, og det blir mange kunstnere med få arbeidsmuligheter. Dette gjør igjen at kunstnerne tar mindre risiko. Det trengs mange flere egenskaper enn det rent kunstneriske når man som frittstående scenekunstner skal ”organisere seg selv”.

I Belgia er hovedtendensen at all teaterproduksjon, uavhengig av størrelse på institusjonen, kontinuerlig kvalitetsvurderes. Her hjemme har også Kulturdepartementet under de rødgrønne tatt initiativ til et prøveprosjekt som har som mål å utvikle kriterier for kvalitetsvurdering av offentlig støttede teatre. I skrivende stund er et tilsvarende prøveprosjekt i gang i landets symfoniorkestre.

Les mer: Hvordan vurdere kvalitet? (20.06.13)

 

Kunst vs kultur
Så tok Denis van Laeken, teatersjef ved Monty Kultuurfaktorij i Antwerpen, Belgia, over talestolen, og utfylte om historien til organiseringen av teatrene i Belgia. Han kunne blant annet fortelle at statens subsidier har stimulert mye kunstnerisk spennende arbeid.

van Laeken mener det er viktig å skille helt mellom begrepene kunst og kultur. Kunst betyr ”å skape noe nytt”, kultur betyr ”å reprodusere”, sier han.

– Jeg vil råde TeaterTanken til å skille mellom disse to i sin pamflett også. Vektlegg kunsten framfor kulturen!

Selv om han er fornøyd med mye, er Van Laeken også bekymret over utviklingen i Belgia. I følge ham er det nå en tendens til at kunstnerne tilpasser seg myndighetenes krav i for stor grad – fordi det har blitt så mange ”om beinet”.

-Før kunne vi konsentrere oss om å produsere og formidle vår kunst. Nå må vi bruke mye mer energi på et forsvar for kunsten: Hvorfor er teaterarbeidet viktig? Hvorfor skal staten sponse kunsten?

Etter Janssens og van Laekens presentasjoner var flere interesserte i å høre mer om forholdene for scenekunstnere i Belgia.

– Er det sant at dere har arbeidsledighetstrygd også for scenekunstnere? lød et av spørsmålene fra salen.

– Ja, vi har et sosialsystem der også frilanser-kunstnere kan søke om arbeidsledighetstrygd om de er mellom prosjekter. De må kunne gjøre rede for det siste prosjektet de deltok i, fortalte de to belgierne.

 

Arbeid vs kunst
Remi Nilsen, redaktør for den norske utgaven av Le Monde diplomatique, representerte et utenfrablikk på seminaret.

– Jeg er forbløffet over dagens enerådende politiske tendens der arbeid er alle tings mål og mening. For de gamle grekerne var målet nettopp å redusere arbeidet til et minimum for å vie seg til kunst og vitenskap, sa han. – Hva er egentlig meningen med arbeid? Økonomisk vekst dreier seg om å effektivisere arbeidet, likevel er dogmet nå at man skal sysselsette folk – keep them busy. Burde ikke heller automatiseringen, effektiviseringen og rasjonaliseringen rydde plass til å produsere mer kunst?

I sitt innlegg poengterte Nilsen hvordan kunst i dagens norske diskurs ofte anses som uviktig, mens innovasjon og nyskaping derimot er viktig.

– Nå finansierer vi arbeid for arbeidets skyld. Vi burde heller finansiere kunst for kunstens skyld! proklamerte han, og avsluttet med å fremme tanken om borgerlønn som en mulig løsning på subsidierings-knuten.

Et feilgrep
– This is a story of failure!, sa kulturredaktør i avisen Politiken, Monna Dithmer, og kastet rapporten Veje til Utvikling ned på scenegulvet – en rapport hun selv har vært med på å skrive om nye retninger og modeller i dansk teaterpolitikk. I følge Dithmer selv var dette delvis bortkastet arbeid, rapporten forandret veldig lite.

Den danske kulturministeren nedsatte i 2008 et utvalg for å se på de største utfordringene for scenekunsten i landet. Målet med undersøkelsen, som munnet ut i rapporten Veje til Utvikling, var å formulere en visjon for scenekunstområdet som helhet.

– Vi forsøkte å lufte flere tanker for scenekunstnerne: Hva om alle teatre, all scenekunst. fikk penger basert på kvalitetsvurdering? Hva om for eksempel en viss prosentandel av alle solgte billetter gikk til et teaterfond som alle kunne søke på, på like fot? forteller Dithmer.

Forslagene møtte etter sigende stor motstand fra institusjonsteatrene, som mente at tankegangen var for sentralistisk.

– Ok, dette var vi kanskje enige i. Men likevel fikk vi myndighetene til å reflektere: Hvorfor gir jeg ut disse pengene? Er det på grunn av vane eller kvalitet?

Selv om visjonene i rapporten møtte mye motstand, har det bidratt til en ny giv i teaterfeltet i Danmark nå, mente Dithmer. Man kan blant annet se et økt samarbeid på tvers mellom grupper og institusjoner.

Drøm om teater som en selvfølge?
Etter en kort diskusjon i salen, reiser Denis van Laeken seg og proklamerer: ”Vi må slutte å snakke om hvorfor vi skal eksistere, å forsvare vår eksistens. Ingen andre profesjoner bruker så mye på energi på det. Vi må framstå med mer pondus og selvtillit!”

Monna Diethmer kommenterer tørt:

– Fra et dansk perspektiv må jeg si ”I think you’re dreaming”.

– Well, maybe it’s time for dreaming, then? svarte van Laeken.

Pia Maria Roll fra TeaterTanken oppsummerte seminarkvelden med en oppfordring til å diskutere videre:

– Dette var en start, og vi oppfordrer miljøet til å ta diskusjonen videre. Den viktigste debatten rundt teaterorganiseringen handler ikke om økonomi, men om ideologi. Diskusjonen tvinger fram en tenkning rundt kunstsyn, som igjen fordrer en tenkning rundt samfunnsstruktur og menneskesyn. Dette er tidens levende diskusjoner, det håper jeg de blir for oss også. Vi må tenke at det er gøy og livgivende å diskutere dette!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER