Foto: Erik Berg

Traust tragedie

Operaens innleide versjon av Lucia di Lammermoor inneholder enkelte strålende sangprestasjoner og en gjennomført scenografisk idé, men greier likevel ikke å utnytte materialets potensial, eller kanskje snarere, overskride dets begrensninger.

Annilese Miskimmons første oppsetning som operasjef, Donizettis Lucia di Lammermoor, er en leieproduksjon fra English National Opera. Den slags skal det visst bli mer av fremover, i hvert fall i følge hennes egen uttalelse i programmet: “Et av mine ønsker for de kommende sesongene er å presentere dere for noen av de beste internasjonale produksjonene”. Et potensielt urovekkende utsagn, etter min mening. Hva betyr det? Er det ikke viktigere å bygge opp vårt eget operahus? Eller snarere, videreføre forrige operasjef Per Boye Hansens arbeid med å produsere oppsetninger i verdensklasse og gjøre den norske Nasjonaloperaen til en selvstendig størrelse i internasjonal sammenheng? Nå kan det selvsagt godt hende at akkurat dét er et av hennes andre og minst like sterke ønsker, men det sier ikke teksten noe om. Hvor urovekkende det er, avhenger naturligvis også av hvor mange “noen” er. Er det én oppsetning i sesongen? Halvparten? To tredjedeler? Og er det som nå, snakk om å leie inn selve produksjonen, men med ny besetning (delvis) fra eget hus, eller skal hun leie inn hele produksjoner fra utlandet så de blir som rene gjestespill å regne? Jeg skal være forsiktig med å forhåndsdømme. Vi har ennå ikke sett hvordan hennes første hele egenprogrammerte sesong blir, og en leieforestilling i ny og ne er kanskje ingen krise i seg selv. Jeg synes bare det er en besynderlig ting å trekke frem som et uttalt mål.

Mer bel canto
I alle tilfelle er ikke denne første innleide oppsetningen veldig beroligende. Den forrige premieren på Operaen var Bellinis Norma, og dette er således den andre nye oppsetningen på rad fra den såkalte bel canto-sjangeren, der Rossini, Bellini og Donizetti regnes som de viktigste komponistene. Utfordringen med dette repertoaret er at handlingen i seg selv ofte er underordnet, og den dramaturgiske oppbygningen må vike for lange passasjer der sangerne skal få briljere. Det krever sin mann eller kvinne på regisiden å gi sangen nok plass og samtidig holde spenningen oppe gjennom tomrommene i handlingsforløpet. Jeg vil påstå at Lucia di Lammermor er enda mer utfordrende enn Norma i så henseende: I sistnevnte opera er det i det minste en underliggende politisk-historisk konflikt, og karakterene, spesielt Norma selv, har sterke motstridende følelser og flere lag å spille på. I Lucia di Lammermor er derimot stor sett hele dramaet godt plassert på overflaten, og English National Opera sin oppsetning gjør få forsøk på å grave under den.

Lucia di Lammermor hadde premiere i 1835, og vi befinner oss i dens samtid, i utkanten av den skotske overklassen. Enrico forsøker å redde familien fra økonomisk ruin ved å gifte bort sin søster Lucia til den velstående Arturo. Lucia nekter, for hun har i all hemmelighet falt gjensidig pladask for Edgardo, den lutfattige sønnen av slektens erkefiende. Når denne forbindelsen kommer for en dag, blir Enrico rasende. Ved hjelp av diverse manipulerende appeller til Lucias pliktfølelse og løfter om lønn i himmelen, kombinert med bedragersk renkespill for å få Edgardo til å virke som en utro slask, lykkes Enrico og hans medhjelpere med å overtale henne til å inngå ekteskapet. Lykkelig uvitende om årsakssammenhengene blir Edgardo rasende når han finner ut at hans elskede har gått hen og giftet seg med noen andre, og han forbanner henne for å ha sveket ham. Alt dette blir for mye for Lucia, og på bryllupsnatten dreper hun Arturo og forsvinner inn i sin egen drømmeverden av hallusinasjoner, før hun kort tid senere dør av sorg og utmattelse. Når Edgardo hører at Lucia er død, tar han sitt eget liv.

Lucia som offer
Et element som potensielt kan skape dybde i fortellingen, er spørsmålet om Lucias sinnstilstand. Scenen etter drapet er en av operahistoriens mest kjente “galskapsscener”, men hvor “gal” er hun egentlig? Går hun fra forstanden, eller redder hun seg selv fra den dypt urettferdige situasjonen som broren – helt i tråd med rådende samfunnsorden – har satt henne i? Er hun kun et offer, eller kan drapet tolkes som et oppgjør med overmakten? Dette problematiseres grundig i programmet, særlig i Hedda Høgåsen-Hallesbys balanserte redegjørelse av Lucias resepsjonshistorie og “galskapens” mulige tolkninger, der hun trekker paralleller til hvordan brysomme kvinner gjennom tidene er blitt holdt nede med beskyldninger om sinnssykdom og diagnosen “hysteri”. Diskusjonen antydes også i scenebildene: Kostymedesignet er gjennomført viktoriansk, komplett med flosshatter, korsetter, kyser og spaserstokker med kulehåndtak, samtidig som bygningen de befinner seg i ligner et nedslitt sanatorium. Den spartanske skittenhvite innredningen og de korrekt antrukne borgerne i svart og grått skaper en trykkende, dyster stemning, og gir inntrykk av at hele samfunnet er et galehus.

Det later imidlertid ikke til at denne dimensjonen er til stede i regien. Historien fortelles rett frem som den er, og karakterene fremsynger sine ærender uten omsvøp eller undertekst. Lucias offerrolle er utvetydig. Hun presenteres som et forsvarsløst lite barn, som tripper keitete rundt i rutete kjole og leker teater med dukkene sine, omgitt av slemme mørkemenn, og galskapsscenen er så tradisjonell som den får blitt. Lucia vaser rundt i blodstenkt kjole, fjern i blikket, og er bare uskyldig, forvirret og lidende. Denne tolkningen forsterkes av at Enrico fremstilles som en truende, herskesyk overgriper som stadig klår på søsteren og stirrer henne i senk med et sykelig ondt glis. Samspillet mellom Lucia og Enrico blir en dans mellom overgriper og offer, mellom Godt og Ondt, og spørsmålet om det egentlig er samfunnet som er forskrudd, som legitimerer denne typen tvangsekteskap og menneskehandel, blir pent liggende i kulissene. Lucias skjebne er uten tvil hjerteskjærende, men når karakterene blir såpass endimensjonale og historien fortolkes like svart-hvitt som scenebildets fargepalett, er det vanskelig å virkelig leve seg inn i den.

Fine musikalske øyeblikk
I Norma ble en ellers middels forestilling reddet av musikken, særlig av storslagne sangere med eventyrlig formidlingsevne. Her skjer dette bare delvis. Etter å ha vært litt unnselig i de to første aktene, traff Henriette Bonde-Hansen (Lucia) en nerve i den nevnte galskapsscenen. Hennes spektakulært intime og lyriske tolkning av denne milelange og teknisk krevende passasjen var alene verdt en tur i Operaen. Yngve Søberg (Enrico) sin stemme er nydelig og uttrykksfull og bærer godt, men den må kjempe om oppmerksomheten med all regien han har fått. Jeg skulle ønske han hadde fått lov til å stå mer stille mens han sang, og for eksempel sluppet å krabbe så mye rundt på gulvet. Ivan Magrì (Edgardo) har visstnok vært Pavarottis elev, og det høres. Han mestrer den italienske stilen til fingerspissene og stemmen hans er imponerende seig og komprimert. Jeg savner dog et ørlite innslag av varme, men det er nok bare en smakssak. Jens-Erik Aasbø (Raimondo) sin runde bassbaryton har en sjelden klarhet i dybden, men han virker i blant litt kortpustet og luftig i de litt høyere partiene. Både orkesteret og koret manglet noe av sin vanlige gnist, og presisjonen var ikke helt på topp, men det fantes absolutt noen høydepunkter. Blant annet i den store fellesscenen under bryllupet i annen akt hørtes det ut til at alt stemte, og kor, orkester og solistensemble virket svært godt samkjørt.

Under forestillingen satt jeg og tenkte på om Lucia di Lammermoor egentlig har tålt tidens tann, eller om historien i det hele tatt er interessant nok i seg selv. Jeg vet ikke svaret. Uansett forstår jeg at det er fristende å sette den opp på grunn av den vakre musikken. Men opera på sitt beste er etter min mening en symbiose mellom musikk og handling, og for at Lucia skal bli virkelig gripende, tror jeg man må finne innfallsvinkler og grave seg nedover og innover i en helt annen skala enn det English National Opera har gjort her.

 

 

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER