Foto: Per Heimly. Instruktør, scenograf og kostymedesign: Bård Lie Thorbjørnsen. Lysdesign: Steinar Lohne. Kostymemaker: Ann Majbritt Eriksen

Trangt rom, trang regi

Human Zoo forteller en viktig historie. Dessverre er det som om det trange rommet som den samiske familien befinner seg i har forplantet seg i regien og hindrer mer enn den forløser potensialet.

I 1914, i forbindelse med hundreårsjubileet for Norges grunnlov, ble det arrangert en stor utstilling i Frognerparken som skulle vise Norges utvikling fra bondesamfunn til industrisamfunn. For å trekke folk ble det etablert en egen fornøyelsesavdeling med berg-og dalbane, miniatyrjernbane, karuseller, skytebaner og, ikke minst, bak en egen innhegning, en «negerlandsby». Der skulle det «autentiske» livet i Afrika vises fram av ekte, svarte mennesker fra det myteomspunne Kongo, som fram til 1960 var en belgisk koloni, men menneskene som ble utstilt var egentlig fra Senegal. Vi ble ettertrykkelig minnet om Kongolandsbyen i det omstridte kunstprosjektet av samme navn, på samme sted i 2014.

Fenomenet var del av en kolonialistisk europeisk og nord-amerikansk trend gjennom store deler av 1800-tallet og fram til 1930-tallet, med menneskelige dyrehager, eller human zoos. Der ble «primitive» grupper av mennesker, kledd i autentiske drakter og utstyrt med sine hverdagslige bruksgjenstander, sendt ut på turné til dyrehager, fornøyelsesparker, museer som underholdning og/eller en slags etnografisk folkeopplysning. Dette gjaldt selvsagt også den samiske befolkningen, hvis del av denne historien nå er blitt dramatisert av Kathrine Nedrejord med tittelen Human Zoo. Teksten er blitt utviklet under vingene til Dramatikkens Hus og settes opp av Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš som gjestespill, for første gang i historien på Nationaltheatret hvor Kathrine Nedrejord for tiden er husdramatiker.

Lovende start
Scenograf og regissør, Bård Lie Thorbjørnsen, har med enkle midler; et utstoppet reinsdyr, skjelettet av en gamme, et bål med en gryte over; designet en utstillingsleir for en samefamilie. Bak henger noe som ser ut som datidas scenografiske fotobakteppe, et malt bilde med blå himmel, skyer og hvite vidder. I disse omgivelsene, bak en enkel innhegning står en familie; mor, far, to døtre og en bestemor og stirrer på publikum, som om det er vi som er på utstilling. En lovende start!

Human Zoo forteller historien om hvordan den ytre undertrykkelsen forplanter seg i familiens indre liv, som en slags splitt og hersk-effekt, i en tenkt bevegelse fra det frie livet på den store, vide vidda til presset og den konstruerte etterlikningen i den trange leiren. Jo trangere det blir, jo mer strides familiemedlemmene. Mor (Mary Sarre) er et slags familieoverhode, og er den som har inngått avtalen på vegne av familien, mens far (Nils Henrik Buljo) lunter apatisk, småprotesterende etter. Historien er i stor grad sett med det åpne, naive og gradvis mer innsiktsfulle blikket til de to døtrene (Eila Ballovara Varsi og Marte Fjellheim Sarre), fortalt rett fram, med ansiktet mot publikum, som en suksessiv gjennomgang av minner om livet i leiren, i en veksling mellom fortelling og spill. Bestemor (Anitta Suikkari) er den vise, eldre som rører rundt i gryta, roer ned barnebarna og får dem til å sove.

Utforskning av historien
Beaivváš fortsetter, i oppsetning etter oppsetning, sin utforskning av historien til den samiske befolkningen som teatret er til for. Det er i seg selv et viktig, bevisstgjørende arbeid som tangerer tilsynelatende mer brennende og aktuelle historier om rasisme og undertrykkelse av minoriteter. Sånn sett angår disse oppsetningene oss alle.

Dessverre holder ikke resten av forestillingen hva starten lover. Det er som om det trange rommet som den samiske familien befinner seg i har forplantet seg i regien og hindrer mer enn det forløser potensialet i teksten og hos skuespillerne. Det Nedrejord gjør er jo på enkelt vis å fortelle den viktige og komplekse historien om hvordan den undertrykte forvalter sin egen undertrykkelse. Men igjen er det som om teksten tas bokstavelig, som tekst, og at man glemmer mye av det potensialet som ligger gjemt i tomrommene bak og mellom ordene. I enkelte scener og i glimt viser skuespillerne hva som bor i dem, men som det ikke ser ut til at de får rom til å spille ut.

Den prisbelønte scenografen Bård Lie Thorbjørnsen debuterte som regissør på Nordland teater i februar i år med Tarjei Vesaas’ Fuglane som, ifølge Klassekampens anmelder Amund Grimstad, var «ei velspela framsyning som borar djupt ned i sjelelivet til hovudpersonen». Jeg merker meg imidlertid at Thorbjørnsen da hadde med seg to koreografer med røtter innen blant annet butoh-tradisjonen, Kyuja Bae og Katarina Skår Lisa.

I dance you
Begge disse koreografene har i sine masteroppgaver utforsket ulike sider av samisk kultur. Bae sammenlikner sin dansepraksis med joiken: «As the way, how Sami people Joik someone, something or somewhere that they care for, I dance You». Skår Lisa forholder seg i sin oppgave til det landskapet hennes forfedre kommer fra, i Varanger i Finnmark. Det er presis det Human Zoo mangler: en fysisk, spirituell, koreografisk dimensjon som gir aktørene rom til å spille ut hvordan samefamiliens stadig trangere tilværelse langt borte fra der de hører hjemme, setter seg i kropp og sinn. Dette blir ytterligere aksentuert av den sensitive musikken til komponisten, Beaivváš-veteranen Roger Ludvigsen, som i denne sammenhengen kunne ha fungert perfekt som lydspor. Dessverre blir heller ikke det potensialet utnyttet. Her skal også Nationaltheatret arresteres for, på sin nettside, å ha utelatt Ludvigsens navn fra oversikten over det kunstneriske laget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER