S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anette Therese Pettersen – 2. desember 2015

Tradisjonelt og spektakulært

Doktor Proktors prompepulver. Agder Teater, Kilden 2015. Foto: Agder Teater


Publisert
2. desember 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Agder Teater Doktor Proktors prompepulver

Basert på Jo Nesbøs bok Dramatisert av: Morten Joachim, Ane Skumsvoll og Ivar Nergaard Regi og bearbeidelse: Jostein Kirkeby-Garstad Scenografi og kostymedesign: Dagny Drage Kleiva Lysdesign: Shane Burke Lyddesign: Simen Hefte Mask: Helga Flateland Med: Elias Holmen Sørensen, Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Ina Maria Brekke, Anne Ma Usterud, Lasse Vermeli, Sondre Krogtoft Larsen, Yngve Berven, Emilie Tverbak Skolemusikk: Høvåg Brass Band, Randesund skolemusikk, Torridal Skolemusikkorps og Møvik og Sjøstrand skolemusikk Agder Teater, Kilden, Opera- og teatersalen, 20.november 2015 http://www.kilden.com/Billett-og-program/Programoversikt/Doktor-Proktors-prompepulver


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/tradisjonelt-og-spektakulaert/
Facebook

KRITIKK: Agder Teaters versjon av Doktor Proktors prompepulver legger seg visuelt og dramaturgisk tett opptil filmversjonen av boka – og vingler mellom det animerte og regelrett revy, skriver Anette Therese Pettersen.

Det er nesten fullsatt i Kildens teater- og operasal, og det ligger et slags sus over salen. En lyd jeg ikke først klarer å plassere, som jeg innledningsvis tror er en slags trommellyd – et lydspor laget spesielt for forestillingen, men som jeg plutselig skjønner er den jevne lyden av uendelig mange barn (og voksne) som knitrer med godteposer! Det faktiske lydsporet til Doktor Proktor viser seg å være et knippe melodier hentet fra ulike verker av Grieg (blant annet Peer Gynt-suiten), som utgjør et passe corny uttrykk sammen med den visuelle korpsestetikken som preger Doktor Proktor-universet.

Jo Nesbøs bøker om Doktor Proktor har gått sin seiersgang på papiret, som film og som teater. For den som ikke kjenner til historien i Doktor Proktors prompepulver: Gutten Bulle flytter inn i Kanonveien i Oslo. Han har bodd i alle fylker i landet og siterer hyppig fra boka Dyr du skulle ønske ikke fantes. Han flytter inn ved siden av Lise, som bor sammen med sine foreldre – hvis far er Kommandant. Utviklingen av vennskapet mellom Lise og Bulle utgjør en akse i forestillingen. I det samme nabolaget bor den halvgærne professoren Doktor Proktor, som bruker tiden på å finne opp nytteløse ting – som prompepulver og selvlysendepulver. Når vi legger til at (den onde) millionæren Herr Thrane, og hans to tykke, dumme og slemme sønner Trym og Truls bor i samme nabolag, ligger alt til rette for konflikter.

I henhold til Nesbøs bok er Bulle svært liten av vekst. Og i manuset refereres det stadig til at Bulle er bittebitteliten, samtidig som rolleinnehaver i denne iscenesettelsen ikke er det. Tekst og fremtoning står slik i skarp kontrast til hverandre, og det fremstår noe uforløst her, siden alle de andre elementene er tydelig dimensjonerte. Forestillingens uttrykk er animert og komisk og drar klare veksler på tegneserieuniversene – og om dette hadde vært overdrevet enda mer, ville muligens misforholdet mellom teksten og det sceniske vært endret. Slik det er nå fremstår det derimot som en tekstlig dimensjon som ikke er helt løst.

Fargesprakende og godt ensemblespill Scenograf Dagny Drage Kleiva har stått for en fargesprakende scenografi, i både sukkertøy-, kommune- og kloakknyanser. Bruk av dreiescene gir mulighet for mange ulike oppsett, og handlingen forflyttes effektivt mellom en rekke arenaer. Det animerte uttrykket med utstrakt bruk av basisfarger (mange store flater), fungerer også godt i dette. Skuespillerne holder et imponerende høyt energinivå, særlig tatt i betraktning at flere av dem tilbringer nesten like mye tid med å skifte kostymer som å være på scenen. Det er gode ensemblespill, og gode samspill mellom særlig Bulle (Elias Holm Sørensen), Lise (Ina Maria Brekke) og Doktor Proktor (Jørn-Bjørn Fuller-Gee). Regissør Jostein Kirkeby-Garstad valgt en spillestil som tidvis veksler mellom det burleske og det mer revyaktige. Doktorens akrobatiske forsøk på å tvinge frem en fis skaper mye latter i salen, og siden forestillingen har et stort karaktergalleri, med få skuespillere, blir fargesterke kostymer og overdrevne karaktertrekk (som eksplosivt sinne hos herr Thrane, feminine fakter hos Gardisten, en sjenert skolepike etc.) en effektiv måte å skille karakterene fra hverandre på. Dette gir gode bilder (furtemunn, onde flir) – men som helhet blir det litt som å se en Robert Wilson-forestilling i for høyt tempo. Wilson er mest kjent for sine visuelle komposisjoner av rom, lys, farger, objekter og kropper. Der blir overdreven ansiktsmimikk gjerne understreket med en nesten klovneaktig sminke, og kroppsspråket er kunstig animert. Doktor Proktors prompepulver beveger seg delvis i denne retningen, men uten å dvele slik at uttrykket blir mer revyaktig.

Nerdebarna Nesbøs Doktor Proktor-univers er en slags hyllest til nerdebarna, som både Bulle og Lise tilhører. Søsteren til Bulle klager til moren når broren ”bruker fremmedord igjen”, mens Bulle selv veksler mellom å påstå at nesten alt eller ingenting av det han sier er sant. Der Lise er skoleflink, virker grensene mellom hva Bulle har lest seg til og det han har funnet på selv noe glidende. Begge barna er vitebegjærlige, hvilket muliggjør et vennskap med Doktor Proktor – og sammen finner de bruksområder og titler på Doktorens oppfinnelser: et luktefritt prompepulver og et eksplosivt prompepulver som gjør en stand til å fly. To ulike oppfinnelser, som for all del ikke må forveksles!

Men når det ene pulveret kan være av interesse for NASA, så er det flere som retter blikket mot Doktorens overfylte laboratorium. Dermed heves dramatikken opp fra buksevannivå til fangehull og en gigantisk anakonda i kloakken. Nesbøs store fortrinn med sitt Proktor-univers er prompehumoren som ligger i bunnen og som hele tiden skaper en humoristisk vri på de mer heltemodige sekvensene.

Men for at Bulle, Lise og Doktor Proktors heltemot skal få skinne, så må det også finnes skurker – i dette tilfellet bestående av Herr Thrane (som vil stjele Proktors patent) og hans to sønner Trym og Truls. De er slemme, men det har en betryggende effekt når ondskapen fremstår som dum, og dermed overvinnelig.

Reproduksjon av det forutsigbare Når konfliktene og handlingen blir forutsigbare, beror dette delvis på bruk av karikerte typer – som blir lite originale i fremtoning. Også relasjonsmønstrene og dramaturgien er velkjent innenfor barneteaterlandskapet, og her reproduseres i tillegg fremstillingsmåtene av disse. Bruken av musikk og lydeffekter gir spektakulære effekter, men iscenesettelsen legger seg så tett opptil filmversjonen (fra 2013, regi ved Arild Fröhlich) at teatret fremstår som svakere.

Det er mange svært kompetente krefter involvert i denne produksjonen, noe som blant annet har resultert i flere flotte tablåer. Doktor Proktors prompepulver byr (selvsagt) på mye prompehumor, og karakterenes eget postulat, at barn og litt barnslige voksne synes det er gøy med promp, ser ut til å stemme – i hvert fall om man skal tolke (den lite pålitelige faktoren) publikumsresponsen som kvalitetsfaktor. Men forestillingen benytter seg av velkjente dramaturgier og fremstillingsmåter, og det gjør Doktor Proktors prompepulver litt i overkant forutsigbar.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no