Totalopplevelsen i Fjaler

– Det er forøvrig sognepresten som kjører, sa den ene av de to festivalsjefene, Miriam Prestøy Lie, nærmest i forbifarten da vi var på vei til bussen som skulle ta oss til Vadmelsbandens spektakulære forestilling, inn i mørket i dypet av landskapet som omgir Dale.

Jeg vet ikke om presten var spesialbestilt for anledningen, men det ville ikke ha overrasket meg. I Teaterfestivalen i Fjaler er de eksperter på slike små dramaturgiske detaljer som både setter spiss på totalopplevelsen og som kompletterer det overordnete temaet. I år var temaet «Tru», første kapittel i en trilogi som følges opp av «Håp» og kulminerer med «Kjærleik» ved festivalens ti års jubileum i 2023. Men at det var presten som opptrådte som sjåfør kan like gjerne være en tilfeldighet. I Dale hjelper alle til, også ordføreren som er utplassert i den kuperte og sølete løypa for å hjelpe folk unna de verste fellene. Jeg ble hentet på flyplassen i Førde av Rolf, en pensjonert lærer som i samme slengen fikk hentet en landbruksmaskin som var plassert på hengeren. – Vi her i området har bare så utrolig godt av denne festivalen, sa han i bilen på vei til Dale. – Vi får brynt oss på noe annet enn det vi er vant til.

Han er en av et korps på 130 frivillige, pluss 20 brødbakere og ølbryggere, 10 unge dansere fra Fjaler, Askvoll og Hyllestad, to kor, Dale musikkorps og Hålandsbasaren fra den lokale ytremisjonen. Når vi vet at det totale antallet innbyggere i Dale er i overkant av 1000, sier det alt om hvilken forankring denne festivalen har i befolkningen. Festivalledelsen anslår at det er en 70/30-fordeling mellom lokale og tilreisende publikummere.

Ingen grenser Som alltid er grunnholdningen at det finnes ingen grenser for hva som kan brukes som spillearena. Skytebane, naust, pensjonistkafé, sagbruk, strand, sjukeheim, bilverksted, vaskehall, parkeringskjeller, hage og fjorden er blant nyvinningene som tidligere er blitt introdusert. I år ble en liten perlerekke av gamle, brakkliggende tunneler tatt i bruk som lokasjon for en visuell, lydmessig og performativ vandring. To ulike skogsområder ble gjort til arena for henholdsvis vandreteater og konsert, og loftet i det gamle kommunehuset, et tidligere fengsel, ble brukt til drop-in spøkelsesteater.

Alt tyder på at arrangørene mener alvor når de tyr til det ladete begrepet «Tru» som identitetsmarkør. Der man andre steder iblant kan få inntrykk av at noen finner på et smart tema etter at alt er programmert, er det her fra første stund tydelig at det faktisk er en tanke bak. Uten dermed at ordet «TRU» står stemplet i panna på alle aktørene eller er inngravert i ethvert scenografisk element. Noe av det mest bemerkelsesverdige var hvordan denne tematikken klang ihop med mye av det som sto på spill under den hektiske valgkampinnspurten. En nøkkelforestilling i denne sammenhengen var medarrangør Torkil Sandsunds dokumentarforestilling Bondetinget, et rasende oppgjør med norsk landbrukspolitikk etter krigen og spesielt den rollen som Norges Bondelag har spilt – og fortsatt spiller. (Tidligere anmeldt av Marit Bendz på Scenekunst.no.) Her dokumenteres det med tyngde og etterrettelighet at den viktigste av bøndenes egne interesseorganisasjoner hele veien selv har vært en drivkraft i raseringen av norsk jordbruk, fra 350.000 bruk etter krigen til dagens 36.000. Og som om det ikke var nok, framgår det tydelig at Bondelaget fortsatt følger den samme oppskriften, de samme dogmene og den samme samfunnsmessige kvasi-argumentasjonen som alltid, pakket inn et darwinistisk Orwell-språk hvor nedlegging kalles strukturrasjonalisering og strukturrasjonalisering kalles et styrket og bedre landbruk. Minst like absurd, og trist, er det at bøndene selv ikke for lengst har kasta disse prinsippene og folka som målbærer dem på sjøen. Det kan dermed kanskje være noe i myten om den treige, konservative bonden som godt kan være spontan bare han får tenkt seg om? Hvorvidt dette vil motbevises av det pågående bondeopprøret, gjenstår å se. Skuespiller Kyrre Eikås Ottersen gestalter med bravur et tjuetalls roller, fra en av 1970-tallets mest sentrale bondeopprørere, Helge Bergo, til politikere, bondelags- og forhandlingsledere, komplett med dialekt og mimikk. Med briller på ble han, også i utseendet, prikklik den legendariske SF og SV-politikeren Berge Furre. Det er massivt stoff og krevende å følge med på, for det vrimler av fakta og det som i programmet kalles stammespråk. Men så vidt jeg har skjønt på teatersjef Cecilie Grydeland Lundsholt ved Teater Vestland, går dette rett hjem hos dem det angår. Forestillingen turnerer i hele september til grendehus, bygdehus, ungdomshus, skoler og kulturhus over store deler av Vestlandet.

Utenfor, etter endt forestilling, snakket jeg med en kar som fra sin plass bakerst i salen kunne konstatere at der sitter det en som nettopp har lagt ned, og der er det en som teller på knappene og der er de som går all in, har tatt opp et stort lån og investert i nye, dyre maskiner. Var det noen som sa politisk teater? Egentlig ikke, og det er jeg glad for. Hvorfor kalle teater som er en naturlig del av en politisk kontekst for politisk teater?

Bluesaktig inderlighet Festivaler med respekt for seg selv har gjerne en festivalartist, uten at jeg kan huske at de har hatt en sånn tidligere i Fjaler. Uansett: I år var det taterkongen Elias Akselsen som fikk oppgaven å være en slags gjennomgangsfigur på lørdagen. Jeg har lenge vært intenst opptatt av de skitne sidene ved historien til den relative idyllen vi lever i her i landet, herunder forfølgelsen og den etniske rensingen av taterne, og må innrømme at jeg gruet meg litt, slik jeg alltid gjør i møte med noe som absolutt alle sier er sterkt og rørende. Derfor har jeg veket unna konsertene med ham helt siden jeg første gang hørte om ham på 1990-tallet en gang. Men så kom dagen da heller ikke jeg slapp unna. Noe av det spesielle ved ham, og som gjorde at han sklei sømløst inn i teaterfestivalen, var ikke bare den bluesaktige inderligheten i sangene men også de verbale rammene og fortellingene han omga dem med. Etter et hardt liv på veien, på flukt fra myndigheter og kirke, klarte han å gjøre omverdenen oppmerksom på det talentet han besatt. Ikke bare kunne han synge, han kunne også fortelle historier om sin slekt og sitt liv på en måte som var både liketil og intenst dramatisk. 74 år gammel er han et lys levende, vitalt tidsvitne som brukes aktivt som lekpredikant av Pinsebevegelsen. Det var det lett å kjenne igjen der han, sammen med sine musikere, satt på en scene på kyrkjebakken på lørdagsmarknaden og med en forunderlig letthet og helt uten bitterhet fortalte historier som det er vanskelig å forbinde med bildet av den humanistiske stormakten Norge.

Akselsen var også med på ett av en serie foredrag og paneler som, under en lett og ledig ledelse av Dramatikkens hus’ Morten Cranner, tok for seg aspekter av begrepet «Tru» i en kunstnerisk og samtidig kontekst. Tramteater-veteran og mytolog Terje Nordby var i den sammenhengen en annen gjennomgangsfigur som med egne ord var hentet inn for å «legitimere festivalen». Alle som har hørt hans radioprogrammer ville kjenne igjen hans evne til å se samtid og historie i lys av hverandre basert på humor, et enormt kunnskapsarsenal og genuin evne til å formidle det.

Nomadisk grunnholdning En av gjengangerne i Fjaler er De Utvalgte som med sin nomadiske grunnholdning er som skapt for festivalen. I år hadde de helt eller delvis hånd om tre svært ulike prosjekter, med nyheten friskt i minnet om at de var nullet ut av kunstnerskapsfinansieringen. «Koronaforestillingen» Fem forestillinger om døden er blitt hyllet høyt og lavt, blant annet av Mariken Lauvstad her på Scenekunst.no. Jeg så den på Black Box teater i fjor høst og må innrømme at jeg klarer ikke bli kvitt bildet av en naken, lett korpulent Tommy Olsson sittende med hatt på hodet i en solrik 3D-blomstereng mens han som en annen Ole Brumm spiser honning med hendene rett fra krukka og snakker om sin bruk av Instagram, om å ta selfies i fylla klokka tre om natta og om å kjenne seg som en fjortenårig jente i en femtisju år gammel manns kropp. Ubetalelig vakkert! Kompaniets samarbeid med Motorpsycho eksploderte i en festivalfinale som selv en gretten gammal rocker som meg ble slått i bakken av. Bare synet av flere hundre mennesker sittende i mørket på bakken mellom trærne, lyttende til bandet som sto på en sammensnekra scene og spilte sin flytende og eksplosive musikk var en nærmest religiøs opplevelse. Sist, men ikke minst, og på den motsatte enden av skalaen, var De Utvalgtes Torbjørn Davidsen en sentral del av intimforestillingen Flytende speil som ble spilt i en stue med panoramavinduer høyt hevet over Dale sentrum. Med Marius Kolbenstvedt som regissør utspilte det seg et dirrende, intimt og musikalsk drama mellom tre figurer, med Juliana Venter og Julian Skar i de andre rollene.

Den som gikk for det festivalledelsen kalte «svart belte», ville få med seg et trettitalls små og store arrangementer. Jeg landa på i underkant av halvparten, som var mer enn nok. The Krumples mimebaserte forestilling Sola hadde et vidunderlig preg av teatral tidløshet. Det samme kan sies om Juni Dahrs evigvarende Jeanne d´Arc, som hun har reist rundt med over store deler av verden siden 1988. Bergenskunstneren Ole Mads Vevle og hans kompani Enkeltmannsforetaket bød med Kjære G-d på en spørrende, ekspressiv, fortvila og til tider aggressiv «monolog frå skjærselden» i mørket i kjelleren under Samvirkelaget.

Kort tid og lite ressurser To av de største utendørsprosjektene utmerket seg med sin vilje til å utforske helt nye områder. Vadmelsbanden, som vekket mye begeistring med fjorårets Høstbade, tok mål av seg til å overgå seg selv med sin performative, vandrende pyroversjon av Mannen og kråka. Med Det kosmiske manifest beveget Idun Vik, Ine Marie Wilmann og Kristin Ryg Helgebostad seg, iført gule, selvlysende klær, inn i de gamle tunellene. Med seg hadde de et et stort utvalg kunstnermanifester og andre tekster fra 1800-tallet fram til i dag. Manifestene ble både proklamert og vist i en rekke performative innslag underveis gjennom tunellene. Sånne vandringer er en fin måte å gjøre publikum, med den kollektive målretta bevegelsen, medansvarlige for totalopplevelsen. Men prosjektene led under å ikke være ferdigutvikla og kanskje være offer for et visst overmot. De ville begge ha tjent på noen flere eksterne regimessige og dramaturgiske intervensjoner. Under Mannen og kråka ble jeg ved flere av stoppestedene sittende og lure på hva de holdt på med langt der borte. De er åpenbart også inspirert av Vinge og Müllers prinsipp om repetisjoner og bruk av tid, men det fordrer mot og vilje til å ta den helt ut. Det gjorde de ikke. Det kosmiske manifest er ifølge programteksten gjort på kort tid og med lite ressurser, men det er det mange fantastiske kunstverk som er. Prosjektet har riktignok vært underveis ved Dramatikkens hus til og fra siden 2018, men her virket det som både ideen og utførelsen manglet en selvstendig kunstnerisk motivasjon, utover å oppfylle drømmen om å bruke de gamle tunellene som teaterarena. Såpass i utgangspunktet store og ambisiøse prosjekter fordrer et forarbeid og en presisjon i utførelsen som jeg synes manglet hos begge.

Det samme kan ikke sies om Wakka Wakka. Jeg må innrømme at jeg rett som det er har en tendens til å falle av lasset under figurteaterforestillinger, fordi jeg synes de ofte tenderer mot å likne hverandre. Men Wakka Wakka har utviklet et helt eget uttrykk som løfter det langt forbi den snevre figurteatersjangeren. Med det postapokalyptiske framtidsdramaet The Immortal Jellyfish Girl har de laget et totalkunstverk som både spiller sammen med den aktuelle diskursen rundt klimakrisa og befinner seg i sitt helt eget kunstneriske og idémessige rom.

Jeg undret meg underveis over hvorfor en festival med tittelen «Tru» så vidt jeg kunne se overhodet ikke forholdt seg til for eksempel islam, med alt det innebærer. Men det ville jo ha fordret noe mer enn bare et ønske om samtidig representativitet. Har man ikke noe nytt å tilføre diskursen, er det like greit å la være. Det er mye som kaller seg festival som i sin essens bare er en rekke forestillinger og ikke så mye annet. Denne festivalen, på dette tette, lille stedet, er den perfekte arenaen for møter mellom folk, før, under og etter forestillingene, for samtaler som tas opp igjen neste gang man møtes og ikke minst for hemningsløs festing. Alt en festival skal inneholde.