Tørrlagt havfrue

En måned etter at Fruen fra havet hadde premiere ved Nationaltheatret i Oslo, settes enda en versjon av dramaet opp ved Trøndelag Teater. Fruen fra havet er ikke av de mest spilte Ibsen-tekstene, så det at den nå vises to steder omtrent samtidig kan skape en viss forventning om at dramaet treffer noe i tiden. I Trøndelag Teaters versjon, i regi av Fredrik Longva, er det likevel fremdeles de allmenne og tidløse spørsmålene som får presedens: Har mennesker fri vilje? Er det grenser for hvor tilpasningsdyktige vi kan være? Hva ligger til grunn for en lykkelig kjærlighetsrelasjon?

Kjedsommelig landliv I Fruen fra havet blir vi introdusert for en typisk ibsensk ekteskapstragedie hvor fru Ellida Wangel (Silje Lundblad) har giftet seg med den eldre doktor Wangel (Trond-Ove Skrødal), et ekteskap som virker å være inngått mest av nødvendighet for førstnevnte. Ellida flytter fra et fyrtårn ute i havgapet til en søvnig, liten småby innerst i en fjord hvor hun bor sammen med Wangel og hans to døtre fra et tidligere ekteskap: Bolette (Madalena Sousa Helly-Hansen) og Hilde (Emma Caroline Deichmann). Ellida sliter med å finne seg til rette her, hun lengter mot havet, og blir mer og mer besatt av en sjømann hun var forlovet med før hun møtte Wangel. Hun beskriver opplevelsen av en mystisk kraft som river og sliter i henne og som vil ha henne tilbake til sjømannen og til havet.

Olav Myrtvedts scenografi er nokså enkel: Et gjerde, noen hagestoler og et piano er blant rekvisittene som understøtter en besteborgerlig tilværelse. På et tidspunkt blir det helt en liten mengde jord på scenen, noe som forsterker følelsen av tørrhet og stillstand. Karakteren Ballesteds (Madeleine Brandtzæg Nilsen) kystlandskapsmaleri, som har en symbolsk betydning i forestillingen, er blitt blåst opp på en diger, gulaktig duk. Duken er en allsidig rekvisitt og fungerer blant annet som bølgeimitasjon når den dras og skyves på. Sånn sett skapes en viss dynamikk som gjør handlingen mer levende, men det er stadig noe goldt og avmålt ved det sceniske uttrykket.

Birollene er best Nilsen spiller Ballested med en uanstrengt humor og innlevelse som skaper en kontrast til de mer alvorstunge og statiske karakterene i forestillingen. Selv om Skrødal får frem Wangels gode sider på en måte som gir meg sympati for ham, er karakteren i seg selv nokså flat. Også Ellida fremstår her noe endimensjonal, til tross for de motstridende interessene som drar i henne. Hun har et pint uttrykk i ansiktet store deler av forestillingen og er mer stakkarslig enn gåtefull. Da er det heller birollene som gjør meg investert i fortellingen, som for eksempel den keitete Lyngstrand (Emil Olafsson) som er naiv og blærete på samme tid. Aller mest interessant er Hilde, en karakter som i første omgang virker kynisk og plagsom, men som etter hvert viser sin sårbarhet på overbevisende måte gjennom Deichmanns spill. Sistnevnte disker opp med en monolog som går fra å være harmløst morsom i det ene øyeblikket til å bli en kalddusj i det neste.

For lite kontraster Helt på slutten, når Ellida tilsynelatende av fri vilje velger et landlig liv med Wangel fremfor å dra til havs med sjømannen, legges det opp til en usikkerhet rundt om hun egentlig har valgt rett. Det gjøres ved at hun lengtende holder blikkontakt med publikum en stund etter at de andre karakterene har snudd ryggen til og forsonet seg med tingenes tilstand. Her får forestillingen frem ambivalensen hos Ellida på en treffende måte.

Det er også ambivalens jeg sitter igjen med etter å ha sett forestillingen. Enkelte sceniske grep fungerer godt; det store maleriet, for eksempel, og det å la Bolette og Hilde klatre rett opp sceneveggen ved hjelp av kroker når de liksom er på tur opp et berg. Andre ting, som å la disse to karakterene ha parykker i deler av forestillingen for så å kvitte seg med dem, forstår jeg ikke poenget med. Min største innvending er at havet som element nesten er helt fraværende, bortsett fra en scene hvor Wangel-søstrene er ute i urolig sjø i en liten robåt, akkompagnert av foruroligende tromming. Jeg skulle gjerne sett flere stormende og heftige partier, gjerne med vann, som kunne stått som en kontrast til det stillestående, tilkneppede livet på land. Da ville det nok ha vært lettere å leve seg inn i Ellidas situasjon.