Foto: Alette Schei Rørvik

Tomheten etterpå

Post performance depression handler om tomheten som oppstår i aktørene etter at siste forestilling er spilt. Men ikke la deg lure av programtekstens påstand om at det bare er metateater for spesielt interesserte. Det handler om de livene vi alle lever.

Ohne dich kann ich nicht sein

Ohne dich

Mit dir bin ich auch allein                                  

Ohne dich…

Rammsteins pompøse, lengselsfylte sang Ohne dich fyller rommet mens de to figurene på scenen utfører et heftig, nærmest ritualistisk, erotisk, BDSM-aktig spill. Replikkene er en slags sceneanvisninger som skuespillerne roper ut, som kommandoer, før de utfører dem innenfor og utenfor et svart bur, badet i rødt lys. Kontrasten mellom brutaliteten i kommandoropene og følsomheten i de to aktørenes bevegelser er slående, før følsomheten går over i vold.

Det er siste forestilling før de unge skuespillerne Julie (Solberg) og Per (Magnus Barlaug) skal gå hver til sitt. I ukevis har de levd sammen i dette universet. De har befølt hverandre, kledd seg nakne, dominert og blitt dominert. De har gitt alt, og snart er det slutt.

For moro skyld
Det er mange som tror at vi som på ulike måter frekventerer en eller annen form for scene bare gjør det for moro skyld. Disse blir alltid overrasket når man forklarer at det, foruten mye hardt arbeid, stort sett er en lidelse. Man øser alltid mye mer ut av seg enn man får inn, til tross for stående applaus, klapp på skuldra og en eventuell intensivert interesse for ens person. Tomheten etterpå er altomfattende og må på en eller annen måte kompenseres. Det er denne tomheten, og bearbeidingen av den, dramatiker og regissør Kim Atle Hansen tar for seg i Post performance depression

Etter at forestillingen er over ser vi, på video, Julie og Per i garderoben mens de skifter, utveksler noen halvkveda setninger om at «Det gikk vel greit. Gjorde det ikke det?». «Men det blir jo litt kleint når det er så få folk i salen», sier Per, en for øvrig presis beskrivelse den mandagskvelden jeg var der. De spør hverandre om hva de skal gjøre nå. Han kanskje bløffer om at han skal gå rett på et nytt prosjekt mens hun er ærlig og vet ikke, «det er veldig åpent».

Så skilles de, just like that, med en liten, distansert, fattigslig klem. I gamle dager ville nok skuespillerne utsatt og til dels levd ut den påfølgende depresjonen i konsentrat ved ganske enkelt å gå ut og drikke seg fulle sammen, men den muligheten nevnes overhodet ikke – kanskje fordi dagens skuespillere av en eller annen grunn ikke gjør det lenger? En mer rock´n roll-aktig metode for selvmedisinering sveipes så vidt innom i form av en ironisk replikk mot slutten hvor Per spør Julie, på tull, om hun har prøvd MDMA (Ecstacy).

Terapeutisk setting
Her er det med andre ord klart for en langvarig prosess hvor de møtes, typisk nok stort sett på Julies initiativ, i en selvskapt terapeutisk setting hvor de sammen bearbeider følelsen av tomhet og tap. Med på lasset følger en slags post-fiksjonell forvirring: Etter denne heftige, profesjonelle relasjonen, inkludert berøringer og nakenhet, var det alt?

De prøver å ta på hverandre, spille scenen om igjen, akkompagnert av verbale analyser, som for eksempel: «Når jeg tar på deg så oppfatter hjernen det som en reell berøring. Den forstår ikke at det er fiksjon. At det ikke er privat. Kroppen produserer den samme oxytocinen som gjør at vi føler oss tilknyttet hverandre.»

Det spilles ut i en dynamisk veksling mellom aktivt fysisk samspill, stillesittende samtaler, video og voiceover. Begge skuespillerne har bakgrunn fra ulike former for fysisk teater, hun fra Kunsthøgskolen i Amsterdam, han fra Akademiet for scenekunst i Fredrikstad. Sammen besitter de et stort register, som de spiller lett og lekent på i det lille rommet på Sorialab på Torshov i Oslo.

Tungt og lett
Virkemidlene er nennsomt dandert utover forestillingen og balanserer, sammen med aktørenes spill, hårfint mellom noe tungt og lett, noe alvorlig og parodisk, mellom lidelse og feelgood. Lettheten og humoren i det har hele veien en forankring i noe som kjennes som et stort alvor. Selv parodien er full av poesi, tvetydigheter og nyanser, gjort på en følsom og intelligent måte. Pers hjelpeløse, hjemmelagde, urytmiske, umelodiske «sang» om den post-performative tilstanden er her et godt eksempel.

På denne måten tar Kim Atle Hansen og aktørene elegant rotta på den utbredte forestillingen om at det å være skuespiller er til enhver tid å være «en annen» enn den man ellers er. Som om man i hele det øvrige livet går omkring og bare er seg selv, hvem nå det måtte være. Vi er jo alle stadig avhengige av at en masse mer eller mindre fiksjonelle rammer, betingelser og kriterier er på plass for at vi skal føle oss frie og trygge til å gjøre det vi kan, vil eller må gjøre.

Kim Atle Hansen er en luring. I programteksten later han som om Post performance depression bare er et metateater for spesielt interesserte, noe de 10-15 tilstedeværende vel i denne sammenhengen må kunne kalles. I virkeligheten handler det om de livene vi alle lever i dette skuespillsamfunnet. Men i en programtekst ville det kanskje sett ut som en ufrivillig klisjé, noe denne allsidige dramatikeren, skuespilleren, regissøren med mer antakelig er allergisk mot.

Fra a til å
Post performance depression er et Kim Atle Hansen-verk fra a til å. At dramatikeren bør slippe teksten straks hen er ferdig med den og overlate til andre å forløse den er nærmest en lov innen teatret. Dette har, i det jeg har sett, ikke vært udelt vellykket i Hansens tilfelle. I både det nåværende og tidligere verk jeg har sett er det åpenbart at både han og verket trives best når han har hånd om det hele, inkludert tekst, regi, lys og lyd. – Jeg skriver på en annen måte når jeg skriver for meg sjøl. Det ligger et ferdig konsept i bånn allerede. Det gir mer frihet, sa han i et intervju jeg gjorde med han for noen år siden.

Den brechtske distansen som kjennetegner mange av Kim Atle Hansens tekster og forestillinger får i Post performance depression tilført et preg av følsomhet og innlevelse som kler totaluttrykket. Ikke la deg lure av programtekstens påstand om at dette bare er «et stykke navlebeskuende metateater med relevans til alle som performer på ett eller annet vis».

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER