Foto: AD_VENT

Tolv lykter i tidenes mørkeste desember

AD_VENT lyser opp den usedvanlig mørke førjulstiden.

Et merkelig år går mot slutten. Selv desember har hatt noe uvirkelig over seg: Det har regnet, regnet og regnet denne adventsmåneden. De få lyse timene mellom soloppgang og solnedgang har forsvunnet fullstendig bak et tykt, grått skylag. Om kvelden har Oslos gater ligget øde, og bak restaurantvinduene kan man kanskje skimte et par eller to, men stort sett står bordene tomme. Byen vår er så å si støvsugd for liv: Teatrene er lukket, konsertlokalene tømt, barene og kaféene stengt – enkelte for godt. Å vandre gatelangs i kvelds-Oslo har den siste tiden nærmest vært som å bevege seg gjennom et utelivets- og kulturlivets Pompeii. Men der snø kunne representert aske i en slik allegori, har vi i stedet bare sett sildrende regnvann i Oslos gater.

En annerledes advent
Å, som vi har ventet og håpet dette året: På å kunne utøve yrkene våre igjen. På at normaliteten skal vende tilbake og verden gli på plass i sin gamle form, være slik vi pleide å kjenne den. På at den sirupsseige uvissheten som har klistret seg til alle planer, all kunstproduksjon og alle visjoner i måneder nå, skal fordufte som et blaff. På at hele møkka-pandemien skal være historie, ferdig, slutt, finito, slik at alle lukkede grinder og dører endelig kan rives åpne, og vi kan strømme ut i byen og gatene våre igjen. Og møte hverandre! Og leve! Fullt ut!

Men før det kan skje må vi vente litt til. Teamet bak AD_VENT har gjort denne siste ventetiden litt varmere og lysere for oss ved å spre tolv kunstopplevelser som små lanterner utover den mørke adventstida. Konseptet er enkelt: Hver luke representerer en overraskelse et eller annet sted i det offentlige rom i Oslo. Lukens tall representerer både dato og gatenummer. Man møter hutrende opp utenfor bestemt adresse som blir sluppet like i forkant. Bak ulike dører og porter har det skjult seg opplevelser innen både billedkunst, litteratur, performance, dans, teater og musikk.

For min del skal jeg innrømme at mørket og det evinnelige regnet har gjort dørstokkmila ekstra lang: Åh.. På med regnjakka igjen. Nok en gang presse ullsokkføtter ned i klamme gummistøvler. Men jeg har satt meg på sykkelen i desember-duskregnet og tråkket av gårde. Og det har vært en fantastisk følelse å komme fram til steder i byen vår som vekkes til live påny i det mennesker parkerer sine sykler, runder gatehjørner og ankommer stedet med rask gange i små flokker, skjult under paraplyer. Joda, den sovende byen lever – tross alt. Kunsten lever den også.

Skjulte hemmeligheter
Disse lukene har vært som glør i vintermørket. For eksempel når vi står i en spredt forsamling ved bunnen av trappa til den store, barokke Ladegården i Gamlebyen, og jeg spør meg selv hvorfor jeg aldri egentlig har tenkt noe særlig over dette bygget før. Vi står og glor som en slags forventningsfull saueflokk opp mot den massive hvite dobbeltdøren på toppen av trappen, som for anledningen er lyssatt i et slags lillahvitt lys. Endelig åpnes den, og dagens luke trer ut. Det er Camara Christina Lundestad Joof, påtroppende husdramatiker ved Nationaltheatret. Hun ser ut på oss et kort øyeblikk der hun står der oppe i en nesten fotsid, mørk frakk, før hun begynner på et langt stykke tekst mens hun langsomt tar ett og ett steg ned av trappen. Teksten har en assosiativ og drømmeaktig dramaturgi, det er elementer av både mystikk, erotikk, kritikk, utopi og dystopi.

Noen få dager senere parkerer jeg sykkelen min utenfor Etterstad Kolonihage. Jeg er litt sen og haster inn porten til et av mine favorittsteder i Oslo, det er nesten i mitt eget nabolag. Om sommeren svinger jeg innom denne kolonihagen så ofte jeg kan, spesielt hvis jeg har folk på besøk. Folkene jeg tar med blir alltid like begeistra, det er noe litt magisk med slike pittoreske bykolonihager der de ligger som små landsby-oaser midt i Oslo. Om sommeren tusler vi langs den vesle gata med småhus, epletrær og ro og betrakter lykkelige byferiemennesker som pusler over hagebed, leser bøker sittende i fluktstoler eller samles over hagebord i små kaffeslabberas. Men nå, nå er alle eplegreinene nakne og hver eneste dør til kolonihagehusene låst. Jeg har ikke vært her på flere måneder når luke 18 skal åpnes.

Jeg slutter meg til forsamlingen som står og venter foran kolonihagebeboernes felleshus og umiddelbart trer kunstner og performer Cassius Fadlabi frem foran huset. Han har valgt å vise en film for oss som projiseres på husveggen. Her ser vi en mann som har betydd mye for Fadlabi, men som ikke lever lenger. Han snakker rett inn i kameraet. Budskapet er krast, og stikkord er de blinde flekkene i den norske samfunnskulturen, vår dobbeltmoralisme og mangel på reell aksept for alternative synspunkt og kulturelle perspektiver. Når et lite barn i regndress løper fram foran huset og blir stående å se på filmen like foran husveggen, blir barnet en del av selve kunstverket og et bilde på barns åpne sinn og hjerter: Hva er det vi voksne driver med, egentlig?

Solid kuratering
I løpet av desember har Operakoret sunget foran Nationaltheatret mens billedkunstner Lars Ø. Ramberg har fyrt av en ramsalt verbal kraftsalve om norsk pengehykleri og børsen vs. kunsten rett foran Norges Bank. Tekstlab har hatt performance utenfor en lagerhall på Filipstad, og byens ubestridte dronning av stedsspesifikk performance, Claire De Wangen, forvandlet et bolighus i Eindrides vei på Keyserløkka. Kunstner Ella Honeyman Novotny ga publikum et nært møte med en gigantisk animert dukke på Interkulturelt Museum i Oslo. Det skal også nevnes at kunstnere har vært delaktige i utformingen av hvert enkelt luke-tall. Her har blant andre Marius Engan Johansen, Audun Severin Eftevåg, Liam Alzafari og Javier Barrios bidratt.

Kurateringen av AD_VENT bærer preg av en høy grad av samfunnsbevissthet. Mange av lukene har hatt eksplisitt politiske budskap. Kurator og kunstnerisk leder Ditteke Waidelich har klart å løfte fram både byen og kunsten i det som til sammen framstår som et nærmest aktivistisk politisk tilsvar til tendensene vi har sett fra politikerhold overfor både utelivsbransje og kunstfelt. I tillegg viser kurateringen finstemt bevissthet på temaer som har rørt seg offentlig debatt de siste månedene og ytringsvilkårene for flerkulturelle kunstnere.

De små kunstneriske overraskelsene varte stort sett ikke lenge. De har vært som kalendersjokolader som smelter litt for fort i munnen. Men det er jo slik en adventskalender skal være. Byen vår og kunstnerne i den har trengt å belyses nå. Og det har de blitt. Her har Waidelich virkelig lagt ned en betydelig innsats.

Dette året vi snart kan legge bak oss har også bidratt til å gi adventstiden en mørkere farge. I år er den ladet med en undertone av noe svartere og mer foruroligende. Vi vet ikke hva som gjemmer seg bak Luke 2021. Kanskje har vi mer forsiktige drømmer enn de vi hadde på terskelen til året som var? Men du? I dag er det vintersolverv. Så nå det snu. På ordentlig. Nå skal mørket snart løses opp, og verden lysne igjen. Adventus Domini! Snart, snart skal dette være over.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER