Tilfeldighetenes presisjon

Den tynne, litt skeive mannen står aleine i et rom på et loft, helt oppå toppen av Soria Moriabygget på Torshov i Oslo. Et titalls mennesker sitter på klappstoler og ser. Og lytter. Kim Atle Hansen snakker, og ikke så veldig mye mer enn det. Og derfor får det lille ekstra han gjør en enorm effekt.

I soloforestillingen ”Revolver” fortelles, i jeg-form, en av flere mulige historier om en grønnsakselger som er med å sette i gang en revolusjonær prosess i en ikke navngitt diktaturstat.

Revolusjon Fortellingen bygges opp etter revolverprinsippet: Når en revolver har avfyrt seks skudd har den gjennomført en revolusjon, altså en total omdreining. Fra et digitalt ammunisjonslager skytes det ut serier på seks ord hver. De projiseres på Kim Atle Hansens t-skjorte. Hansen tar deretter et steg til siden og avslører, på veggen bak, en gjennom forestillingen mer og mer blodig avbildet versjon av seg selv med stadig nye ordserier på t-skjorten, f.eks:

JEG FORNEKT

GATENE

ER IKKE ER EN SMERTEN VÅRT HARDT DINE LERRET PRESSET VENNER Å MANN BÆRER BLEKE

Opplesningen og utskytingen av ordserier fortsetter til en publikummer finner det for godt å si stopp. Hansen leser da opp den biten av fortellingen som skjuler seg under den gitte ordserien. På den måten blir historien til, med publikums og tilfeldighetenes hjelp.

Det starter fredelig. Grønnsakselgeren forteller om livet sitt, om samlivet med kona Mia. Om bevegelsens spede start i kampen mot urettferdigheten. Vi sitter på nåler og venter i spenning på neste omdreining. Men tilfeldighetene er bare tilsynelatende, viser det seg. Fortellingen ruller uunngåelig, skjebnebestemt, mot et tragisk utfall.

Vendepunktet Det er den gamle historien om revolusjonen som spiser sine egne barn. Vendepunktet skjer på en fotballkamp hvor det lykkes aktivistene å samle begge lags tilhengere i en felles sang som krever presidentens avgang. Aksjonen blir møtt med vold av politiet og dermed er spiralen i gang. Vold møtes med vold. Grønnsakselgeren blir satt på stadig hardere prøver, moralsk, etisk, politisk. Og hjemme venter kona, Mia. Klassiske motsetningspar blir brakt på banen: det personlige kontra det politiske, individ kontra kollektiv, ord kontra handling. Hvor mye er du villig til å ofre? Alt, skal det vise seg:

IDEALET ER ALT LIVET ER INGENTING

Det vrimler av åpne og skjulte referanser, i både form og innhold. Som vi vet var det en tunisisk grønnsakselger som bokstavelig talt tente gnisten som utløste brannen i den arabiske verden. Her er referanser til Ole Paus sin post-22.juli-hit, ”Mitt lille land” og Bertolt Brechts ironiske stikk til DDR-regimet om at de kunne velge seg et annet folk hvis de ikke var fornøyd med det de hadde.

Lærestykke Brecht er i det hele tatt en assosiasjon jeg får gjentatte ganger i løpet av forestillingen. ”Revolver” er nemlig langt på vei et lærestykke i Brechts ånd, hvor aktørene og publikum blir bedt om å tenke seg om en gang til. Hvor det åpenbare sjeldent er det samme som sannheten. Hvor det som umiddelbart synes å være den helt riktige, uangripelige løsningen viser seg å ha uante, tragiske konsekvenser.

Men følelsen av uunngåelighet og grusom logikk har og en feeling av gresk tragedie over seg. I den andre enden av skalaen er det noe uforpliktende, dataspillaktig over tilfeldighetslogikken: Klikk på et objekt og se hva som skjuler seg under det. Si stopp og hør hvilken historie som skjuler seg under de seks ordene.

Det er snedig tenkt av Kim Atle Hansen. Spenningen får aldri anledning til å dø. Og til tross for at historien egentlig har fint lite med verken Hansen, oss andre eller den norske idyllen å gjøre, så kjennes det hele tiden nært, slik en god lærer kunne fortelle på en måte som gjorde for eksempel Napoleonskrigene levende for oss som satt bak pultene. Dette støttes i sin tur opp av fortellingens jeg-form og bildene av Hansen på bakveggen. Vi tror aldri at Hansen og grønnsakselgeren er samme person, men et sted i periferien føles det likevel sånn.

Ekkel følelse Og jeg sitter igjen med en nesten ekkel følelse: Det er sånn Kim Atle Hansen vil at jeg skal føle det! Tilfeldighetene er planlagt ned til minste detalj. Min innflytelse på det som skjer er strengt kontrollert. Kim Atle Hansen er den undertrykte grønnsakselgeren og diktator i en og samme person. Ved siden av å være en jovial eventyrforteller.

Det er så godt tenkt, skrevet og utført at jeg automatisk og i rent selvforsvar begynner å tro at det er for godt til å være sant. Varselklokkene fra et fjernt Jante advarer: Hvem tror du at du er? Pass deg nå, så det ikke blir for perfekt.

Kim Atle Hansen vant nylig et av Dramatikerforbundets stipender for å skrive om ytringsfrihet. Til høsten skal han være artist in residence på Dramatikkens Hus hvor en rekke av de stykkene han har skrevet siden 2001 skal oppføres. Jeg ser fram til å følge denne unge mannens videre ferd ut i en stadig større verden.

Tittelen på denne artikkelen er hentet fra sangen av samme navn skrevet av Harald Øhrn, framført og utgitt på plate av bandet Ratataboo!, som kritikeren selv var medlem av.