Tilbakelent opprør

Postmodern Cool er skapt av den unge koreografen Inés Belli, som gikk ut av Kunsthøgskolen i Oslo med en bachelor i jazzdans i 2015. Koreografien var en del av fjorårets Koreografilaboratorium på Dansens Hus, og nå er stykket blitt videreutviklet til en helaftens forestilling på Hovedscenen.

Hva er egentlig jazzdans? I Norge har jazzdansen fått større plass i scenekunstfeltet enn det man ser i andre europeiske land. Etter å ha studert dans tre år i England har jeg kommet tilbake med en enda større takknemlighet for hvor bred og anerkjent jazzdansen faktisk er i Norge. Jeg husker at jeg så min første danseforestilling i Leeds med Pheonix Dance Theater – som betegnes som et moderne/samtidsdanskompani, og tenkte “Er ikke dette jazzdans?”. Flere forestillinger har fått meg til å lure på det samme, og jeg tror det kommer av at den norske jazzdansen har kommet lenger i å være nyskapende samtidig som den har vært flinkere til å opprettholde og anerkjenne sine røtter. Jeg opplever at jazzdans som begrep sitter mer fast i det kommersielle i andre land, mens i Norge har den klart å strekke seg mot, og ofte overlappe med, det vi definerer som samtidsdans. Når det er sagt gjenstår det likevel en viktig debatt om hvordan vi definerer jazzdans og anser dens plass i scenekunstuttrykket i Norge.

Å bryte grenser Postmodern Cool er et opprør mot, og en hyllest til, jazzdansen. Med et postmodernistisk syn ønsker Belli å “sette spørsmålstegn ved de autoriteter, narrativ og “sannheter” som i stor grad definerer vår forståelse av jazzdans spesielt, og dans generelt.” Allerede når vi kommer inn i salen ser vi et tydelig brudd med det konvensjonelle. Scenerommet er åpnet opp, sceneteppet er tatt vekk, og i midten ser vi et hvitt scenegulv som danner en slags diamant. Fem kvinnelige utøvere står foran scenen i noe jeg oppfatter som ulike show-posisjoner. Noen er mer entusiastiske og andre virker mer usikre. De fremstår som menneskelige med en smule kleinhet i det publikum kommer inn.

Utøverne har på seg enkle svarte kostymer og hvite sko, og starter dansen med å stille seg på rekke. Dansen har et tydelig rytmisk fokus og er satt til pulserende house-lignende musikk komponert av Jordan Fields. Musikken har en monoton dynamikk – et bevisst valg fra Belli, som gir et skarpere blikk på det rytmiske i selve bevegelsene. Med et relativt enkelt, repeterende og tradisjonelt jazz-bevegelsesspråk og matematiske mønstre klarer dansen stadig å gå mot forventning. Forestillingen bryter sånn sett med flere normer og tradisjoner som det frontale, det narrative, det uttrykksfulle og det pyntede, som historisk har stått sterkt i jazzdansen. Her handler det ikke om å underholde eller imponere, heller tvert imot. Bruk av tid står også frem som et tydelig brudd, der det repeterende bevegelsesmaterialet har blitt strukket lenger enn det man typisk ser i et slikt materiale. De ulike bruddene er et forsøk på å bryte ned hierarkier og maktstrukturer innenfor sjangeren, noe som er et tydelig og sterkt gjennomgående tema.

Kult og tilbakelent De fem utøverne komplementerer hverandre godt og er helt samkjørte i alle deler. Utøverne har alle bakgrunn fra jazzdans. Fire av dem har en bachelor i jazzdans, og dette synes veldig godt. Fremførelsen til utøverne har et tilbakelent preg over seg. Bevegelsene virker uanstrengte og naturlige. En danser ser seg til siden for å se om hun er på linje med gruppa, bevegelsene utføres rent og praktisk, og på ett punkt går alle danserne ut av scenen og drikker vann mens de tar seg en pustepause på siden. Deler av forestillingen oppleves som å se på en danseklasse der vi observerer de typiske jazz-trinnene som utøverne har terpet på i flere år. De har en fin balanse mellom et nøytralt og engasjert uttrykk. Denne tilbakelente tilnærmingen skaper en genuinitet som er forfriskende å se

Mens danserne tar seg en pustepause, spilles en instrumental versjon av klassikeren “Sing, Sing, Sing (With a Swing)” mens vi ser på en tom scene og en kort lys-installasjon som beveger seg til musikken. Vi får enda et brudd med normene. Belli forklarer i ettersnakken at dette er en slags hyllest til det som ikke alltid får den oppmerksomheten den fortjener, i denne konteksten er det musikken og lyset. Dette kan også ses parallelt som en hyllest til jazzdansen, som flere mener ikke har fått den anerkjennelsen som scenekunstuttrykk den burde fått gjennom årene. Det er flere momenter i forestillingen der intensjonene må leses bak linjene. Verket er både politisk, feministisk og opprørsk, uten å virke påtrengende.

Redefinere begrepet jazzdans Det er herlig å se at Dansens Hus programmerer en ung koreograf som Belli. Det er viktig å kunne løfte frem de unge og ferske stemmene i dansemiljøet, for det er slik vi kan gi nytt liv til gamle normer og tradisjoner. Kvelden er opplysende og inspirerende, og har åpnet opp for en viktig debatt om hvordan vi definerer begrepet jazzdans, og hvilken plass den fortjener i scenekunstfeltet. Det er et sterkt behov for flere diskusjoner rundt begrepet jazzdans for å kunne skape flere muligheter for utvikling og nyskapning innenfor sjangeren. Med Postmodern Cool viser Belli et sterkt eksempel på hvor nyskapende og eksperimentell jazzdansen kan være, og jeg håper dette kan være en begynnelse på å finne en tydeligere felles forståelse for jazzdanskunsten i Norge.