Til stjernestøv skal du bli

Det å gå inn i Planetariet ved Vitensenteret i Trondheim er litt som å snuble inn i ei gigantisk julekule. Gulvet er rundt, og det kuppelformede taket reiser seg høyt over hodet mitt. Det er egentlig en 360-graders kinosal. Som scenerom er lokalet likevel påfallende intimt, den smale scenen kommer tett opptil stolrekkene.

Den lune stemningen kler Supernova godt. Scenen rommer akkurat de rekvisittene forestillingen behøver: en seng, ei lampe og en globus. Resten av de visuelle inntrykkene får vi som video på kuppelen over oss. Rommets størrelse gjør også at skuespiller Madeleine B. Nilsens nærvær blir kraftigere. Hun spiller Fredrikke, et barn som opplever at faren blir syk og dør. Fredrikke går rett på sak i åpningsscenen og forteller om da hun kom hjem fra skolen og pappa plutselig hadde blitt kreftpasient.

Gode, uanstrengte metaforer Resten av forestillingen fortoner seg som en monolog hvor Fredrikke forteller om pappaens sykehusinnleggelse, sykdomsforløp og til slutt død. Parallelt med dette hendelsesforløpet får vi innsikt i hovedpersonens fascinasjon for universet, og diverse kosmiske fenomen og fakta blir på snedig vis sydd sammen med handlingen. Måten en stjerne blir til på sammenlignes for eksempel med hvordan klesplagg klumper seg sammen i en snurrende vaskemaskin. Når klesklumpen så blir en kreftkul, er jeg helt med på Fredrikkes resonnement om at kreften heretter kan ses på som en slags stjerne.

Målgruppa for Supernova er barn fra åtte år. Både gjennom Nilsens skuespill og den alvorlige og for mange gjenkjennbare tematikken, tas barna på alvor. Nilsen overbeviser som jente på omtrent ti år, hun har en likefrem fortellerstil som hverken er tilgjort søt eller overpedagogisk. Tvert imot er det åpenbart en litt bråvoksen og usikker tween som plutselig utbryter “jeg er ikke noe drittunge heller da!” når hun ikke lenger orker å late som om alt går bra.

Realistisk om sykdom Regissør Ane Aass, som også står for manus, har heller ikke pyntet på tingenes tilstand. Sykehuset lukter medisiner og tiss, og pappaen ser rar ut som skallet. Mot slutten er Fredrikkes far sliten og irritabel, og han greier ikke alltid å legge skjul på det, akkurat som man ville forventet i det virkelige liv. Aass fortjener honnør for å synliggjøre disse sidene av det å miste en forelder.

Når det er sagt, så mangler det ikke på poetiske øyeblikk heller. Når faren og Fredrikke snakker sammen om universet, blir sykehussenga til et skip som kan navigeres etter stjernene. Det å legges i narkose blir til en romferd. Det er i tillegg morsomt når Fredrikke helst skulle ha skutt faren opp i en rakett, i stedet for å gravlegge ham. Bare noen få ganger blir snakket om stjerneformasjoner litt langtekkelig når det didaktiske aspektet ved forestillingen får forrang over narrativet.

Flat animasjon i 3D-kino og trøstende vitenskap Jeg så fram til å oppleve det tekniske vidunderet forestillingen fant sted i, som er landets eneste 3D-planetarium. Jeg må innrømme at jeg på forhånd hadde sett for meg tredimensjonale, kosmiske utflukter forbi galakser og solsystem, fulle av lys og stjernestøv. Tone Myskjas todimensjonale animasjoner var designmessig godt utført, men sammenlignet med mine rommelige forventninger fremsto de minimalistiske, flate og statiske. Inspirert av stjernekart bevegde strekene seg fra punkt til punkt til de dannet en figur. Uttrykket passet sånn sett tematikken, men mitt inntrykk er at animasjonene kunne ha blitt vist på et hvilket som helst lerret. Uavhengig av hvor realistisk det egentlig er å diske opp med 360-graders 3D-videoer, nører det spektakulære ved forestillingens plassering opp om slike forventninger.

Mot slutten er faren til Fredrikke borte. Hun forteller imidlertid at dette ikke er riktig beskrivelse, for ingenting blir jo egentlig borte – det blir bare til noe annet. Dette er en fin observasjon som, i tillegg til å være tro mot vitenskapen, innehar en trøstende funksjon som religion tradisjonelt har hatt monopol på. Jeg skulle gjerne sett at manus gikk mer i dybden på å forklare barna hvorfor akkurat dette er et legitimt poeng. Når Supernova avsluttes etter 40 minutter, føles det for tidlig. Men det er nok mest fordi forestillingen har peilet seg inn på et fascinerende og viktig spor som kan følges inn i det uendelige.