Foto: Claudia Lucacel. Scenografi: John-Kristian Alsaker. Lysdesign: Rolf Christian Egseth. Med: (f.v.) Kirsti Sørlie Hansen og Hanne Dieserud

Til stede i tiden?

Med sin gammeldags teatrale versjon av Hvem er redd for Virginia Woolf går Grusomhetens teater til det motsatte ytterpunktet av der de allerede befinner seg, og gjør det bedre enn alle andre.

– Jeg er høyrøstet, jeg er vulgær og jeg er mannen i huset i mangel av noen bedre, men jeg er ikke et monster!

Det er langt på natt og vi befinner oss hjemme hos Martha og George på det som er blitt kalt Verdens mest berømte nachspiel. Spriten flommer og vertskapet bruker gjestene, et yngre par, uhemmet og hensynsløst som tilskuere mens de spiller ut de mørkeste sidene av sitt havarerte ekteskap. Martha, datter av det lokale universitetets rektor, lar ingen anledning gå fra seg til å ydmyke sin mann, som aldri drev det til noe mer enn å bli historielektor, på hennes fars universitet. De veksler på å ha overtaket, desillusjonerte intellektuelle fast thinkers som de begge er, alltid med en ond replikk på lager.

Hvem er redd for Virginia Woolf fra 1963, av Edward Albee, er en moderne klassiker som antakelig til enhver tid spilles ett eller annet sted i verden. Det er en eksepsjonelt velskrevet tekst, skrevet midt under den kalde krigen, i etterdønningene av byggingen av Berlinmuren og i skyggen av Hiroshima. Verden var i en tilstand av teknologisk, militær og psykologisk opprustning. Den amerikanske drømmen og livsformen, eskaleringen på karrierestigen og den lykkelige kjernefamilien, var idealet som skulle bidra til å knuse trusselen fra kommunismen. Midt i etterkrigstidens vekst og økende velstand levde vi i en slags politisk og åndelig unntakstilstand der tendensiøs propaganda ble presentert som objektiv sannhet.

Eviggrønn kvalitet
«Den sjokkeffekt stykket hadde ved premieren på 60-tallet, blir i dag et gjesp», skrev min gamle lærer på Teatervitenskap i Bergen, Tor Trolie, da stykket ble satt opp på Den Nationale Scene i 1999. Jeg så ikke den oppsetningen, men det virker som Trolie her har felt en dom over stykket som sådan, og det er jeg ikke enig med ham i. En tekst med en sånn eviggrønn kvalitet vil alltid ha mulighet for relevans. Men i dagens fake news-kontekst er det nok i det førnevnte forholdet mellom løgn og sannhet, ideal og virkelighet, at den potensielt sterkeste aktualiteten i stykket ligger og dermed også en begrunnelse for å sette det opp igjen. Det ble seinest spilt på Trøndelag Teater i 2017 og Oslo Nye Teater i 2016. Men at Grusomhetens teater skulle sette det opp igjen i 2018 var det vel ingen som så komme.

For det er reinspikka realistisk tekstteater vi her har med å gjøre, og det er mildt sagt ikke det Grusomhetens teater først og fremst er kjent for. Teatersjef og regissør Lars Øyno har derimot stedig, til tider nesten dogmatisk, insistert på det fysiske, nakne uttrykket i et tilnærmet scenografiløst scenerom, i arven etter Artaud og Grotowski. Vi som har sett en del av det teatrets forestillinger kom dermed til stedet med noen bilder i hodet av hva som ville møte oss.

Advarsel
I programteksten kommer Øyno riktignok med noe som kan tolkes som en advarsel: «…teater er teater, man skulle ikke henge seg så mye opp i form og referanser til tidligere arbeid. Hva som gjelder er å være til stede i tiden». Valget av scenograf kan sånn sett også sees som en advarsel: Den høyt respekterte, internasjonalt prisbelønte veteranen John-Kristian Alsaker står bak utallige scenerom på institusjonsteatre over det ganske land. Mange av dem utmerker seg med sin presisjon og fantasi. Men ingenting tilsier at han skulle bevege seg ned i kjelleren under det grafittibombarderte, alternative kulturhuset Hausmania. At han bygde scenografien i en oppsetning av samme skuespill, regissert av Stein Winge på DNS i 1976, vitner heller ikke uten videre om «å være til stede i tiden».

Ved første øyekast ser rommet ut som en vanlig, gammelmodig stue. Men ved nærmere ettersyn er det snarere arvegods og en forfallen stilforvirring som slår meg; en blanding av funkis, Ikea, (ut)slitte skinnmøbler, en gammel kladeis av et radioapparat, toppet av et abstrakt, modernistisk maleri. Og sist men ikke minst: I det ene hjørnet et «barbord» med spritflasker i trengsel. Det hele vitner om knuste drømmer, et liv i forfall. I dette sceneriet ramler ekteparet inn og starter øyeblikkelig sin finurlige hakking på hverandre, mens de venter på gjestene, de unge ofrene sine.

Cigarillostemme
Hanne Dieserud i rollen som Martha setter tonen. Med et utagerende kroppsspråk og en cigarillostemme hentet fra det innerste, svarteste dypet skjeller hun ut mannen sin for å være en dust og å verken vite eller skjønne en dritt. Her kommer det ordløse, ekspressive, fysiske uttrykket, som hun ellers pleier å bruke, til syne som selve den plattformen hun står på. Den er der, men gjør ikke noe nummer av seg. Det eneste som i mitt hode ikke stemmer her er at hun ikke røyker cigarillos, den feminine sigar. Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland i rollen som George står godt til den nådeløse kjeftesmella. Han er, så vidt jeg har forstått, egentlig ikke skuespiller men musiker. Det både synes og høres, ved et stivere, mer tilbakeholdent kroppsspråk. Til gjengjeld balanserer han ut sin kone ved en stilisert, affektert uttale og bruk av stemmen som understreker presisjonen og det perfide ved en del av replikkene hans. Litt som Kåre Willochs måte å tiltale «fru Brundtland» på den gangen de to var norsk politikks frontfigurer.

De unge gjestene Honey og Nick, spilt av Kirsti Sørlie Hansen og Carl Filip Amundsen Stav, fungerer fint som to høflige, sjenerte tilskuere som blir gradvis og nådeløst dratt ned i vertskapets malstrøm og selv står i akutt fare for å bli «smittet».

Gammeldags teatralitet
Det hele er teatralt på en gammeldags måte, som står godt til teksten. Jeg har til nå bare sett Hvem er redd for Virginia Woolf i form av den legendariske, ikoniske filmen med Richard Burton og Elisabeth Taylor. Men jeg antar at de fleste teatre, sin vane tro og ved sitt selverklærte oppdrag om å «speile samfunnet», vanligvis vil stryke store deler av teksten og forsøke å tilføre den og oppsetningen noe som styrker dens karakter av å være «til stede i tiden». Her har Grusomhetens Teater, som vanlig hadde jeg nær sagt, hatt den motsatte tilnærmingen. Her er det, så vidt jeg kan se, ikke blitt strøket eller omformulert ett ord. Det antydes riktignok et underliggende politisk budskap som det ikke er vanskelig å finne, hvis man absolutt må ha det. Eskaleringen i den etter hvert erklærte krigen mellom ektefellene inneholder noe av den samme dynamikken som enkelte politikeres skamløse omgang med sannhet og løgn, og hatretorikken i sosiale mediers kommentarfelt.

Men er ikke sånne konklusjoner nesten alltid et resultat av etterrasjonalisering? Jeg tviler på at Lars Øyno har tenkt «fake news» og så begitt seg ut på leting etter et dramatisk verk som kan si noe om det. Aktualiteten, og kvaliteten og kraften, i dette ligger fortsatt i det kunstneriske alternativet Grusomhetens teater representerer, denne gangen ved å gå til det motsatte av det ytterpunktet de allerede befinner seg på, og å gjøre det bedre enn alle andre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER