Til andre steder

– Det er nesten blitt et politisk statement for meg, som frilanser, å realisere dette prosjektet her i Norge.

Jeg treffer Mia Habib på kafé i nabolaget hennes på Tøyen i Oslo. Det har gått to timer og jeg har rukket å stille ett av de spørsmålene jeg hadde forberedt. Resten har jeg måttet smette inn de få gangene hun har trukket pusten.

Det har vært mange skiftninger, brudd og sideveier, og likevel er det som om livet hennes alltid har beveget seg målrettet mot det hun til enhver tid har gjort. Noe som for en stor del har foregått innenfor hendige, transportable formater rundt omkring i urolige hjørner av verden.

Prosjektet hun nå har kastet seg ut i, er av en størrelse hun mener egentlig ikke er realiserbart her i landet, med det underutvikla produsentnettverket vi har. – Nei, bevisstheten om hva som skal til for å lage en så stor produksjon er knapt nok tilstede, sier hun.

For ett år siden averterte hun etter 18 dansere i alle aldre. Da de var på plass, ble prosjektet En sang til… bygget ut med et større antall statister. – Jeg er ute etter energien av en masse, sier hun.

Fra prøver til produksjonen En sang til… Foto fra miahabib.com

Vendepunktet Det var i 2009 at hun begynte å orientere seg mot masse som begrep. – Jeg hadde drevet intens research i årevis og følte at jeg hadde låst meg fast i en uorganisk, voldelig måte å bruke kroppen på. Jeg mista interessen, og det er farlig. Jeg ville ikke bli en av disse bitre damene. Jeg ville vekk, flyttet til Tel Aviv og tok ett års master i konfliktløsning.

Det kan man kalle et brudd, etter å ha holdt på med dans siden hun var seks. Og likevel er det i ettertid lett å se kontinuitet i den handlingen, i og med at hun hadde arbeidet i konfliktområder gjennom store deler av karrieren. Som jøde med arabisk navn, med norsk mor og israelsk-libysk far, født i Texas og oppvokst i Haugesund, er hun selv et vandrende konglomerat.

– På masterstudiet var jeg del av et utrolig interessant fellesskap av folk; palestinere som måtte gjennom checkpointen hver dag, palestinere fra øst-Jerusalem, de sekulære israelerne, ortodokse jøder, de amerikanske jødene fra velstående familier, soldatene som kom rett fra førstegangstjenesten, egyptiske diplomater, fredsaktivister… Jeg ville aldri møtt dette miljøet i London. Det var bare å stupe inn i det. Det året var en helkontinuerlig forhandling, med diskusjoner om alt, utfra veldig forskjellige utgangspunkter.

– Etter dette ble det tydelig for meg igjen at jeg hørte hjemme i dansen. Men da var jo spørsmålet, etter å ha vært borte fra det i ett år: Hvordan skaper jeg nå? Jeg ville ikke inn i det gamle mønsteret igjen. Jeg ville gå så å si den motsatte veien. Så i stedet for å ta alt fra meg selv, ville jeg kanalisere energi fra andre, energien fra menneskemassene i de sosiale protestene som poppet opp flere steder, blant annet i sør-Europa, de arabiske landene og USA, samtidig som nordmenn samlet seg i kollektiv sorg etter 22. juli.

Svermintellingens Det første svaret på dette ble HEAD(S), en ”masse-solo” med publikum i hovedrollen(e), hvor Mia så å si ga seg hen til publikum, lot seg invadere av denne ukjente massen mens de alle var omgitt av lydarbeidet til Jassem Hindi, Lucio Capece og Sergio Merce. Midt i dette kontrollerte kaoset hvisket hun, inn i øret til hver enkelt, små personlige anvisninger, verktøy som publikummerne kunne skape med.

Litt sånn som man kan forestille seg ble gjort på Tahrirplassen i de intense dagene da alt truet med å eksplodere, da signaler ble gitt og sendt videre, da sanseapparatene var i full beredskap og «alle var opptatt med å lage kunst», som den egyptiske professor i kulturstudier, Sahar Abdel Hakim, fortalte på Ibsenkonferansen i Skien for to år siden.

Denne masseprosessen kalles svermintelligens, et relativt nytt begrep som kommer fra insektverdenen og fugleverdenen og betegner en instinktiv, kollektiv evne til å gjøre det riktige når det gjelder. Begrepet er sentralt i En sang til… Forestillingen henter også inspirasjon fra Gustav Vigelands monumentale skulpturer og broren Emmanuel Vigelands fresker.

Monumentale følelser – Jeg vil relatere til de monumentale følelsene, de store ideologiene – noe fastlåst og umenneskelig stort. Vigelandsparken ble jo påbegynt på 20-tallet da den monumentale, ideologiske estetikken var i høysetet, og ble ferdigstilt under den tyske okkupasjonen. Men Vigelands skulpturer skiller seg fra for eksempel de sovjetiske ved at de også inneholder en sårbarhet.

Og det er kanskje noe av dette En sang til… handler om, et møte mellom denne individuelle sårbarheten og de store massive følelsene som rir massene?

– Den arabiske våren fikk vel ikke noe ideelt resultat, likevel er det tydelig at troen på at endringer til det bedre kan gjennomføres ved hjelp av massenes kraft, har fått en renessanse. Samtidig ser det endelig ut til at det igjen er lov å bruke emosjoner i samtidsdansen, at den ikke hele tiden må begrenses til å referere til seg sjøl.

Men denne overgangen er nok mindre av et brudd i Mia Habibs kunstneriske CV enn det umiddelbart kan synes som. Hvordan identitet skapes i møtet mellom individet og kollektivet, i møtet mellom kulturer og mellom undertrykkeren og den undertrykte har alltid vært et tema i kunsten hennes.

Kropp i limbo Eksamensarbeidet hennes ved Balletthøgskolen ble praktisk talt gjort på Løren asylmottak i Oslo. – Prosjektet fulgte meg i mange år og var skjellsettende for meg. I utgangspunktet handlet det om hva som skjer med kroppen når den er i limbo, når den mister sin kontekst og sitt psykologiske speil. Jeg forsøkte derigjennom å destillere ut noen fysiske prinsipper, med utgangspunkt i kropper som har mistet sin sammenheng.

Hadde dette noe med din egen bakgrunn å gjøre?

– Ja, men det tok en stund før jeg lagde den linken sjøl. Faren min var flyktning fra Libya til Israel, hvor han som jøde fra et arabisk land ble utsatt for rasisme og plassert nederst på rangstigen. Jeg har vært mye i det området i Israel hvor jeg har mine røtter. Samtidig er jeg vokst opp i et trygt sosialdemokratisk samfunn, i et miljø på venstresida. Med min bakgrunn representerte jeg sånn sett også the bad guy, i skjæringspunktet mellom undertrykkeren og den undertrykte. Jeg har vært utsatt for mange ulike sannheter. Mitt kunstneriske svar på dette er å søke mellomrommene, uten å lande i noen konklusjon. Derfor har jeg hele tiden vært opptatt av å oppsøke og oppleve meg selv på steder hvor jeg ikke har vært før.

M.I.A. Noe hun gjorde til gagns med sin første solo etter Balletthøgskolen, Missing In Action (M.I.A.), som også ble hennes internasjonale gjennombrudd.

– De store teaterhusene i Europa viste stor interesse, men for meg var det viktigere å turnere dette arbeidet til andre typer steder, som Hausmania i Oslo, i en kirke i Haugesund som intro til en interreligiøs dialog mellom representanter for de tre monoteistiske religionene, for PKK-geriljaen i fjellene i Irak under den amerikanske invasjonen, i Tyrkia og i Israel.

Hvordan klarte du å få innpass hos geriljaen?

– Det spør alle om, og det var selvfølgelig ikke lett. De kunne ikke forestille seg at jeg var noe annet enn enten en spion eller en journalist. Men med tiden og forskjellige kontaktpersoner til hjelp fikk jeg det til til slutt. Men jeg var hele tiden klar på at forestillingen ikke var lagd for å fortelle noe til dem om deres liv. Dette handla om meg. Jeg spilte flere forestillinger, både for kvinner og menn. Jeg var spesiellt nervøs for en scene der jeg, med tildekket ansikt, løfter en støvel i været. Bildet er provoserende og jeg var redd de kom til skyte meg. I stedet utløste scenen en spontan, voldsom applaus. Jeg forsto etterpå at dette bildet var noe de selv identifiserte seg med som et symbol på en av deres egne martyrer, en kvinnelig selvmordsbomber. Symbolet representerte her en eksplosjon av egen identitet, samtidig som det var et seiers-og kampsymbol.

Hvordan forholdt dette seg til din intensjon bak bildet?

– Den var ikke så definert som de oppfattet det. Det dreide seg mer om hvilket ansvar jeg har. Jeg er jo delvis vokst opp med en pappa hvis venner var blitt sprengt i lufta. I dette tilfellet tror jeg disse potensielle selvmordsbomberne, de fremmede i mitt univers, kjente seg igjen i meg. I Israel tolket mange handlingen som et uttrykk for sorgen til en mor over sitt døde barn i form av en fallen soldat. Soloen vekket bl.a. sterke emosjonelle reaksjoner hos en mor som hadde fått sin soldatsønn sendt død hjem fra Hizbollah i Libanon som en “byttehandel” med Israel. Men jeg tok beslutningen om å ikke vise forestillingen for barn da jeg besøkte The Freedom Theatre i den palestinske flyktningleiren Jenin, og i Tyrkia var jeg nøye med ikke å fortelle at jeg hadde vist den for PKK.

Mellomrommene – Erfaringene med Missing In Action gjorde noe grunnleggende med meg, med spørsmålet om hvordan man leser andre mennesker. Det løste fullstendig opp i min verdensforståelse og ble bestemmende for hva jeg foretok meg etterpå. I det neste prosjektet, We Insist, som pågår fremdeles og hvor jeg samarbeider med støymusikeren Jassem Hindi og dansekunstneren Rani Nair, søkte vi oss også vekk fra samtidskunstarenaene og ut til mellomrommene. Til ubehaget, vippepunktene, til steder hvor det vi gjorde ikke automatisk ble lest som dans. Vi dro til andre eksotiske steder, som Nord-Norge(!), vi gjorde en speilinstallasjon på gjerdet mellom Mexico og USA, en performance om vold i Damaskus, et vevet gjerde av svarte kabler i Marrakesh og mye mer, sier Habib.

Men så kom altså det tidligere nevnte vendepunktet, som kanskje bare var en restart og en presisering av noe som egentlig aldri ble brutt. En sang til… er en masse med nakne kropper, fra 20 til 60 år gamle, formet av individuelle erfaringer og ulike tilhørigheter og som bærer i seg begeistring, forvirring, opprømthet, sjenanse, sinne, protest, sorg i et kontinuerlig samspill mellom den enkelte kroppen og massen den hører til.

Intervjuet er tidligere publisert i Dansens Hus' magasin DANS.