Foto: Utsav Srestha/Unsplash

Tidsskriftenes tid er nå

Kulturdepartementet økte ikke tilskuddene til tidsskriftsordningen i statsbudsjettet for 2022, og med det har de oversett tidsskriftenes betydning og utfordringer.

I 2018 innførte Kulturrådet en ny ordning for tidsskrift og kritikk. Den erstattet både den tidligere innkjøpsordningen for allmenne kulturtidsskrift og driftsstøtten som enkelte tidsskrift, blant andre Scenekunst.no, mottok. Formålet var en styrking av tidsskriftsøkonomien. I et intervju med Kunstkritikk da ordningen ble innført sa seniorrådgiver i Kulturrådet, Rolf Engelsen, at tidsskrifts- og kritikkområdet hadde «vært en bakevje i kulturpolitikken, og sterkt underfinansiert i mange år.» På denne måten representerte den nye ordningen både et økonomisk og et politisk løft for feltet.

Kulturrådet har vært forkjempere for dette løftet, men søknadene til Kulturdepartementet om mer penger inn i kulturfondet til tidsskriftsformålet, har ikke materialisert seg i et mye større handlingsrom. Det gjør at den satsningen Kulturrådet har ønsket seg, ikke har latt seg realisere i like stor grad som de skulle ønsket

Dommedagsbeskrivelser
De siste årene har det vært mange dommedagsbeskrivelser av hvordan det står til med kunstkritikken. Noen av disse beskrivelsene stemmer. Særlig i dagspressen har det vært et fall i antallet kritikker. I 2017 viste Klassekampen til at dagsavisene publiserte over 50% færre kritikker enn ti år tidligere. Samme året gjennomførte Kritikerlaget en undersøkelse der 35% av medlemmene sa at deres oppdragsmengde hadde blitt redusert de siste årene. Det har vært en endring, men Klassekampen viser også i saken at nedgangen ikke gjelder dem selv eller Morgenbladet.

Noe av det som kjennetegner situasjonen i 2022 er internett og sosiale medier. Kritikk går dårlig på sosiale medier, og fordi tekstene ikke er klikkvinnere, synes ikke alle medier at det er hensiktsmessig å prioritere den typen tekster. Samtidig som det ikke hersker noen stor tvil om at kritikkens vilkår har endret seg, så er kritikkfaget også av de ting som ofte trekkes frem som noe som var bedre før uten at det er noen helt klar enighet om når før var eller nøyaktig hva det var som var bedre. For der jeg selvfølgelig skulle ønske at kunstkritikk fikk mer plass og ble prioritert høyere, ser jeg fra mitt perspektiv et kritikkfag med høyt faglig nivå. Jeg har et inntrykk av at der avisene i tidligere tider holdt seg med journalister som skrev om alle kunstfelt, har vi i dag stort sett høyt kvalifiserte kritikere med fagkompetanse som spesialiserer seg innenfor et eller to kunstfelt. Jeg deler derfor ikke alle dommedagsoppfatningene, men jeg ser at dersom vi skal opprettholde kritikken og det faglig høye nivået, må infrastrukturen styrkes. I dag er kritikksituasjonen skjør, og det er ikke mange som kan satse på et yrkesliv i kritikken.

Økonomi
Det største hinderet for et bærekraftig kritikkfelt er økonomisk. I dag er nesten alle kritikere frilansere, nesten ingen er fast ansatt i redaksjonene. Det gjør det økonomisk sårbart å jobbe som kritiker, og bare de færreste kan ha kritikken som sin eneste inntekt. Hvis vi skal kunne opprettholde den faglig interessante og kompetente kritikken i en tid der manglende klikkseire er en av de største utfordringene, må kritikk honoreres ordentlig.

Kritikerlaget har jobbet med tilstrekkelig god honorering av kritikere i årevis. Fra og med inngangen til 2022 har de satt opp sine veiledende satser betraktelig. Dette gjør de blant annet fordi Norsk Journalistlag (NJ) en stund har operert med høyere satser, og Kritikerlaget vil at deres satser skal ligge på det samme nivået. Felles for både NJs og Kritikerlagets satser er et politisk ønske om at de som skriver kritikk skal betales honorarer som tar hensyn til kostnadene ved frilanstilværelsen og i større grad gjør det mulig å leve av å ha det som jobb.

Scenekunst.no har i mange år fulgt Kritikerlagets satser, og fra 1. februar setter vi opp våre egne honorarer til de nye gjeldende nivåene. Dette gjør vi til tross for at økningen fra Kulturrådet ikke har vært så høy som vi hadde ønsket. Vi gjør det i solidaritet med kritikerne, med et håp om at flere har lyst til å skrive kritikk og være kritikere og for å sende et politisk signal om at det ikke er skribentene som skal ta kostnaden av at tidsskrift og kritikk ikke har vært et politisk satsningsområde. Det kommer derfor til å ha stor påvirkning på budsjettene våre og på hvilke prioriteringer vi kan gjøre, og vi kommer til å trenge flere inntektskilder. Jeg skriver derfor også dette for at alle som vurderer å annonsere på Scenekunst.no skal vite at det de betaler går til å dekke rettferdige honorarer og til å styrke den offentlige diskursen på scenekunstfeltet i Norge.

Tidsskrift og kritikk for fremtiden
I en tid der noen medier ser ut til å nedprioritere kritikk fordi det ikke gir de klikkene de ønsker seg, spiller tidsskriftene en enda viktigere rolle enn før. Tidsskriftene er viktige rekrutteringsarenaer for kritikken, og det er steder der det kan gis plass til større ettertenksomhet og kontemplasjon og grundigere vurderinger. Sosiale medier er også en del av vår hverdag. Vi ser at meningsytringer som kommentarer og debattinnlegg blir lest av flere enn det kritikkene gjør. Vi ser også at rosende kritikker går bedre i sosiale medier enn det de tekstene som uttrykker innvendinger mot verket gjør. Men tidsskriftenes mandat er ikke å trakte etter å være klikkvinnere. Kritikkene bidrar til å skape en mer levende offentlig diskusjon om kunst. De fungerer også som dokumentasjon. Noe av det viktigste vi gjør er å skrive faglige kritikker av forestillinger laget av kunstnere i startfasen, men også muligheten til å gi mer kjøtt på benet til de forestillingene og konsertene som avspises med lite spalteplass andre steder, er en del av vårt mandat. Det store innslaget av offentlige penger i vår økonomi gjør at vi har et ansvar for å fylle oppgaven om å være en tilbyder av faglig stoff, legge til rette for meningsutveksling og være medskapere av et levende og godt ytringsklima på scenekunstfeltet. I fremtiden kan ikke mediehverdagen og kunstdiskusjonene drives utelukkende av likerklikk og sosiale mediers oppmerksomhetsøkonomi. Tidsskriftene har en viktig rolle å spille i denne mediehverdagen.

Kulturmeldingen Kulturens kraft som kom i 2018 er eksplisitt på betydningen av kritikk og ytringsmangfold, men det har ikke ført til faktisk politikk. Jeg tror ikke det faglige nivået på tidsskriftene kan opprettholdes om ikke de som skriver for dem honoreres ordentlig. Jeg er redd for at pandemien har gjort det skumlere å satse på frilanstilværelsen, og i tillegg har vi lenge sett at nedbyggingen av humaniora på universitetene har gjort at det utdannes færre med kompetanse til og interesse for å bli kritikere. Dersom vi også ønsker oss et kritikkfelt med plass til flere ulike stemmer og et større kulturelt mangfold må honorarene være til å leve av. Den eneste måten vi kan styrke tidsskriftene og kritikken på er å gjøre det til et politisk satsningsområde.

 

Rettelse 17. januar 2021: Som tidligere skrevet om i forbindelse med scenekunststrategien som kom fra Kulturdepartementet i 2021, så ble det satt av én million kroner ekstra til scenekunstkritikk i ordningen for tidsskrift og kritikk i kulturfondet i statsbudsjettet for 2022 for å styrke ytringsklimaet om scenekunst. Disse midlene er ennå ikke utlyst, men vil få søknadsfrist 2. mars. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER