Tidløs historie

«Etter hvert som marxist-leninistene vinner fram, tyr reformister og revisjonister til stadig nye krumspring i et forsøk på å sverte dem i folks øyne. Et av de nyeste påfunna er å angripe dem fordi de forsvarer Stalin og å stemple dem som «ny-stalinister». Marxist-leninistene har alltid og vil alltid forsvare Stalin som en av den kommunistiske rørslas store ledere og som en stor proletarisk klassekjemper.» (Fra Klassekampen nr 1 1970)

Sitatet, i ulike tapninger, var i noen heftige år utover 1970-tallet noe vi som var politisk engasjerte på venstresida ble møtt med daglig. Det hjalp ikke at jeg selv kalte meg revolusjonær sosialist, for «egentlig» var jeg reformist og revisjonist: Jeg var verken fan av Stalin eller Mao. Jeg mente heller ikke at folkekrigen, med tilhørende våpentrening, og en sovjetisk invasjon var nært forestående i Norge. Jeg mente at det skulle være ytringsfrihet under sosialismen, også for det borgerskapet som var blitt fratatt makten. Og Stalin forby: Jeg hadde sansen for det dekadente, imperialistiske fenomenet rock’n roll! Vi som sto for dette skulle pinadø få lest leksa, ustoppelig. Etter hvert var vi ikke bare reformister og revisjonister. En dag var vi plutselig blitt «sosialfascister», etter Stalins kritikk av sosialdemokratiet fra 1924 som «fascismens venstrefløy».

Fanatisk sekt Dette sinnssvake sirkuset kunne vi hoppet opp og falt ned på, hadde det ikke vært for at den norske ml-bevegelsen hadde en utbredelse og innflytelse som var unik, i en internasjonal målestokk. De var, til tross for at de i valg var et promilleparti, overalt hele tida med den ekstreme disiplinen til en fanatisk sekt, eller et kommunistisk kaderparti som de kalte seg selv. De dukket i stort antall opp på møter og andre arrangementer, stelte i stand en masse bråk, kuppet dagsorden, okkuperte talerstolen og overtok til slutt hele møtet. Til slutt vedtok møtet, i tråd med partilinja, en uttalelse som kom på trykk i neste nummer av Klassekampen, utlagt som nok et bevis på den kommunistiske bevegelsens ustoppelige framgang. Vi som for eksempel, uavhengig av enhver partitilknytning, ville drive alminnelig solidaritetsarbeid for ofrene for og motstandsarbeidet mot det chilenske diktaturet måtte i sånne sammenhenger underlegge oss AKPs analyse av den øvrige verdenssituasjonen. Dette kunne vi selvsagt ikke leve med, og slik ble det to av alt: Folkebevegelsen mot EF og Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid, Streikestøttekomiteen og Streikestøttefronten, Chilekomiteen og Chileaksjonen, og mange flere. Det er sånt stoff traumer veves av, og jeg er overbevist om at ml-erne i denne underlige historiske epoken ødela norsk venstreside for mange år framover.

Bevegelsens vekst og fall Men insisteringen og handlekraften til denne bevegelsen har satt enkelte verdifulle spor etter seg, det skal den ha. Avisa Klassekampen og partiet Rødt blomstrer som aldri før. De måtte bare kvitte seg med arven først. Dag Solstad var i noen år en av bevegelsens hoffdiktere. Men med oppbrudds-og gjennombruddsromanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land fra 1982 målbar han bevegelsens vekst og fall på en både underholdende og smertefull måte med kombinasjon av innvendig selvopplevd kjennskap til det han skriver om og intellektuell og kunstnerisk integritet. Og ikke minst forløstes det som til da mest hadde ligget i kim, og som vi i dag kjenner som det særegne solstadske språket, frigjort fra uttalte og ikke minst uuttalte pålegg fra partiet om å skrive om og for arbeiderklassen. Forestillingen om hva dette innebar kommer presist til uttrykk hos gymnaslærerens partifelle Jan Klåstad som ikke bare var «imot opera og ballett». Han var også imot «modernistiske dikt, uten rim, og med et uforståelig innhold…. Men mest av alt var han imot moderne malerkunst…»

Jeg innbiller meg at det først og fremst er det solstadske språket som har gitt inspirasjon og dannet utgangspunkt for Ole Johan Skjelbreds teaterversjon av denne fortellinga. Der filmversjonen fra 2006 var opptatt av å gjenskape miljøet og estetikken fra 1970-tallets Larvik har Skjelbred og ensemblet valgt å gå inn i materialet på en helt annen måte.

Reminisenser I begynnelsen av fortellingen der den vordende gymnaslærer Knut Pedersen full av forventning ankommer Larvik med «hele etterkrigstids-Norges innestengthet i kroppen», bruker Solstad en del plass på å beskrive utviklingen og tilblivelsen av det han kaller «Det norske under», det moderne norske demokratiske, ja nærmest idylliske velferdssamfunnet. For uten denne beskrivelsen blir «de begivenheter som jeg seinere i denne boka ønsker å skildre, på det nærmeste uforståelige». Dette hopper Ole Johan Skjelbred og ensemblet på Oslo Nye Teater suverent bukk over.

I stedet løftes fortellingen over i et teatralt rom der den lever sitt eget liv, og hvor de tidsspesifikke elementene opptrer mest i form av reminisenser fra det parallelle universet som originalfortellingen utspiller seg i. På scenen, mens publikum finner plassene sine, snurrer en industrilift rundt på dreiescenen mot et bakteppe av metallfolie, noe som i hovedsak utgjør scenografien i første akt. I programmet understrekes det at Ane Ledang Aasheims kostymer ikke peker mot noen spesifikk tidsepoke. Dette tror jeg dem på, men synet av de fem typene, med sin sminke og sine outrerte, karnevaleske kostymer, gjør det umulig for meg å unngå umiddelbare assosiasjoner til et gjennomsnitlig britisk glamrockband fra, ja, 1970-tallet, a la Slade, Sweet og Marc Bolan (og for den sakens skyld Roxy Music og David Bowie/Ziggy Stardust). Jeg nekter å tro at jeg er aleine om den assosiasjonen. Uansett er dette en klesstil som ligger så langt unna som det er mulig å komme datids-radissenes cordfløyelsbukser og fotformsko, og ikke minst de mest toneangivende partikadrenes proletære rutete skjorter, skinnjakker og olabukser. I den teatrale nåtidsestetikken ligger dette i noe av det samme landskapet som Nikazm Bakken/Floen og Verk produksjoner. Dette gjelder også den kollektive ensembletankegangen og det markant fysiske uttrykket som ligger innbakt i dette prosjektet.

Vaudeville og burlesque I den innledende klasseromssituasjonen er temaet parlamentarismen. Læreren utfordrer klassen. Skriving på tavla med kritt illuderes med lyd og miming. Men veldig raskt er det elevene som utfordrer læreren. De endrer selve de fysiske rammene for undervisningen ved å rydde bord og stoler til side og sette seg på gulvet. De forlanger å få vite «om historia til forfedrene våre. Ikke om overklassegutten Johan Sverdrups valgtaler for borgerskapet i Larvik». Det hele ender opp i taktfast roping av slagord mot USA, NATO og imperialismen. Derfra tar det ikke lang tid før gymnaslæreren er påhektet. Han begynner forsøksvis å snakke den særegne ml-ske etterlikningen av den proletære sosiolekten, noe som etter hvert også forsøkes fulgt opp i kroppsspråket, uten særlig hell.

Første akt driver av gårde i en revyaktig rytme, med elementer av vaudeville og burlesque, med talekor og sang, hvor innslagene avløser hverandre i høyt tempo. Temperaturen og komifaktoren er høy. Men til tider hakker det og blir litt stillestående. Hvorfor akkurat dette stykket og hvorfor akkurat nå? spør jeg meg selv. Jeg vil gjerne kunne le av det meste, men med min egen historie i mente sliter jeg litt med komikken, og når pausen kommer tenker jeg at nå må noe skje.

Og det gjør det. Men ikke slik man skulle tro, for her blir det bare enda mer av det samme, tatt lengre og lengre ut. De to hovedkarakterene trer mer og mer i forgrunnen. Gymnaslæreren (Andreas Stoltenberg Granerud) er en litt håpløs, distré, upraktisk type som sliter med å finne seg til rette, synliggjort i keitete kroppsspråk og mimikk. Overklassejenta Nina Skåtøy (Stine Fevik) er derimot sikker i sin sak og spiller sin fanatiske overbevisning ut i det absurde. Samtlige skuespillere finner seg til rette, som individer i et genuint, befriende kollektivt prosjekt. Men Nina Skåtøy/Stine Fevik skiller seg etter hvert ut med et unikt personlig, fysisk og vokalt, repertoar, noe jeg skjønner enda mer av når jeg finner ut at hun er utdannet ved HiNT/Nord Universitet. Høydepunktet inntrer i en monolog om et kinesisk postbud som sliter med motivasjonen, men ved å studere formann Maos skrifter oppnår han en dypere politisk og menneskelig innsikt i nødvendigheten av det arbeidet han gjør. Fortellingen stiger og stiger i intensitet, ser aldri ut til å ta slutt og ingen tør å avbryte henne for så sterk er hennes overbevisning.

I andre akt inntrer et element av alvor og tyngde som setter oppspillene og den tidvis lettbeinte komikken i første akt i relieff. Akademikerungene begynner å bli slitne av det harde arbeiderlivet. Resultatene uteblir. Folkekrigen blir utsatt på ubestemt tid. Bevegelsen går i oppløsning. Revolusjonen spiser sine egne barn. Barna ville være del av noe større enn seg selv, men det kom med en pris som de ikke var i stand til å betale. Tragedien spilles ut og synliggjøres, uten å gi det komiske på båten. Komikken blir tvert imot tilført en dybde den først manglet.

Et annet rom Når en roman med en så sterk litterær egenstemme dramatiseres gir det i seg selv god nok grunn til allverdens skepsis. Men her har Skjelbred og ensemblet prestert bragden å både flytte denne fortellingen over i et helt annet tidsmessig og estetisk rom og å løfte fram og ivareta autentisiteten i Dag Solstads språk. Det er ingen motsetning mellom de to faktorene, men det skal noe til å arbeide seg fram dit og ikke minst å gjennomføre det.

Etter flere års fravær er dette andre gang på en sesong jeg har vært på Oslo Nye, begge gangene på Centralteatret. Med fare for å være spekulativ våger jeg å sette det i det minste delvis i sammenheng med Ilene Sørbøes inntreden som dramaturg. I august satte hun opp og hadde regi på Heiner Müllers Kvartett i teatrets tradisjonsrike skuespillerfoajé. Selve hovedsalen i det 122 år gamle teatret er et flott rom med et sus av historie som resonnerer overraskende godt med det tid og stedsløse i Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.