Foto Antero Hein. Kostymer og scenografi: Mari Lotherington. Lys og scenografi: Torbjørn T. Sandnes

Tiden, lyset og objektet

I Lux Tempus møter tiden og lyset menneskene og omgivelsene.

Den amerikanske kunsthistorikeren Michael Fried mislikte teater. I artikkelen «Art and objecthood», som han skrev på 1960-tallet, var han bekymret for det han kalte objektkunst, skulpturer som ikke etterlignet noe, men uttrykte seg gjennom sin størrelse og abstrakte former. Fried likte realistiske malerier der verdien var konstant og ikke avhengig av batrakteren. De store skulpturene var det ikke mulig å forstå bare ved å se på dem, man måtte gå rundt dem, og betrakteren måtte bli en aktiv del av verket. Jeg skriver om Fried rett som det er (se for eksempel her) fordi jeg aldri slutter å fascinere meg av hans forståelse av begrepet teatralitet. For selv om Fried mente det som en diskrediterende kvalitet, finner jeg diskusjonen om kunsten som oppstår i møtet med betrakteren, i nuet, fruktbar, hjelpsom og poengtert.

Når den Tromsø-baserte danseren Mathilde Caeyers i Lux Tempus står inni en konstruksjon av farget glass, er det som om hun har tatt Frieds tanker og ubegrunnede engstelser ett skritt lengre. Boksen hun står i er av den typen objekter som bare kan få verdi gjennom at en betrakter velger å ta den innover seg. Når jeg ankommer spillestedet utenfor Karlsborg spiseforretning i Ekebergparken, setter jeg meg i den lille bakken ved siden av som nærmest utgjør et naturlig amfi, men når Caeyers begynner å danse, er jeg nødt til å nærme meg boksen. Den er større enn meg, og måten jeg betrakter den på, endres av hvor nært jeg står. I tillegg er det ulike farger på glasset som igjen påvirker hvordan innholdet ser ut. I flere av glassene ser jeg primært refleksjonen av meg selv, noe som øker min opplevelse av min egen tilstedeværelse og betydningen av det at jeg står der og ser på med en overraskende alvorlig mine.

Koronakunst
Koronapandemien har vært katastrofal for scenekunsten. Lux Tempus, som Caeyers har laget sammen med scenograf Mari Lotherington og lysdesigner Torbjørn T. Sandnes, er et av prosjektene som har fått støtte fra Kulturrådets ekstraordinære koronastøtteordning. Det er tydelig i uttrykket at de har måttet tenke på hvordan dansen kan gjennomføres uten kontakt med publikum. Samtidig er det fint å se hvordan de klarer å gjøre dette til prosjektets styrk. Det er gjennom det endrede møtet den teatrale essensen kommer til uttrykk.

Lux Tempus, som betyr lys og tid, befinner seg i skjæringspunktet mellom en danseforestilling og en installasjon. I informasjonsmaterialet står det at de er inspirert av det nordnorske lyset. Det betyr allikevel ikke at prosjektet ikke også kan passe inn i den sørnorske sensommeren når lyset er flatet ut, men ennå ikke har fått hjelp av trærne til fargespill. Den mangefargede boksen gir omgivelsene et nytt fokuspunkt og skaper et scenerom av det fine, men mer hverdagslige uterommet vi befinner oss i. Rett ved siden av er det en lekeplass som er full av barn på skoletur. Barna løper litt frem og tilbake og understreker dermed kontrasten mellom kunstrommet og hverdagsrommet på en fin måte.

Caeyers danser inni boksen. Jeg har lest at hun vil danse gjentakende for å vise frem en syklisk forståelse av tid. Det gir mening inni den lille boksen. Hun har såpass begrenset med plass at det er lett å tenke seg at ingenting kan utvikle seg lineært der inne. I lys av pandemien tenker jeg også på det repetitive i hjemmekontorhverdagen og på hvordan man blir nødt til å gjenta de samme bevegelsene hvis det ikke finnes nok impulser til å utfordre dem.

Foto Antero Hein. Kostymer og scenografi: Mari Lotherington. Lys og scenografi: Torbjørn T. Sandnes

Betrakteren
Samtidig som jeg betrakter Caeyers gjennom glasset, ser jeg refleksjonen av meg selv. Det er litt forstyrrende fordi jeg ikke egentlig har noe lyst til å bli bevisst meg selv og hvordan jeg ser ut, men samtidig skjer det noe spennende i møtet mellom tilskuer og verk når jeg er nødt til å plassere min egen tilstedeværelse inn i konteksten. Det gir meg en følelse av hvordan det er å stå der og danse innenfor de gjennomsiktige veggene og bli betraktet av alvorlige fjes utenfor. Dansen er fin, og det er noe suggererende ved koreografien. Samtidig er det i størst grad i samspill med objektet og mitt eget nærvær i møtet med boksen at jeg finner de interessante punktene. Caeyers møter aldri publikums blikk, så på en måte opptrer hun i en friedsk forstand uten vekt på publikums persepsjon. Hun vet at hun blir betraktet, men hun uttrykker ikke interesse for det, og det er nærmest som hun forsøker å ta avstand fra det. Det gir meg litt assosiasjoner til kunstig intelligens eller science fiction-filmers behandling av det primitive eller fremmede i det utenomjordiske.

Fordi det er i møtet med boksen jeg finner de mest interessante punktene, er det litt synd at denne boksen må oppsøkes for seg og at den ikke er plassert midt i byen eller på et mer oppsøkt turområde. Litt som objektene Fried beskrev, oppstår det teatrale gjennom overraskelsen over samspillet mellom verk og betrakter, og i møte med Lux Tempus finner jeg det interessant at jeg blir så bevisst min egen tilstedeværelse og påvirkning på danseren inni boksen. Samtidig har jeg tatt trikken til Ekeberg ens ærend for dette, og jeg blir ikke overrasket over at det som skjer der er et kunstmøte. I et travlere byrom ville kanskje overraskelsesmomentet, om ikke for kritikeren, så for en del andre, vært større. Der hadde også forholdet mellom kunstrommet og hverdagsrommet blitt utfordret enda mer, noe dette verket absolutt viste potensial til å gjøre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER