S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hilde Elisabeth Bjørk – 8. september 2014

Tid for tilståelse

Liv Kristin Holmberg og Roey Heifetz. Foto fra produksjonen.


Publisert
8. september 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

The Dream of a Ridiculous Man ”The reinvention of Love – a time for confession and reflection on the pains and difficulties of Love”

Performance med Liv Kristin Holmberg og Roey Heifetz The American Church in Berlin 30.8


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/tid-for-tilstaelse/
Facebook

PERFORMANCE: – Kanskje vil Heifetz og Holmberg minne oss om at smerten er en iboende del av det å være menneske. Hilde Elisabeth Bjørk får bind for øynene i den amerikanske kirken i Berlin.

Vi kommer inn i et siderom til den amerikanske kirken i Berlin og ser tolv stoler plassert i en sirkel. I midten på gulvet står tente stearinlys, og på en liten krakk ligger et brød, olivenolje og salt. Vi setter oss ned på stolene med beskjed om å spise av maten hvis vi har lyst. Jeg kikker meg rundt i det lille rommet som bare er opplyst av de små flammene fra de levende lysene. Et kunstverk av israelske Roey Heifetz, den ene halvdelen av denne performance-duoen, henger foran en Jesus-skulptur, slik at bare Kristi tornekrans så vidt kan skimtes ovenfor. Performancen som han sammen med norske Liv Kristin Holmberg arrangerer denne kvelden, er en del av utstillingen Dating Service på Autocenter-galleriet i Berlin, hvor relativt nyutdannede kunstnere fra Oslo er paret med ringrever fra Berlins kunstscene.

Så kommer de ut sammen, Heifetz og Holmberg, i lange sorte kjoler og tung øyensminke. De ønsker oss velkommen til performancen, og forteller oss at vi til enhver tid kan avbryte seansen hvis vi føler oss ukomfortable på noen som helst måte. De forlater rommet, og vi blir deretter ropt opp en etter en av en assistent. Jeg er nummer fire i rekken. Den hyggelige assistenten gir meg et øyebind som jeg tar på meg, og hun geleider meg deretter ut av det lille rommet, gjennom selve kirken og ut en annen sidedør. Jeg får beskjed om å ta av meg øyebindet, og hun leder deretter meg og en annen deltaker sammen opp en vindeltrapp. Det lukter gammelt støv og tung historie i dette over hundre år gamle kirkebygget, og tankene ledes hen til både klosterromaner og Harry Potter-tårn mens vi går høyere og høyere opp i det støvete mørket. Vi blir møtt av de to kunstnerne i det vi når toppen av trappen. Holmberg inviterer meg med henne inn i et lite rom, den andre deltakeren går sammen med Heifetz.

Tid for tilståelse Vel inne i det lille tårnrommet setter vi oss ned på hver vår stol med ansiktene vendt mot hverandre. Bak henne er det et vindu hvor en stripe av lys strømmer inn, slik at jeg ikke kan se annet enn konturene av ansiktet hennes. Dette er også den eneste lyskilden i rommet. Jeg får beskjed om at det som blir sagt her inne under fire øyne forblir mellom oss. Deretter stiller hun meg spørsmålet: ”Kan du fortelle meg om ditt siste forhold, eller sist du var forelsket?”

Jeg blir først litt perpleks av det direkte spørsmålet, men begynner likevel å fortelle. Det er overraskende enkelt å snakke med denne fremmede damen om ting jeg vanligvis ikke sier til hvem som helst. Hun nikker rolig når jeg er ferdig og stiller så oppfølgingsspørsmålet: ”Føler du at du gjorde noe galt, eller tenker du at det er noe som du kunne ha gjort annerledes?”. Jeg må tenke meg om, til tross for at jeg har stilt meg selv det spørsmålet utallige ganger. Når jeg er ferdigsnakket takker Holmberg for at jeg delte mine tanker og erfaringer med henne, og jeg blir deretter geleidet ned trappen. Vel nede igjen står assistenten og venter på oss. Vi får beskjed om å ta på øyebindet før hun leder oss ut døren igjen. Men vi skal ikke tilbake til det rommet vi kom inn i først. Jeg tror vi er på vei opp til alteret, men jeg kan ikke vite helt sikkert. Jeg blir satt på en stol og får et vinglass i hånden. Jeg tar en slurk av rødvinen, den smaker godt, og forsøker å få kontroll på det bankende hjertet.

Når alle deltakerne er på plass, spilles et interlude på piano. Så begynner Heifetz å lese fra Fjodor Dostojevskijs novelle The Dream of a Ridiculous Man. Jeg lytter og venter i spenning på hva som skal skje nå. Kommer vi til å få ta av oss bindet foran øynene? Jeg opplever noen minutter av utålmodighet, hvor lysten til å se hva som skjer kjemper med de andre sansene mine. Men deretter skjerpes disse: Jeg lytter til teksten, smaker på vinen, kjenner vinglasset i hånden min, både føler og hører pusten til deltakeren som sitter ved siden av meg. Etter hvert sitter jeg i en slags transe – godt bedøvet av vinen, og Heifetz’ stemme glir ut og inn av tankene mine.

The Dream of a Ridiculous Man I Dostojevskijs novelle fra 1877 møter vi hovedpersonen samme dag som han planlegger å begå selvmord. Han begrunner dette valget med at han på bakgrunn av sin latterlighet har kommet til å innse at alt er likegyldig. På vei hjem for å ta livet sitt møter han en liten jente som desperat trenger hans hjelp. Han overser henne, men etter at han vel hjemme har satt seg ned i stolen med revolveren på bordet foran seg, begynner han å kjenne på medlidenheten han egentlig føler for denne lille jenta. Til tross for sin likegyldighet til livet føler han altså medynk.

Dette leder ham til spørsmålet: Hvis han har tenkt å drepe seg selv om et par timer, hva betyr denne jenta for ham, hvorfor bryr han seg om skam eller om noe annet i verden? Mens han sitter og funderer over dette, sovner han. Han drømmer at han besøker jorda slik den var før syndefallet, hvor menneskene lever i pakt med hverandre og naturen, hvor bare kjærlighet og lys eksisterer, og ingen form for smerte, ondskap eller mørke. Dette er jorda slik den så ut da menneskene lot hjertet styre, og ikke intellektet. Han drømmer at han lever sammen med disse menneskene i lang tid, før han til slutt korrumperer dem ved å lære dem å lyve. Med løgnen følger raskt sensualitet, og med den sjalusi, før til slutt ondskapen får egne bein å stå på. Det tar ikke lang tid før menneskene dreper hverandre, torturerer dyr, trekker opp landegrenser, og begynner å snakke forskjellige språk. Syndefallet er en realitet, og verden er aldri med den samme. Men hovedpersonen innser at han elsker denne jorda høyere nå enn da den var et paradis, nettopp fordi sorgen har gjort sitt inntog. Så våkner han opp med vissheten om at han vet Sannheten: For å kunne leve et meningsfylt liv må han elske slik som menneskene gjorde før syndefallet, som om det ikke fantes noe smerte.

Plutselig kjenner jeg en myk hånd på skulderen min, og vinglasset mitt blir deretter tatt fra meg. Jeg blir geleidet opp på en slags kasse, tror jeg, hvor jeg legges ned. Jeg får et varmt teppe over meg, hendene mine blir vasket forsiktig, det smøres lavendelolje i håret mitt, og en eller annen klissete substans smøres på leppene mine. Jeg er først litt skeptisk til å stikke tungen ut for å smake, men føler lettelse når jeg skjønner at det er honning. Etter den lille behandlingen ledes jeg tilbake til plassen min. Mer vin skjenkes i glasset, og jeg kjenner at jeg er ordentlig avslappet. Etter ca. halvannen time er novellen slutt, og vi blir geleidet tilbake til siderommet vi satt i helt i begynnelsen. Performancen er over.

Kjærlighet og lidelse I denne forestillingen blandes liturgiske og religiøse aspekter sammen med det estetiske. Først og fremst forsterker valget av en kirke som lokasjon, denne følelsen. De tolv stolene fører tankene hen til de tolv disiplene. Behandlingen vi får ved (det jeg tror) er alteret, kan minne om en slags nattverd – det er i alle fall en uselvisk handling som peker på hva Jesus gjorde for sine disipler: Vi blir tilbudt brød og olje, vi drikker vin, og vi blir vasket. Alt dette skjer etter at vi alle har skriftet oppe i tårnet, etter at vi har bekjent våre synder. Disse religiøse aspektene passer svært godt sammen med temaene som performancen tar opp, nemlig kjærlighet og lidelse.

Kristendommen har beskjeftiget seg mye med lidelse, og da kanskje spesielt med hvordan menneskene er dømt til å utholde smerte fordi vi en gang syndet. Premien for at man holder ut, finnes i paradiset man får oppleve etter sin død, hvor mørket ikke lenger eksisterer. I denne performancen derimot presenteres smerten som noe som skal aksepteres snarere enn holdes ut. Det latterlige mennesket i Dostojevskijs novelle vet at kjærlighet ikke kan eksistere uten smerte; at kjærlighet og lidelse ofte går hånd i hånd: ”On our earth we can love truly only with suffering and through suffering!” For nettopp gjennom lidelse kan man virkelig vite og kjenne på hva lykke og tilfredshet er.

Er ikke fortellingen om hvordan jorda og menneskene var før syndefallet, hvordan de levde sammen i total kjærlighet, derfor egentlig ubegripelig? For er det ikke slik at for å ha en forståelse av hva kjærlighet er, så må man også ha et bilde av det motsatte, av ikke-kjærlighet, av hat eller lidelse? Og blir ikke kjærligheten dermed noe sterkere, noe som eksisterer på tross av mørket? Når Heifetz og Holmberg via undertittelen til performancen proklamerer at det er på tide med tilståelse og refleksjon rundt smerten og vanskelighetene ved kjærlighet, er det kanskje for å minne oss på om at smerten er en iboende del av det å være menneske. At ideen om den rene kjærligheten, uten den dikotomiske motsetningen som hatet eller ikke-kjærligheten utgjør, er og forblir nettopp det: en forestilling som bare kan eksistere i en slags platonisk idéverden.

Innbyr til refleksjon I løpet av de to og en halv timene jeg tilbrakte i kirken denne lørdagen, var det mange tanker som gikk gjennom hodet mitt. Det å bli frarøvd synet som hovedsans krever omstilling, og dermed også mye energi. Men det var også en opplevelse som stimulerte til en annen type refleksjon, og som nok hadde store innvirkninger på min tolkning av performancen.

Enhver teaterforestilling eller performance vil være en subjektiv opplevelse for den enkelte tilskuer, men når en selv blir til aktør, forsterkes dette aspektet ytterligere. Derfor oppleves denne kvelden som en konfrontasjon med min egen personlige smertehistorie knyttet til kjærlighet. Det er både godt og vondt på samme tid, og kanskje tar jeg innsikten til Dostojevskijs hovedperson med meg videre: Aksepter at smerten er en realitet, men elsk som om den ikke fantes.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no