S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Kjetil Korslund – 28. april 2015

The greatest love story of them all

Dido og Aeneas Torshovteatret foto: Gisle Bjørneby


Publisert
28. april 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Nationaltheatret/Torshovteatret: Musikklab volum 4 Dido + Aeneas Henry Purcell, musikk Nahum Tate, libretto

Sigrid Strøm Reibo, regi Oleg Glushkov, koreografi Simon Revholt, musikalsk ansvarlig og musikkarrangement Milja Salovaara, Scenografi og kostymedesign Øyvind Wangensteen, lysdesign Greta Bremseth, maskør Njål Helge Mjøs, dramaturg

Med: Lena Kristin Ellingsen, Bernhard Arnø, Christian Skolmen, Ågot Sendstad, skuespillere Kristian Alm, Kristian Støvind, Ole Willy Falkhaugen, dans


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/the-greatest-love-story-of-them-all/
Facebook

KRITIKK: Mytisk barokkopera som postmodernistisk cabaret. Tidløst svik blir samtidig moro på Torshov, skriver Kjetil Korslund om Dido + Aeneas på Torshovteatret.

Om Torshovteaterets Dido + Aeneas sa regissør Sigrid Strøm Reibo før prøveforestillingen 16. april at de har forsøkt å ta stykkets grunne rollefigurer på alvor. Dette må være en spøk, siden Henry Purcell og Nahum Tates opera selvfølgelig ikke har noe med psykologisk realisme å gjøre.

I Vergils versjon av historien må Aeneas, som har tapt Trojanerkrigen, svike Dido fordi han av gudene er pålagt en viktigere oppgave: Han skal grunnlegge Roma. Men Dido svek først sin avdøde ektemann Sychaeus, siden romerske kvinner ved giftemål lovet absolutt troskap utover døden. Familiens ære var viktig. Det vi kaller romantisk kjærlighet, fantes ikke.

I Henry Purcells opera fra 1688 (eller litt før), har storyen endret seg: Det er fremdeles gudenes plan at Aeneas skal grunnlegge Roma, men kjærlighetsforholdet til Dido blir her avbrutt tidligere – av et falskt sendebud («Merkur»). Dido har nemlig en fiende i The Sorceress og hennes hekser hvis største lykke er å ødelegge for Dido. På slutten av 1600-tallet i Nahum Tates libretto er det altså en trollkvinne, heller enn gudene, som river opp familielykken. Stykket ble i sin samtid også lest allegorisk: Aeneas var James II, Dido var England og The Sorceress og hennes hekser var katolisismen.

Den opprinnelige versjonen av Dido og Aeneas ble oppført på en pikeskole på 1680-tallet. Deretter ble operaen delt opp og brukt som pauseunderholdning mellom aktene i andre stykker. I denne oppklippingen gikk en god del av musikken tapt. Det eldste partitur som finnes er fra 1750, og Purcells musikk som vi i dag kjenner den, kan derfor være endret en del siden den ble skrevet ned. På slutten av viktoriatiden ble operaen gjenoppdaget og satt sammen på nytt.

Postmodernistisk cabaret Forestillingen på Torshov er blitt en postmodernistisk cabaret, hvor dramaets historie og virkningshistorie trekkes inn. Den runde plattingen foran en scene, med amfi omkring, er slik teatrene trolig var i antikken. Reibo lar mannlige og kvinnelige skuespillere fremstille jentene som uroppførte operaen – med parodier på hvordan prepubertale jenter kunne tenkes å fremføre et stykke hvis dimensjoner gikk over hodet på dem. Operaen fremføres på originalspråket, men vi får innledende forklaringer på norsk, av en jente (Bernhard Arnø) som forklarer hva vi skal se. Forklaringen er åpenbart skrevet av en voksen og jentene later som om de forstår hva de fremlegger og fremviser. Dido og Aeneas seksualakt blir således en kantete lekeslåssing med abrupt tørrkyssing og kiling.

I operaens versjon av 4. sang i Æneiden er Didos søster blitt til hennes venninne Belinda (Lena Kristin Ellingsen). Feminin og fin prøver hun å vekke livslysten hos den oppgitte og triste Dido. Den kjekke Aeneas kommer i form av Christian Skolmen med collegejakke, jeans og sneakers. Det blir instant kjærlighet. Men det er klart for nytt cabaretinnslag: The Sorceress (også Ellingsen) og hennes medsammensvorne skal jo ødelegge. Her er hun en satanistisk femme fatale, en nattklubbsangerinne båret frem av dansere med geitemasker. Den falske Merkur i rød bodysuit kommer krypende opp av en lem innhyllet i tørrisdamp.

Ulike lag De stadige henvisningene til ulike lag i dramaet og skifte i scener, spillestil og tempi gjør denne drøyt timeslange forestillingen meget underholdende. Oppfinnsomheten er stor: Siden prologens musikk er tapt, lar Reibo den erstatte av at jentene gruppefremfører en eksposisjon som pantomime. Videre får vi som en allegori midt i stykket fremstilt myten om Diana og Aktaion: Han så henne naken mens hun badet. Diana forvandlet ham da til en hjort slik at han ble drept av sine egne jakthunder. Dette kan vi tolke som Didos reaksjon på å bli forlatt av Aeneas etter at hun hadde investert sitt svik overfor Sychaeus; eller vi kan tolke det som en nåtidig kvinnes reaksjon på en mann som sviker eller bare er uønsket.

Kun selvmordet venter Dido, men hun vil hevne seg på Aeneas og hans grandiose prosjekt: Didos Karthago angrep Aeneas’ Roma. Å vekke en kvinnes lidenskap er ikke ufarlig. Aeneas prøver å godsnakke med henne, tilbyr seg å bli likevel, men hun vet at spillet er tapt. Og slik ender det også på Torshov.

Liksom-autentisk Dido + Aeneas anbefales på det varmeste. Musikken er liksom-autentisk og fremføres av et orkester som på sirkusmanér sitter over sceneteppet. Jeg fikk flere assosiasjoner til Peter Greenaways filmer, og det er ikke underlig, siden Michael Nyman som har laget musikken til alle de mest kjente, regelrett parafraserer musikk av Purcell. Sangnumrene er ikke kompliserte, men fremføres stilrent og uten ironi. Cabaretløsningen må sies å være smart for en liten trang scene som Torshovteateret. At en så burlesk løsning på en opera klarer både å underholde, og å dra med seg alle de historiske referansene i et mytisk drama som gjennom århundrene er blitt strukket i alle retninger både i tolkning og fremføring, er overraskende. Og imponerende.

Anmeldelsen er basert på premieren 18. april

Kjetil Korslund er cand. philol. i idéhistorie. Han har jobbet som film- og litteraturkritiker og skriver nå på en biografi om forfatteren Stig Sæterbakken.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no