Terrorismen utenfor og innenfor

Det har vært debatt og protestaksjoner rundt Nationaltheatrets involvering i det internasjonale samarbeidsprosjektet TERRORisms, som er støttet av EUs kulturprogram. Over en periode på knappe to år har teatre i London, Stuttgart, Reims, Beograd og Telv Aviv (samt Oslo) ”kunstnerisk utforsket temaet terrorisme”. Da Nationaltheatrets bidrag til prosjektet, Vi tygger på tidens knokler, hadde premiere i januar i år, var det demonstrasjoner og appeller utenfor teatret. Protestaksjonene mot Nationaltheatret er fundert i det israelske teatret Habimas deltakelse i programmet – da Habima spiller i de illegale bosettingene på Vestbredden.

Staatsschauspiel Stuttgarts bidrag til programmet er forestillingen 5 Morgen, skrevet av Fritz Kater og regissert av Armin Petras – som er samme person, da Kater er Petras’ alter ego som dramatiker. 5 Morgen hadde opprinnelig hadde premiere i oktober 2013 og gjestet altså Nationaltheatret rett før påske.

5 Morgen finner sted et lite stykke inn i fremtiden. Vi befinner oss i en ukjent by, som rammes av et terrorangrep. Eller er det det? Uvissheten er stor, og det spekuleres i både radioaktiv forurensing, gifteksplosjon og virus. I løpet av to timer følger vi fem ulike karakterer og deres reaksjoner på katastrofen: En professoren i litteratur, August, hans student Missy – samt Augusts kone Julia (som vil skilles fra ham). I tillegg kommer it-ingeniøren Paul, og hans kone Loretta.

5 Morgen, Staatsschauspiel Stuttgart 2013. Foto: Bettina Stöß

Uoriginalt innhold Forestillingen er nokså streit og ikke spesielt original hva gjelder innhold. Selve handlingen er i sine episoder svært klisjéfylt, preget av skilsmisser og affærer. Julia vil skilles fra August, som på sin side nettopp med stor møye har kjøpt lekkert undertøy til henne til tross for at han vet at hun ikke kommer til å ville benytte det. August presses seksuelt av Missy som ikke vil ha strykkarakter på sin siste universitetsoppgave. Loretta (som solgte undertøy til August) nektes etter hvert adgang til leiligheten av Paul – som frykter at hun kan være smittet med noe som han helst ikke vil smittes av. Både sex og kjærlighet blir transaksjoner, og litteraturteori en slags staffasje.

Når forestillingen likevel ikke blir uutholdelig kjedelig de to timene den varer, så har det nok sammenheng med estetikk og spillestil. Det ligger noe som er fristende å kalle umiskjennelig ’tysk teater’ over estetikken. Forstått på den måten at det aldri gjøres forsøk på å dekke over illusjonen – snarere holdes både teatrale og performative elementer fram og gjøres til selve gjenstanden. Som i den innledende scenen hvor vi møter studenten Missy og hennes professor, August. De inntar begge selvbevisste poseringer, slik at teatersituasjonen med scene og sal hele tiden gjøres eksplisitt. Begge har på seg syntetiske parykker og animerte kostymer, de ser ut som tegneserieversjoner av seg selv og henvender seg stadig til publikum. Det kan se ut til at det egentlig er Missy som skal snakke, men hver gang hun forsøker å ta ordet overstrømmes hun av en ordflom fra professoren. Han legger ut om litteraturvitenskaplige problemstillinger som han anser som undervurdert av samfunnet ellers. Når Missy til slutt endelig får ordet, svarer hun med en sang – hvilket hun gjør ved flere anledninger i forestillingen.

Armin Petras er muligens mest kjent i Norge for regien på forestillingen Lenz på Torshovteatret i 2006. Også der var det flere tilfeller med direkte kommunikasjon mellom scene og sal, og skuespillerne ga inntrykk av å ha stor spillglede.

5 Morgen, Staatsschauspiel Stuttgart 2013. Foto: Bettina Stöß

Tynt rammeverk Scenografien består av en opphøyd scene med tre vegger – som et utsnitt av et hus. Akkurat som karakterene er karikerte, er scenografien bare en skisse. Skuespillerne har som nevnt animerte antrekk og ser ut som karikerte versjoner av karakterene de representerer. Store mengder mel og yoghurt benyttes som illustrasjon på smitte av den ukjente epidemien, slik at aktørene etter hvert sklir rundt på scenen.

På Nationaltheatrets hjemmesider spørres det i presentasjon av forestillingen hvorvidt karakterenes ”liv (var) mindre meningsløse før krisen?”. Allerede før giftalarmen går spør professoren hva det er som hindrer oss i å leve annerledes enn vi gjør – et spørsmål som kan se ut til å stå sentralt i forestillingen, uten at den nødvendigvis kommer med noen svar.

5 Morgen gir et bilde av en verden hvor alle er seg selv nærmest når krisen rammer – i krisens stund forsvinner karakterene bort fra hverandre. Det skjer uten patos, og det gjøres ingen forsøk på å få publikum til å involvere seg emosjonelt i det som skjer. Om vi returnerer til terrorisme-tematikken, så er det en krise utenfra som rammer karakterene i 5 Morgen – men det er samtidig deres manglende evne til å finne mening i det de gjør som fungerer som en indre (terror)mekanisme uavhengig av ytre faktorer.

Denne famlende letingen etter mening med tilværelsen ser ut til å stå mer sentralt i forestillingen enn terrorismeaspektet. Giftalarmen og den mulige terroraksjonen fremstår som en noe påklistret tematikk som forestillingen og selv om 5 Morgen er underholdende teater, så fremstår den dessverre som overfladisk i sin behandling av terrorisme.

For ordens skyld kan jeg orientere om at jeg inngår i prosjektets skribentprogram; Young Journalists on Performing Arts, hvilket betyr at jeg kommer til å møte og arbeide med scenekunstkritikere og -journalister fra de andre deltakerlandene under programmets avsluttende festival i Stuttgart i slutten av juni i år.