But it has not ended. Riksscenen/Ultima 2016. Foto: Ultima

Terror, kunst og frihet

– “But it has not ended” er en godt gjennomført forestilling om friheten en har i møte med terror og vold til å bestemme sin egen holdning. Men den har en tendens til å overselge sin egen viktighet og spennvidde, skriver Rudolf Bjørnerem.

Forestillingen But it has not ended, som ble spilt på Riksscenen som en del av Ultimafestivalen, tar utgangspunkt i et gisseldrama i Kashmir i 1995, der seks vestlige turister ble kidnappet av terrorgruppa Al-Faran. Med unntak av amerikaneren John Childs, som rømte, ble alle høyst sannsynlig drept. Nordmannen Hans Christian Ostrø var den første av gislene som mistet livet, og den eneste man har funnet liket av. Det er han forestillingen tar utgangspunkt i. Han var i Kashmir for å lære seg den tradisjonelle dansen Kathakali.

Dansen har en viktig rolle i denne forestillingen gjennom utøveren Balakrishan Nair Jagadeesan. På Ostrøs kropp ble det funnet en rekke små notater og dikt, og det som finnes av tekst i forestillingen er stort sett sitater fra disse. I tillegg relaterer mye av koreografien seg til fangenskapet Ostrø ble holdt i. Sudesh Adhana, den andre hoveddanseren, framstår i det meste av stykket som en fange.

Det er passende at stykket spilles så tett opp til femtenårsmarkeringen for 11. september 2001. Markeringen har gitt mulighet til refleksjon rundt hvordan krigen mot terror er blitt gjennomført, og hva den har brakt med seg. Dette er viktig i en situasjon hvor vi stadig eksponeres for nye terrorhandlinger og spektakulære terrorstrategier i mediene, og hvor det er lett å kaste seg ut i kortsiktig bekjempelse med alle midler uten tanke på bakenforliggende årsaker. Her kan kunst også definitivt spille en rolle.

Abstrakte kunstarter
Det er mildt sagt ambisiøst å angripe et så stort tema med kun tre utøvere og de to kanskje mest abstrakte kunstartene vi har, musikk og dans. Men flere vellykkede grep gjør at forestillingen får til dette på en god måte. Musiker Jon Balke teatraliseres inn i forestillingen og framstår som en slags etterforsker eller journalist der han sitter bak en pult fylt av ark, pcer, instrumenter og en telefon med en tavle i bakgrunnen. I tillegg til å spille og sette i gang forhåndskomponerte lydspor, bidrar han også som scenisk aktør. Han ringer opp telefonen i forkant av stemmeopptak, han leser opp Ostrøs tekster og skriver dem opp på tavla bak seg, han beveger seg i rommet. Dette er effektive grep som unngår at han blir et forstyrrende element i scenografien – slik musikere lett kan bli – og han gis mulighet til å bidra som aktør på lik linje med de to andre.

Adhana beveger seg i konkrete scenografiske rammer, hovedsakelig i rollen som fange, og lager ekspressive sekvenser ut av disse. Jagadeesan beveger seg i bakgrunnen i et storslått tradisjonelt kostyme. Av og til står den ene i bakgrunnen mens den andre danser solo, noen steder danser de duetter med gjenklang av hverandres bevegelser, og noen steder danser de helt parallelt. Effektene som oppstår ser ut til å vise til hvordan det kan ha vært for Ostrø å være i fangenskap. At han kjente den tradisjonelle Kathakali-dansen, kan ha gitt ham styrke og kan ha spilt en rolle i hans aksept av situasjonen som tekstene uttrykker, samtidig som realitetene også må ha trengt gjennom.

En lignende effekt oppstår når Adhana danser lengre partier som uttrykker desperasjon og angst. Disse sekvensene står i sterk kontrast til Ostrøs nærmest stoiske tekster, men uttrykker følelser ethvert menneske kan kjenne i en slik situasjon. Koreografien gir en dobbel bunn til tekstene og gjør dem enda sterkere.

Vellykket samspill
Forestillingens overordnede form er relativt statisk. Det er de samme tre aktørene vi ser på scenen, ofte i de samme rollene og situasjonene. Stemningen er stort sett den samme: Mørk, enkel og dyster. Musikken vever inn lyder, klanger og stemmeopptak. Ut av denne grunnstemningen bygger forestillingen seg opp i energiske klimaks, nærmest som bølger som skyller over oss i publikum. I mellom disse ekspressive høydepunktene, hvor dans og musikk tar over, gis det rom til tekst og handlinger som iscenesetter konkrete situasjoner. Muligens kunne forestillingen ha dykket dypere inn i et handlingsforløp, vist oss flere sider av de involverte aktørene, deres motiver og reaksjoner. Formen ville da kunne blitt tilsvarende mer dynamisk. Samtidig er det en styrke at den relativt korte forestillingen dveler ved én konkret tilstand. I stedet for å gape over for mye informasjon, gjør dette at dimensjoner som det språklige kanskje ikke kan formidle, kommer i spill.

Rent teknisk er But it has not ended godt gjennomført. Samspillet musikk og dans i mellom er virtuost, og Balkes oppmerksomhet mot danserne viser hvordan en livemusiker kan bidra i en forestilling. Heller enn den kunstige følgingen som kan oppstå når en danseforestilling benytter seg kun av lydopptak, oppstår her en reell dialog mellom dans og musikk. Samspillet mellom tradisjonell og moderne dans fungerer også godt, der de vekselvis griper inn i hverandre, speiler og kontrasterer. I tillegg bør lyddesignen nevnes. Anlegget på Riksscenen er godt utnyttet for å skape  romlige effekter. Lydene kommer fra forskjellige retninger, også fra bak oss i publikum. I tillegg har Balke klart noe som ofte er en teknisk utfordring: Han får akustiske lyder og lyder som blir avspilt gjennom høyttalerne, til å smelte sammen på en fin måte: eksempelvis der et lydopptak av bjeller smelter sammen med lyden fra bjellene i drakten til Jagadeesan.

Radikal aksept
Ostrøs reaksjon på å være i fangenskap minner meg om et kjent fotografi fra 11. september: Richard Drews «The Falling Man». Bildet viser en mann i fritt fall med tårnene som bakgrunn. Det skiller seg fra andre lignende fotografier (inkludert Drews øvrige bilder av samme person) ved mannens holdning. Han ser ut til å være i balanse, nesten avslappet, fortsatt fullt påkledd og i perfekt symmetri med bakgrunnen. Mange har sett bildet som et vitnesbyrd om en mann som gjenvinner en slags kontroll i en ekstrem situasjon – en slags dissonerende frihet eller protest. Ostrøs tekster fra seks år tidligere uttrykker noe av det samme i ord. De inneholder ikke frykt eller frustrasjon over at akkurat han har havnet i denne situasjonen. Snarere er han takknemlig for det livet han har levd og forberedt på hva enn som venter ham. I den aller siste teksten som framsies i stykket, betegner han seg til og med som fri.

Overselger seg selv
Ostrøs radikale frihet eller aksept er nok en kjerne i det kunstnerne bak dette stykket vil kommunisere. De ønsker sannsynligvis å demonstrere friheten en har i møte med terror og vold til å bestemme sin egen holdning. En frihet som ikke kun er relevant for hvordan et menneske reagerer i en krisesituasjon, men som også kan gjelde angrep en selv ikke rammes direkte av, eller trusler om angrep. Som kunstnerne skriver i programteksten: «Terror ønsker å kontrollere gjennom frykt, mens kunsten hele tiden søker friheten som ligger i å nedkjempe frykten.»

Likevel har forestillingen en tendens til å overselge sin egen viktighet og spennvidde – en feil som er ganske vanlig. Selv om dette er en god skildring med kunstneriske midler av en faktisk situasjon, sier forestillingen lite konkret om «kunst som våpen mot angst og terror». Like gjerne som den frie kunsten kan det virke som at en slags åndelighet eller nyreligiøsitet ga Hans Christian Ostrø håp og styrke i situasjonen. Jeg er også skeptisk til ideen om at kunst skal ha en konkret retning eller funksjon. Snarere tror jeg kunst i likhet med religion politisk sett er et nøytralt verktøy som kan brukes til både undertrykking og frigjøring. Det finnes utallige eksempler på hvordan de samme religiøse motivene eller de samme kunstverkene brukes av motstående sider i politiske konflikter.

Hvor terror stammer fra og hvordan den eventuelt kan stoppes, er i liten grad tema i denne forestillingen. Her er terror en gitt betingelse, og spørsmålet er heller hvordan vi forholder oss til den. Som med de fleste andre politiske fenomener har også terror et sosialt og historisk bakteppe som kan behandles kunstnerisk og være et utgangspunkt for å bekjempe fenomenet. But it has not ended er likevel god slik den er – en dyktig gjennomført kunstnerisk beskrivelse av en konkret situasjon – og den hadde antakelig ikke tenkt å fremstille seg selv som noe mer enn dette.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER